Misnøyens triumf

– Framgangen til ytre høyre i EU kan gjøre det vanskeligere å iverksette politikken i EUs Green Deal, sier CICERO-forsker Håkon Sælen. Han leder prosjektet POPCLIM som forsker på høyrepopulisme og klimapolitikk.

Sælen forklarer at de høyrepopulistiske partiene i Europa førte en valgkamp hvor hovedbudskapet var motstand mot klimapolitikk og innvandring.

– Dette er tema som mobiliserer velgere som føler seg forbigått av en global elite, og mener at avgjørelser tas over hodene på dem. Motstanden mot klimapolitikk er med andre ord ikke nødvendigvis knyttet til skepsis til det vitenskapelige grunnlaget for klimaendringene, men mer en skepsis til overnasjonalt samarbeid og reguleringer, sier Sælen. 

Sentrum flyttes mot høyre

De høyrepopulistiske partiene gjorde store framskritt i flere land, og utgjør nå rundt 20 prosent av setene i Europaparlamentet. Selv om makten fortsatt ligger i sentrum, og koalisjonen til sittende EU-president Ursula von der Leyen også gjorde et godt valg, forventer Sælen at det kan bli vanskelig for EU å få vedtatt klima- og miljøpolitikk i samme tempo som tidligere.

Ifølge Sælen har den moderate sentrum-høyre blokken beveget seg i retning av de høyrepopulistiske partiene, spesielt i klima- og miljøspørsmål. 

– Det så vi tegn til da parlamentet i fjor skulle stemme over et sentralt element i EU’s Green Deal, som omhandlet bevaring og tilbakeføring av natur. Da ledet de moderate høyrepartiene et forslag om å forkaste loven, selv om de tidligere har støttet EU’s Green Deal. En utvannet versjon av loven overlevde så vidt den gang, men er fortsatt ikke endelig vedtatt. Og med dagens sammensetning av parlamentet, har motstanderne flertall, sier Sælen. 

Fra klimakamp til verdikamp

– Høyrepopulistene har flyttet diskusjonen om klima og energi fra å være en vitenskapelig debatt, til å handle om nasjonalisme og myter, sier Mahir Yazar, som har forsket på høyrepopulisme i regioner som er dominert av fossil industri, ved Center for Climate and Energy Transformation ved Universitetet i Bergen. 

Ifølge Yazar finnes det rene klimaskeptiske partier som avfeier at det finnes et klimaproblem i det hele tatt, som Alternativ für Deutschland, men strategien til de fleste partiene på ytre høyre er i økende grad å forsinke framfor å fornekte. 

Han peker på at populistene på ytre høyre bruker noen felles metoder til å forsinke klimaomstilling og undergrave klimapolitikk. Disse handler om å danne samarbeid med grupper som av forskjellige grunner er motstandere av klimaomstilling, og knytte sine verdier opp til denne motstandskampen. Partiene gjør dette for å få klima- og energispørsmålet til å passe bedre med temaene som de er opptatt av – som EU-skepsis, innvandringsmotstand og etno-nasjonalisme.

Yazar peker på at denne retorikken øker spenningen og polariseringen mellom folk, spesielt på stedene han har forsket på, hvor samfunn står overfor en omstilling bort fra kullindustri.

Finnes det noen høyrepopulistiske partier som er mer positive til klimapolitikk enn andre? 

– Jeg vil ikke si det. For dem er klima et verdispørsmål, og omstilling er noe som går på tvers av «folkets» interesser. De går ikke videre fra denne folk versus elite-retorikken, og kommer ikke med forslag til hvordan vi skal håndtere klimaendringene, sier Yazar.

Vinner på misnøye

– Alternativ für Deutchland (AfD) ble opprettet som et euroskeptisk parti, som nå befinner seg langt ute på høyresiden. De er klimaskeptikere og snakker åpent om deportasjon av innvandrere, og har i tillegg vist en imponerende evne til å knytte seg til forskjellige andre typer protestgrupper, sier Ida Marie Støp Meland som nylig kom tilbake fra feltarbeid i Tyskland, hvor hun opplevde valgkampinnspurten på nært hold. 

Støp Meland er doktorgradsstipendiat ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og tilknyttet det CICERO-ledete prosjektet POPCLIM. Som del av doktorgraden analyserer hun hvordan AfD’s politikere ordlegger seg i debatter om klimapolitikk. 

Støp Meland peker blant annet på det såkalte bondeopprøret, som har mobilisert til store protester mot politikerne i Brussel. Europeiske bønder har i flere måneder protestert mot en reform av EUs landbrukspolitikk, som har som mål å både effektivisere landbruket og kutte i klimagassutslipp fra sektoren. Motstanden handler imidlertid om langt mer enn klimapolitikk, men også om hvor vanskelig det er å være bonde i EU. Her spiller energipriser, subsidier, tollmurer og matpriser inn. (Se arrangementet "Hvordan bekjempe klimakrisen i en konfliktfylt verden")

– Selv om de demonstrerende bøndene stort sett ikke deler alle synspunktene til AfD, så klarer partiet å konstruere en politisk fortelling om at bøndene deler felles sinne mot Brussel, sier Støp Meland. 

Ifølge Støp Meland bruker AfD denne fortellingen til å mobilisere velgere, ved å gi inntrykk av at de kjemper en felles sak.

– AfD tjener på all misnøye, og har et budskap om at de står opp mot eliten og er på lag med mannen i gata, sier hun. 

Velgerne ikke opptatt av naturvern

Misnøye med vind- og solkraftutbygging er en annen sak som AfD tjener på.

– I valgkampmateriellet viser de fram landskap ødelagt av vindmøller. Slik kan det se ut som om de mener at naturvern er et argument mot utbygging av vindmøller, sier hun. 

Betyr dette at velgerne deres er spesielt opptatt av naturvern? Tvert imot, ifølge en spørreundersøkelse fra POPCLIM-prosjektet, gjennomført i Norge, Tyskland, USA og Australia. 

– Det viser seg at velgerne til de høyrepopulistiske partiene er mindre opptatt av  naturvern enn andre, sier Meland. 

(Se opptak av arrangmentet "Hva mener folket om klimaendringer og klimapolitikk hvor Støp Meland presenterer tallene fra undersøkelsen)

AfD gjorde det litt svakere på selve valgdagen, enn hva meningsmålingene skulle tilsi. De endte likevel opp som det nest største partiet i Tyskland.

------------

Illustrasjon credit: Flag-mockup.