Ingen tilpasning uten sosial rettferdighet

– Det er særlig innbyggerne i fattige land som har størst sårbarhet og risiko for konsekvensene av klimaendringer, sier Siri Eriksen forsker ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Eriksen er blant hovedforfatterne i den siste klimarapporten fra FNs klimapanel, og presenterte rapportens funn under Miljødirektoratets pressekonferanse den siste dagen i februar. Delrapport to fra FNs klimpanel følger opp rapporten om det naturvitenskapelige grunnlaget, som kom i august 2021.

Den viste at uansett om verden oppfyller klimamålene fra Parisavtalen, og uansett om vi klarer å begrense oppvarmingen til 1,5 grader i 2100 – så vil verden rammes av klimaendringer. Det vil bli mer ekstremvær, havis og isbreer vil smelte, havet blir varmere og havnivået vil stige.

Behov for klimafinansiering

Vi vet med andre ord hva som kommer, og at vi må tilpasse oss, noen mer enn andre. Ifølge den siste klimarapporten fra FNs klimapanel er omtrent 3,5 milliarder mennesker definert som svært sårbare for klimaendringer. Klimaendringene rammer imidlertid ulikt, påpeker Eriksen.

Ifølge Eriksen er det å sørge for økt finansiering til klimatilpasning i fattige land, én måte å redusere klimarisiko på. Under det siste klimatoppmøtet i Glasgow var finansiering og bistand en het potet. Innen 2020 skulle verdens rike land ha overført 100 milliarder dollar i året til fattige land, noe som ikke skjedde. Nå forhandles det om nye summer, hvor utviklingslandene ønsker opp mot 1000 milliarder dollar i året.

Også i sammenheng med den ferske rapporten var penger et følsomt tema. Hver rapport har et sammendrag for politikere, som skal være godkjent av alle landene. USA ønsket i godkjenningsprosessen av dette sammendraget å bruke begrepet «investering» istedenfor finansiering av klimatilpasning, men utviklingslandene, med India i spissen protesterte. «Investeringer» kan forbindes med at penger først og fremst går til prosjekter der den som investerer kan hente ut et overskudd, framfor til de prosjektene og områdene der behovet for klimatilpasning og annen finansiering er størst.

Penger er ikke alt

Behovet for en større grad av medbestemmelse, og bruk av lokal kunnskap i beslutninger omkring klimatilpasning er nettopp noe denne rapporten peker på som forutsetninger for hva de kaller klimarobust utvikling.

– Klimarobust utvikling er et begrep som beskriver hvordan vi gjennomfører utslippsreduksjoner og tilpasser oss negative konsekvenser av klimaendringer, og samtidig fremmer bærekraftig utvikling for alle, sier Eriksen.

Hun peker på at klimarobust utvikling ikke bare handler om den ene demningen, eller den ene bølgebryteren. Det er ikke enkelttiltak som skal sørge for at risikoen for klimaendringene reduseres. Det er helheten. I denne helheten inngår det for eksempel å bevare økosystemer, bygge inkluderende boområder og utjevne sosiale forskjeller.

Slike tiltak gir bredere samfunnseffekter, som blant annet bedre folkehelse – som bidrar til å øke hvor motstandsdyktig samfunnet er mot klimaendringer. Mange tilpasningstiltak tar lang tid før de blir virkningsfulle, fordi de er gjennomgripende. Det å bygge ut sosiale sikkerhetsnett for sårbare grupper for at de bedre skal håndtere klimaekstremer, eller å bedre tilgangen til infrastruktur og levekår for sårbare grupper, er ikke gjort over natten.

– Derfor må de settes i gang nå, hvis vi skal unngå negative effekter på mennesker og natur på lang sikt, sier Eriksen.

Alle skal med

Eriksen peker videre på at dette er prosesser som er vanskelige og kostbare å reversere dersom de gjøres feil. Derfor er det viktig å unngå mistilpasning, altså tiltak som enten er kortsiktige eller rett og slett ødeleggende, og som skaper en falsk trygghet.

En måte å unngå dette på er å ha inkluderende prosesser, hvor lokal kunnskap blir hørt og de som faktisk rammes av klimaendringene inviteres rundt bordet hvor avgjørelsene tas.

– For å få til beslutninger som styrker klimarobust utvikling kreves samhandling og beslutningsprosesser preget av god miljøforvaltning, sosial rettferd og likhet, inkludering og mangfold av kunnskap. Det vi si at disse settes i sentrum for hvordan man tar beslutninger, hvordan man inkluderer forskjellige grupper, og hva slags kunnskap man trekker på for å kunne gjennomføre tiltak for utslippsreduksjon og for å møte klimarisiko, sier Eriksen.

Det haster

Jobben med å tilpasse oss klimaendringene bli vanskeligere etter hvert som global temperatur stiger og påvirker økosystemer i den grad at de ødelegges. Dette gjelder spesielt når temperaturen øker over 1,5 grader. På små øystater vil det for eksempel være umulig å tilpasse seg en situasjon hvor alt drikkevannet er forurenset av saltvann på grunn av havnivåstigning. Andre eksempler er korallrev eller våtmarker som dør eller vaskes bort, og som dermed ikke kan bidra til å beskytte mot ekstremvær og bølger.

– Den største utfordringen med tanke på klimatilpasning er å handle fort nok, og å gjøre de riktige tingene, Siri Eriksen.

At det haster begynner å høres ut som en underdrivelse, noe som også ser ut til å ha gått opp for klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Han var med på video-link fra Nairobi under presentasjonen av klimarapporten:

– Det er ingen tid å miste, det er dette tiåret vi har. (…) Dette er jo bare to stortingsperioder. Det er den vi er inni og den som kommer etterpå. Og det er det. Det er vi som lever og styrer og holder på nå, som er nødt til å sette kursen. Det er en kolossal oppgave. Det er veldig sterkt å tenke på alvoret i det jeg nettopp sa, kommenterte Eide.

Da er det kanskje en trøst at han allerede er godt kjent med konseptet «alle skal med».