– Tillitskrise mellom rike og fattige land

I 2009 ble rike og fattige land enige om at innen 2020 skulle rike land overføre 100 milliarder i året til fattige land i såkalt klimafinansiering. Dette målet ble ikke nådd.

Under forhandlingene i Glasgow i 2021 kom de heller ikke mye lenger i spørsmålet om hvordan sikre videre finansiering av klimatilpasning og klimatiltak i utviklingsland.

– Det er en tillitskrise mellom rike og fattige land, sier statsviter og CICERO-forsker Solveig Aamodt.

Aamodt var til stede under årets klimaforhandlinger i Glasgow. Selv om hun kunne rapportere om tidvis "god stemning", og om at mye kom på plass, dro flere av de fattigste landene skuffet hjem. Ifølge Aamodt begynner utviklingslandene å bli trøtte av løfter om midler til klimatiltak og klimatilpasning, som ikke kommer.

– Utviklingsland ønsker mer transparens i klimafinansieringen, slik at det er tydeligere hvilke midler som går til hva, hvor mye som kommer og når. De ønsker videre at midlene fordeles likt mellom klimatilpasning og klimatiltak. Og de vil at mer penger skal komme som direkte overføringer, slik at de får større kontroll over hvordan pengene brukes, sier Aamodt.

Tilpasning taper

Slik det er nå, kan rike land selv definere hva de mener er klimafinansiering. Det kan være lån, direkte overføringer eller private investeringer. Det som synes tydelig er at tilpasningstiltak taper i kampen om milliardene.

– Det er mer populært å framskaffe penger til tiltak som kutter i klimagassutslipp, enn til klimatilpasningstiltak, sier Aamodt.

Hun peker på at tiltak til kutt i klimagassutslipp er synlige og målbare, og derfor mer populært å finansiere fra rike lands side, selv om behovet for tilpasningstiltak kan være vel så stort, eller større.

– Utfordringen med at så mye penger går til kutt i klimagassutslipp, er for det første at mange utviklingsland allerede har lave klimagassutslipp sammenlignet med utviklede land, og for det andre at slike tiltak gjør lite med den sårbarheten de eventuelt allerede har for klimaendringene, sier Aamodt.

Man kan si at et solkraftverk er vel og bra, men det hjelper ikke nødvendigvis mot ekstrem tørke eller stormflo.

– Behovet for midler til klimatilpasning er enormt. Satt på spissen er problemet med å finansiere klimatilpasning at det ikke utløser noen pengestrøm. Det er vanskelig for rike land, eller selskaper å tjene penger på det. Investeringer i energi eller teknologi, kan for eksempel utgjøre et nytt marked for teknologi fra rike land, og derfor er de mer villige til å bidra til utslippskutt enn til klimatilpasning, sier økonom og CICERO-forsker Steffen Kallbekken.

I løpet av 2021 signaliserte flere rike land at de øremerker midler til klimatilpasning. Danmark har sagt at de vil sette av 60 prosent av sitt bidrag til klimafinansiering til tilpasning. Også Nederland og Storbritannia sier at de skal øke andelen av sine bidrag som går til klimatilpasning. Det er imidlertid fortsatt opp til de rike landene hvordan de fordeler midlene mellom tilpasning og utslippskutt.

• Vi spurte Jana Sillmann, ekspert på ekstremvær, om hva som er relevante tilpasningstiltak til de klimaendringene som rammer de fattigste landene i sør hardest: Hete, tørke og stormflo.

Tap og skade

I bakgrunnen lurer det flere elefanter i rommet, som i hvert fall den ene parten ikke er villig til å snakke om. Ting som «historisk ansvar» og «tap og skade».

– De fattige landene argumenterer for at rike land har en klimagjeld, fordi klimaendringene er et resultat av utslippene fra de rike landene de siste 250 årene. De mener at utslippene fra de rike landene gjør at det nå ikke er plass til utslipp fra land som står på trappene til å utvikle seg, at dette er urimelig og noe utviklingslandene ikke har skyld i, forklarer Aamodt.

Derfor mener utviklingslandene at rike land har et ansvar for å hjelpe dem med å både redusere utslipp og å tilpasse seg de klimaendringene som vi allerede ser. I tillegg mener de at rike land skal betale for de konsekvensene av klimaendringene som det kanskje ikke er mulig å tilpasse seg. Som hvis hele øystater oversvømmes, eller store folkegrupper må flytte fordi land går tapt til havnivåstigning.

Rike land er svært forsiktige med å antyde at de har skyld i konsekvensene av klimaendringene, blant annet fordi det kan utløse juridisk ansvar og massesøksmål.

100 milliarder innen rekkevidde

Hvis de rike landene holder det de har lovet i løpet av månedene før klimatoppmøtet i Glasgow, er det ifølge beregninger fra London School of Economics mulig å nå målet om 100 milliarder dollar i løpet av 2022. Men allerede i 2009 mente utviklingslandene at 100 milliarder i året var langt fra nok. Derfor er det lite som tyder på at noen mener at det er nok verken i dag eller i nær framtid.

– Det finnes beregninger som sier at det reelle behovet er langt høyere. Afrika-gruppen mener at det trengs mellom 750-1300 milliarder dollar i året. India har krevd at summen blir 1000 milliarder dollar, sier Kallbekken.

I tillegg krever utviklingslandene at pengene som går til «tap og skade» kommer fra en separat pott.

Etter hvert som milliardene, løftene og prosentene flyr, er det lett å miste oversikten. Hva er mye? Hva er lite? Hva skal egentlig til? Har det egentlig lenger noen hensikt å tallfeste? Ifølge Saleemul Huq, leder for International Centre for Climate Change and Development i Dhaka, er klimafinansiering i ferd med å bli et overflødig konsept.

– Hver dollar som brukes er klimapenger, sier Huq til tidsskriftet Nature.

– Enten bruker du de klokt, eller så bruker du de uklokt.