Bilde mangler beskrivelse

I DE VALGTE MODELLENE I DENNE STUDIEN VIL VERDEN MED DAGENS KLIMAPOLITIKK STYRE MOT 2,3 TIL 2,9 GRADERS OPPVARMING I 2100, MENS VI MED DAGENS UTSLIPPSMÅL OG LØFTER STYRER MOT 2,2 TIL 2,7 GRADER. FIGUR: GLEN PETERS @PARISREINFORCE

Stor usikkerhet rundt hvilken temperaturstigning vi er på vei mot

Under klimatoppmøtet i Glasgow var det stor oppmerksomhet om klimaeffekten av nye løfter om utslippskutt. En ny analyse ledet av CICERO viser at slike beregninger er mer usikre enn ofte antatt.

Analysen som ble publisert i Nature Climate Change 22. november, viser at den ventede temperaturstigningen basert på verdens gjeldende klimapolitikk og løfter om utslippskutt (nasjonalt fastsatte bidrag) er svært usikre.

En gruppe forskere fra det EU-finansierte prosjektet Paris Reinforce der CICERO er partner, har sett på dagens vedtatte klimapolitikk og løfter om utslippskutt frem til 2030 og har brukt et bredt utvalg av integrerte vurderingsmodeller (integrated assessment models, IAMs) for å beregne hvordan politikk og løfter vil slå ut på global temperaturstigning fra 2030 til 2100.

– Under klimatoppmøtet i Glasgow ble det med stor sikkerhet kommunisert at vi med dagens klimapolitikk går mot 2,7°C graders oppvarming i 2100 og at vi med dagens mål og løfter styrer mot 2,4°C graders oppvarming. Vi finner imidlertid at usikkerheten ved slike beregninger er mye større, og at svaret du får avhenger av hvilken modell som brukes, sier Ida Sognnæs, seniorforsker ved CICERO Senter for klimaforskning og hovedforfatter av studien.

Dagens politikk og løfter ikke nok

Den store usikkerheten som forskerne avdekker tilsier at det er behov for ytterligere innsats for å begrense høy global oppvarming.

– Den store usikkerheten indikerer at dagens klimapolitikk og løfter om utslippskutt fortsatt kan styre oss mot 3°C graders global oppvarming i 2100. At temperaturøkningen vi styrer mot ble presentert med så stor sikkerhet under klimatoppmøtet, kan få land til å tro at de har god fremgang, mens det motsatte faktisk kan være tilfelle, sier Sognnæs.

– Å beregne utslippene i 2030 er vanskelig nok, men å fremskrive utslippene til 2100 er heltemodig og krever en god dose ydmykhet for å ikke indikere en nøyaktighet som ikke er der, sier Glen Peters, forskningsleder ved CICERO og også en av forfatterne bak studien.

Vil ha mer fokus på hvordan modellene brukes

Studien ble igangsatt for mer enn ett år siden og tar for seg ulikheten i modellene for beregning av hvordan klimapolitikken påvirker temperaturutvikling fremover i tid. I de valgte modellene vil verden med dagens klimapolitikk styre mot 2,3 til 2,9 graders oppvarming i 2100, mens vi med dagens utslippsmål og løfter styrer mot 2,2 til 2,7 grader. Denne usikkerheten utvides til 1,7- 3,8 °C grader når man også inkluderer usikkerheten i klimaresponsen.

– De fleste land har politikk eller løfter frem til rundt 2030, men hvordan effekten av politikken beregnes videre frem til 2100 er en fundamental usikkerhet, sier Peters.

Studien har harmonisert så mye data og antakelser som mulig for å isolere effektene av ulikhetene i modellene. Selv om studien tok for seg syv modeller, er spredningen mellom dem fortsatt betydelig.

– Etter hvert som klimapolitikken gjør fremskritt og teknologikostnadene går nedover, er brukerne av klimafremskrivninger mindre interessert i hypotetiske scenarioer som viser en fremtid med stor avhengighet av fossile brensler og lite eller ingen klimapolitikk. Interessen under klimatoppmøtet gikk på hvor dagens politikk og løfter tar oss, ikke på de verst tenkelige utfallene, sier Sognnæs.

Den nye studien publisert i Nature Climate Change er en av få studier som tar for seg utfordringene med å fremskrive utslipp fra 2030 til 2100.

Forfatterne av studien håper disse funnene vil bidra til mer oppmerksomhet rundt hvordan man beregner effektene av dagens klimapolitikk.

Problematiske karbonpriser i modellene

En annen utfordring som studien peker på, er at de integrerte vurderingsmodellene (integrated assessment models, IAMs) ofte bruker karbonpriser for å representere klimapolitikk. I virkeligheten implementeres klimapolitikk ved hjelp av en rekke ulike verktøy, deriblant reguleringer, standarder og incentiver.

Mange integrerte vurderingsmodeller viser storstilt bruk av teknologier som karbonfangst- og lagring, også under antakelser om dagens politikk. Den CICERO-ledede studien indikerer at den høye andelen karbonfangst- og lagring i disse modellene kan være et resultat av bruken av karbonprising som en proxy for klimapolitikk. Den virkelige klimapolitikken fremmer imidlertid oftere bruk av spesifikke teknologier slik som vindkraft, solenergi eller elektriske biler.

– De som gjør beregningene har i lang tid sett på idealiserte antakelser om klimapolitikk for å vise alternative utslippsbaner som når ulike klimamål. Vår analyse derimot, tydeliggjør at det er viktig å implementere politikk i modellene slik den fungerer i den virkelige verden, sier Peters og understreker:

– Reell politikk kan føre til andre energisystemer enn teoretisk beregnet politikk, sier Peters.

Lenke til artikkelen i Nature Climate Change: Sognnaes et al (2021), A multi-model analysis of long-term emissions and warming implications of current mitigation efforts, Nature Climate Change, https://www.nature.com/articles/s41558-021-01206-3