Tre utfordringer ved Norges forhold til EU

Norge sa nei til EU for over 30 år siden. Siden da har vi hatt EØS-avtalen som sikrer oss tilgang til unionens indre marked. Vi har betalt inn penger og tilpasset våre regelverk for å sikre fri flyt av varer og tjenester mellom landegrensene i Europa. Tilbake har norsk næringsliv kunnet operere med like konkurransevilkår i EU. Lenge har Norges samarbeid med EU summet og gått i bakgrunnen, uten helt å trenge igjennom lydmuren.

Men EU, Norge og verden har forandret seg siden 1994. Først sakte, så plutselig.

Krig, klimaendringer og en Europa-skeptisk administrasjon i USA, har fått fart i energiomstillingen i EU. Hvilke konsekvenser får dette for Norges forhold til EU?

1. EU er mer enn bare en markedsplass

– Tidligere var det enklere å skille mellom hva som var EØS-relevant og hva som ikke var det. I det indre markedet var EU først og fremst opptatt av å sørge for fri flyt av varer og tjenester mellom landene – og sikre at alle hadde felles kjøreregler. Nå skal EU sørge for mye mer enn det, sier Leiren.

EU utvikler i dag politikk som skal løse flere utfordringer samtidig, som å trygge energisikkerhet, kutte i klimagassutslipp og verne egen industri. 

–  Det blir vanskeligere å holde oversikt, da Norge kun er med på deler av et omfattende regelverk som henger sammen. Vi plukker litt her og litt der. For forvaltningen er dette en kjempeutfordring, for de skal ta stilling til regelverk som er EØS-relevant, men som inneholder stadig flere referanser til regelverk som ikke er det, sier Leiren.

Et eksempel på at EU ikke bare tenker på markedet, er at de vil løse opp i reglene for statsstøtte for å få fortgang i å nå målene sine, samt bevege seg bort fra prinsippet om teknologinøytralitet. Det innebærer at løsningene man faller ned på, bestemmes av hva som er den billigste og beste tilgjengelige teknologien.

–  For eksempel har EU presisert at de skal ha en stor andel grønt hydrogen innen 2030, sier Leiren.

Det innebærer at selv om blått eller grått hydrogen kanskje er billigere, så skal EU satse på grønt.

Hun peker på at det å være oppdatert på hva som skjer i Brussel, og hvilke lovendringer som er relevante for Norge, kommer til å bli en stor utfordring de kommende årene.

2. Norge som «utenforlandet»

–  Norge er en del av det indre markedet, men ikke en del av EUs tollunion, sier Leiren.

Norges utenforskap fra tollunionen fikk ny aktualitet da den amerikanske presidenten Donald Trump begynte å rasle med tollsablene. Dersom EU satt opp sine tollsatser som mottrekk mot Trumps, og for å beskytte seg mot å bli en «dumpingplass» for varer som kineserne ikke fikk solgt andre steder, kunne dette også ramme Norge.

Men allerede i 2021 havnet Norge i trøbbel, i etterdønningene av Brexit, da Storbritannia og EU inngikk en handelsavtale som skulle sikre tollfri handel av varer mellom dem, deriblant elbiler. Norge har en plan om å bygge seg opp som produsent av elbilbatterier, men siden vi ikke er med i EU sto vi utenfor denne avtalen. Konsekvensen var at elbiler med batterier fra utenfor EU eller Storbritannia, ble ilagt en tilleggstoll på 10 prosent.  Situasjonen kom overraskende på norske politikere.

 I 2024 inngikk imidlertid Norge et «grønt industripartnerskap» med EU, som løste denne floken, og gjorde norske batteriproduksjon til en del av verdikjeden for batterier i Europa.

Eksempelet med batterier viser ifølge Leiren at det er en utfordring for Norge å være orientert om alle relevante ordninger og partnerskap med EU som inngår, og at avtaler som er viktige for Norge kan glippe.

–  Etter Brexit og fordi samarbeidet med Sveits har vist seg å være vanskelig, har EU mindre tålmodighet med tanke på å spesialtilpasse ordninger for land utenfor unionen, sier hun.

 

3. Etterslep setter EUs tålmodighet på prøve

Leiren peker på at når Norge er treige med å innføre regelverk, kan de allerede være utdatert når de trer i kraft. Vi er forpliktet til å ta inn regelverk som er EØS-relevant. Innenfor energisektoren ligger imidlertid Norge opp til to runder bak EU med å ta inn regelverk.

– Det kan være et problem for norske bedrifter fordi de kan gå glipp av penger til omstilling, hvis det ikke er etablert at Norge stiller minst like gode miljø- eller bærekraftskrav som EU. Norsk næringsliv kan da gå glipp av finansieringsløsninger, som låneordninger og fondsløsninger, som EU bygger opp under klimapolitikken sin med. De kan også risikere at de ikke får solgt varene sine, sier Leiren.

Etterslepet kan ha uforutsette konsekvenser for næringslivet. For eksempel har en del norske aktører slitt med at de ikke kan dokumentere at de oppfyller bærekraftskriteriene fordi Norge ikke har iverksatt nye versjoner av EUs fornybardirektiv. Et norsk flyselskap som Norwegian må for eksempel betale mer for drivstoffet enn flyselskapene må i EU.

–  Det finnes pragmatiske løsninger på slike problemer. Vi kan blant annet innføre nyere definisjoner før vi tar resten av et direktiv. EU kan i så fall velge å tillate at Norge deltar i en ordning i påvente av at nyere regelverk blir tatt inn i norsk lovverk - eller de kan avvise slike pragmatiske mellomtidsløsninger, sier Leiren.

Å utsette å innføre EØS-relevante regelverk kan tære på tålmodigheten til EU. Det kan gjøre dem mindre fleksible og pragmatiske med tanke på å la Norge delta i samarbeid som ikke er direkte EØS-relaterte.

 – Verden er ikke så gunstig for små land, når stormakter som Russland, Kina og nå også USA, helst ser at de små danser etter deres pipe. I en slik situasjon kan Norge ha interesse av å være med i andre EU-ordninger, som helseunionen eller satellittsamarbeidet.

I slike tilfeller må Norge vurdere sin forhandlingsposisjon. Det kan være viktig å iverksette direktiver, som vi er pålagt å iverksette, for å opprettholde et godt forhold til EU. Samtidig skal vi være klare over hvilket forhandlingsrom posisjonen som energiprodusent gir.

Leiren peker på at Norge er en av de viktigste leverandørene av energi til EU. Dette er et område hvor Norge blir hørt, men samtidig er vi et utenforland, som har tjent mye penger på energikrisen som oppstod i kjølvannet av fullskalainvasjonen av Ukraina.

– Selv om vi har en forhandlingsposisjon, er vi en liten og åpen økonomi, og det er ofte disse som havner i en skvis når konflikter drar seg til mellom stormakter. Da kan handlingsrommet bli mindre, sier Leiren.