Klima og folks ansvar: Merkelapper som skylapper
Har vi et personlig ansvar, er det politikernes ansvar eller kan teknologi løse problemet? Spørsmålene har kommet opp igjen med ny styrke etter at FNs klimapanel nylig la fram sin siste rapport.
De som framhever det personlige ansvaret blir gjerne betegnet som ‘moralister’, og de som framhever teknologi som eneste mulighet er ‘tekno-optimister’. Slike merkelapper blir lett til skylapper i diskusjonen om tiltak mot klimagassutslipp og bringer ikke debatten fremover. Samtidig er standpunktene de karikerer utilstrekkelige for den omstillingen vi må ha. Vi vil peke på fire poenger:
1) Moralske spørsmål, ikke moralisme
Hvordan vi forholder oss til klimaendringer er verdispørsmål, siden valgene hver enkelt av oss tar har betydning for andre. Å begrense klimaendringene dreier seg videre om hvordan vi vil at framtidssamfunnet skal se ut. Ifølge klimapanelet er utfordringen at alle må gjøre endringer. Hvordan disse skal skje er et demokratisk spørsmål. Folk må selvsagt engasjeres i den diskusjonen. Det kan bli nytteløst å kreve endringer fra folk uten at det tas hensyn for eksempel til fordelingseffekter. Tilsvarende kan det bli nytteløst å kreve endringer fra folk med mindre alle andre områder i samfunnet gjør endringer. Dermed berører klimaløsningene oss alle.
Når folks ansvar er tema, handler det ofte om den fjerde flyturen versus den andre biffen og hvilke politiske parti vi stemmer på. Dette er selvsagt viktig. Men folk har også andre valg å ta som er viktige for klima, i lokalsamfunnet, i sivilsamfunnet, på arbeidsplassen og i sosiale relasjoner.
2) Klimaproblemet er både enkelt og vanskelig
Hver handling bidrar, men så uendelig lite. Dermed kan man lett tenke at det hver enkelt gjør, ikke betyr noe. Men summen av det vi gjør betyr alt.
Ut fra vår forskning synes et ganske klart bilde å komme fram. Et betydelig flertall av befolkningen ønsker å gjøre noe selv og uttrykker at de har et personlig ansvar. Folk vet også en god del om hva som gir utslipp.
En dugnad må til. Hvis vi er i tvil om andres oppmøte til dugnaden, svekkes ofte vår egen motivasjon til å stille opp. Men forskning viser at dersom man blir oppmerksom på at mange tenker som en selv – at de også sitter på gjerdet og venter på alle andre – øker sjansen for endring. Det en uforløst dynamikk her som den negative bruken av ordet moralisme både hindrer og misforstår.
3) Endringene blir krevende, men behøver ikke være et ork
Det er noe merkelig nedlatende ved antakelsen om at folk ikke tåler å diskutere hva som må til. Vi trenger ikke være redde for å reise verdispørsmålene og diskutere hvilket ansvar ulike aktører bør ha.
Mennesker søker mening. Å begrense klimaendringene er meningsfullt for svært mange og vil bli det for mange flere. Det dreier seg om våre felles, framtidige livsbetingelser. For noen – «aktivistene» – er handling meningsfullt selv om de er få og selv om deres handlinger alene ikke kan stanse utviklinga. For flertallet er det mer et spørsmål om å se hva som nå blir normalen. Mye av det vi gjør, gjør vi fordi det er normalt og det får mening fordi det er normalt.
4) Teknologioptimisme må ikke stå i veien for involvering av folk
Teknologisk endring er selvsagt viktig, men kan ikke løse alle utfordringene alene.
Håpet må snarere være at teknologien vil gjøre endringer som må finne sted når det gjelder livsstil og forbruk overkommelige. Det kan synes som om redselen for å reise de relevante verdispørsmålene er en viktig drivkraft bak troen på teknologi som eneste løsning. Våre tall viser dessuten at folk generelt mener at teknologi ikke er nok for å begrense klimaendringer, men at det trengs livsstilsendringer.
Vi må våge å engasjere hverandre i en diskusjon om hvor vi skal. Her har alle et ansvar.
ACT skal utvikle den første forskningsbaserte, årlige undersøkelsen av nordmenns respons på politiske virkemidler for å redusere klimagassutslipp, både holdninger og handlinger. |