Holdninger til klima

Prosjektet ACT har som ett av flere mål å etablere en forskningsbasert tidsseriedatabase over nordmenns oppfatninger, holdninger, normer og adferd som er relevante for omstillingen til et lavutslippssamfunn (CICEROs klimaundersøkelse).

Denne rapporten gir en oversikt over noen deskriptive resultater fra to spørreundersøkelser gjort i prosjektet.

Mange av spørsmålene som er dekket, presenteres ikke her, men vies grundigere analyser i kommende publiseringer. Tallene som presenteres gir oss et bilde av hva nordmenn mener om klimaendringer, klimapolitikk og eget ansvar.

Et stort flertall av befolkningen mener klimaendringer skjer, at de har negative konsekvenser, og at menneskelig aktivitet påvirker klimaet. Majoriteten mener også at de selv har et ansvar for å kutte egne utslipp. Videre er det et stort flertall som anser at alle sektorer og aktører har et ansvar for at utslipp reduseres, og at ikke andre land må kutte i større grad enn Norge. Generelt er støtten til prisøkninger lav, og støtten til vindkraftutbygging høy, selv om sistnevnte går ned fra 2018 til 2019. Samtidig viser tallene ingen entydig retning når det gjelder hva befolkningen mener konkret bør gjøres for å redusere utslipp, verken på individuelt nivå eller når det gjelder politikk.

Gjennomgående finner vi at de yngre aldersgruppene i undersøkelsen (18-29 år; dels også 30-44 år) ser klimaendringer i større grad som menneskeskapte, er mer bekymret, er mer opptatt av å gjøre endringer i egen adferd og er mer villige til å støtte klimapolitikk enn folk fra 45 år og oppover. Vi finner tilsvarende tendenser for kvinner i forhold til menn. Videre er de med høy utdanning – universitetsnivå – mer ‘klimaopptatte, bekymret og handlingsvillige’ enn de med lavereutdanning. Samtidig er de i de høyeste inntektsgruppene – særlig (personlig) årsinntekt over 800 000 – mindre bekymret og mindre villige til å endre egen adferd samt mindre villige til å støtte politikk. Det er også en tendens til at de som bor i Oslo og Akershus er mer ‘klimaopptatte, bekymret og handlingsvillige’ enn folk i andre regioner av landet. Videre viser noen foreløpige analyser at hva omgangskretsen mener vi bør gjøre kan ha betydning for hva den enkelte gjør og dermed også være endringsagenter.

Når det gjelder partitilhørighet – målt som hvilket parti folk stemte på ved stortingsvalget i 2017 – er det også relativt klare tendenser i materialet. I analysene er Høyre brukt som referansekategori. De som stemte Miljøpartiet de grønne, Sosialistisk venstreparti, Rødt og Venstre, men også Arbeiderpartiets velgere framstår som mer ‘klimaopptatte, bekymret og handlingsvillige’ enn Høyres velgere. Fremskrittspartiets velgere er på den andre siden mindre bekymret og mindre handlingsvillige enn Høyres. Når det gjelder Senterpartiet og Kristelig folkeparti, så avviker deres velgere i mindre grad fra Høyre sine. I den grad det er avvik, er også disse velgerne i all hovedsak noe mer ‘klimaopptatte, bekymret og handlingsvillige’ enn Høyre sine. Når det gjelder klimapolitiske virkemidler som prisøkninger og tilretteleggende politikk plasserer velgergruppene seg stort sett i samme rekkefølge. Motstanden mot slike virkemidler er størst blant Fremskrittspartiets velgere. Deretter kommer Høyre samt Senterpartiet. Velgerne til de andre partiene er mer positive. De som stemte Miljøpartiet de grønne skiller seg ut som mest positive. Deretter kommer velgerne til Rødt, SV og Venstre, og videre Kristelig folkeparti og Arbeiderpartiets velgere. De to siste velgergruppene bytter på å ligge nærmest Høyres velgere. Når det gjelder energipolitikk er bildet mer variert.

Oppsummert peker tallene i retning av at det finnes et stort rom for lederskap, på alle nivå. Folk vil at noe gjøres for å kutte i klimagassutslipp, men det er ikke helt klart hvordan. Næringsliv, politikere på alle nivåer og sivilsamfunn bør delta i å finne gode løsninger. Sosiale normer spiller en klar rolle for hva befolkningen gjør: hver og én av oss deltar i formingen av disse.