DAVÆRENDE STATSMINISTER JENS STOLTENBERG ÅPNET TESTSENTERET PÅ MONGSTAD I 2012. KARBONFANGST OG  LAGRING ER HELT NØDVENDIG FOR Å BEGRENSE OPPVARMINGEN TIL TO GRADER, MEN TEKNOLOGIEN ER FORTSATT PÅ UTVIKLINGSSTADIET. FOTO: TCMDA.COM

DAVÆRENDE STATSMINISTER JENS STOLTENBERG ÅPNET TESTSENTERET PÅ MONGSTAD I 2012. KARBONFANGST OG LAGRING ER HELT NØDVENDIG FOR Å BEGRENSE OPPVARMINGEN TIL TO GRADER, MEN TEKNOLOGIEN ER FORTSATT PÅ UTVIKLINGSSTADIET. FOTO: TCMDA.COM

Negative utslipp må starte nå

Med Parisavtalen har verdens politikere gjort seg avhengige av spekulativ og uprøvd teknologi. Skal vi holde global oppvarming under to grader, må vi fjerne CO2 fra atmosfæren, og vi må begynne omgående, skriver CICERO-forsker Glen Peters og Kevin Anderson fra Tyndall Centre for Climate Change Research i en kommentar i Science.

For å kunne si noe om framtiden utvikler klimaforskere scenarier som viser hvilken temperaturutvikling man kan forvente, avhengig hvordan globale utslipp utvikler seg.

I scenariene som leder til to grader, er utslippene netto null rundt 2070.

Merk deg ordet «netto».

Ingen realistiske scenarioer antar at globale utslipp plutselig forsvinner. Hva to-graders scenarioene derimot antar, er at vi fortsetter å slippe ut klimagasser i flere år framover, med en relativt kraftig nedgang fra rundt 2020 før utslippene flater ut rundt 2100. Tanken er at etter hvert som vi implementerer anlegg som fjerner CO2 fra atmosfæren, så skal våre netto utslipp synke raskere enn de faktiske utslippene. I 2070 er utslippa i null – derfra og ut er de negative.

Vel og bra. Men Glen Peters og Kevin Anderson peker på en praktisk utfordring:

Teknologien som trengs for å fjerne CO2 fra atmosfæren finnes kun i ubetydelig skala. Samtidig må denne i praksis ikke-eksisterende teknologien tas i bruk omgående, hvis utslippene skal være netto null i 2070.

 

Graf om negative utslipp
Det beige feltet viser når vi må starte med negative utslipp hvis nettoutslippene skal nå null i 2070.

Ideelle modeller

I modellene er ikke dette noe stort problem. De bare antar at storskala utrulling av karbonfangst-teknologi er teknologisk, økonomisk og politisk gjennomførbart. I modellenes verden finnes hverken budsjettsprekk, ideologiske kjepphester eller skeptiske velgere. For et fantastisk sted.

«Beslutningstakere forstår ikke fullt ut (..) at modellene legger til grunn en slik massiv utrulling av karbonfangstteknologi» skriver Kevin Anderson og Glen Peters i sin kommentar i Science.

– Det er betegnende at britiske Committee on Climate Change, som har som oppgave å gi råd til myndighetene, fastslår i en fersk rapport at det vil være nødvendig med negative utslipp for å oppfylle Parisavtalen. Behovet for negative utslipp framkommer i IPCCs rapporter, og var kjent for politikerne før de skrev under på avtalen, sier Peters.

 

Utslippsbanene i siste IPCC-rapport antyder ikke at de viser nettoutslipp. – Slik skjuler figurene hvor mye det haster å komme i gang med negative utslipp, sier Peters. Fig. 6.7 AR5 WG3
Utslippsbanene i siste IPCC-rapport antyder ikke at de viser nettoutslipp. – Slik skjuler figurene hvor mye det haster å komme i gang med negative utslipp, sier Peters. Fig. 6.7 AR5 WG3

Gambling

Samtidig peker Peters på at noen av figurene i IPCC’s klimarapporter godt kunne vært tydeligere på at utslippskurvene deres viser netto utslipp. De etter hvert så velkjente utslippsbanene, RCPene, viser for eksempel at utslippene må være rundt null rundt 2070 for å nå togradersmålet. Hva de ikke viser, er at de negative utslippene starter i rundt 2020, og skaleres opp slik at utslippene er netto null i 2070.

– Slik skjuler figurene hvor mye det haster å komme i gang med negative utslipp, sier Peters.

Å satse på at negative utslipp skal redde oss i framtida, er behagelig for dagens beslutningstakere fordi de kan utsette vanskelige avgjørelser til senere, ifølge Anderson og Peters.

Samtidig minner det mer om «gambling» enn om en «forsikringssavtale», skriver i de i kommentaren.

– Framtidige generasjoner, spesielt de som bor i fattige og sårbare samfunn, er de som tar hele risikoen dersom disse uprøvde teknologiene ikke virker, sier professor Kevin Anderson.