Frykt, sinne og kjærlighet

- Mange, særlig unge, er redde for framtiden. Dette er rasjonelt. Det er en skummel framtid og samtid, sier Christian A. Klöckner, professor i sosialpsykologi ved NTNU og ekspert på psykologiske faktorer knyttet til klimaendringer.

Klöckner peker på at skremmende budskap er effektive for å skape engasjement. Han kaller det en emosjonell aktivering. Vi har sett det for eksempel i årets valgkamp, hvor begge sider skremmer med konsekvensene av å stemme på motparten. Men i valgkampen tilbys du en løsning – du kan stemme. Da har du foretatt deg noe for å unngå skremmebildet.

- Dette er ikke like lett når man snakker om klima og klimaendringer. Man vet ikke hva man skal gjøre, eller om man kan gjøre noe som helst, sier Klöckner.

Da kan man ende opp med å bare være redd.

Samhold

- Jeg har fortsatt angst, sier Mia Cathryn Haugen Chamberlain, aktivist og psykologistudent ved Universitetet i Oslo.

Chamberlain har både skrevet og pratet mye om hvordan hun frykter for framtiden. I en kronikk i Aftenposten fra 2019 beskrev hun hvordan hun skulket naturfagstimer og unngikk nyheter på grunn av kraftig "klimaangst". Løsningen hennes ble å engasjere seg. Som medlem av Natur og Ungdom tok hun hun til gatene sammen med andre organisasjoner.

- 2019 var et oppløftende år. Det var skolestreik. Titalls tusen i gatene. Vi samlet oss rundt konkrete krav. Vi gikk til retten med klimasøksmål, forteller hun.

Samholdet i organisasjonene, forslagene til løsninger og aksjonene deres var det som lindret angsten.

 

Eksistensiell angst

I sommer publiserte det amerikanske universitetet Notre Dame sin årlige oversikt over hvilke land som har best forutsetninger for å tilpasse seg klimaendringer og ekstremvær. Norge topper listen. Vi har faktisk vært på første eller andre plass hvert år siden 1995. Vi er ikke det landet som rammes hardest, og vi er i god stand til å motstå endringene.

Barn og unge i verdens rikeste land trenger ikke å være så redde.

Chamberlain er klar over dette:

- Det er ikke mitt liv jeg frykter for, det er ikke slik at jeg går rundt og er redd for å dø, sier hun.

Hun kaller det mer en «eksistensiell angst».

- Det handler om å vokse opp i en verden hvor mange kommer til å dø, og at jeg bor i et land som bidrar til dette. En verden med færre ressurser, flere konflikter og større nød - det er en krevende verden å leve i, sier hun.

Hva Chamberlain føler er i tråd med hva forskningen på feltet viser. I en studie fra 2023 ble  33 personer i Norge intervjuet. Disse identifiserer seg som veldig bekymret. De intervjuede var i alle aldersgrupper. Forskerne fant at følelsene deres spenner bredere enn å være handlingslammet av angst.

De har en mangfoldig palett av følelser, som inkluderer moralsk sinne og kollektiv skyld, men også kjærlighet til naturen og positive følelser rundt kollektivet og kollektive handlinger. Artikkelen har den beskrivende tittelen: «When I say I’m depressed, it’s like anger».

Pauser og forventninger

- Det som er viktig med tanke på barn og ungdom og bekymring, er å gi dem verktøy til å håndtere følelsene sine. Det handler om å anerkjenne at dette er skremmende, og gi dem rom for å snakke om hvordan de har det, sier Klöckner

Også han peker på verdien av å engasjere seg.

- Å delta i demonstrasjonstog er en handling som gir følelse av å gjøre noe og av å bidra. Dette er bra. Det er et utløp for følelser, en emosjonsregulering, sier han.

Samtidig er det viktig å prate med barn og unge om prosessene i voksenverden. Om at politikk går sakte, at prosesser tar tid, og at selv om du demonstrerer i dag, så vil du ikke se endring i morgen. Men at det likevel nytter.

- En utfordring er når de føler at de har gjort mye, men uten at noe skjer. Det kan føre til frustrasjon, sinne og avmakt, samt føre til at unge distanserer seg fra demokratiske prosesser, sier Klöckner.

Derfor forventningsavklaringer viktig:

- Hva er en suksessfull demonstrasjon, for eksempel? Er det å bli sett i gatebildet, er det å bli hørt av politikere, er det å bli hørt av mediene? Er det oppmerksomhet, er det bare å samles?

Å være skremt har en effekt på psykisk helse. Man blir sliten. Om du ikke klarer å definere for deg selv hva du kan gjøre, hva som er suksesskriterium, så kan du bli utbrent, ifølge Klöckner.

- Ny forskning viser at aktivister som har et realistisk forhold til aktivismen sin, og som tar pauser for å tenke på annet, er de som holder ut lengst, sier Klöckner.

Skremt av manglende handlekraft

- Jeg er ikke fulltidsaktivist lenger, sier Chamberlain.

Hva hun finner mest skremmende er ikke de dystre nyhetene fra klimaforskningen, men politikeres manglende handlekraft. Hun presiserer at det finnes partier som hun mener prioriterer klimatiltak, og peker på SV, MDG, Rødt og Venstre, men opplever at politikerne i de største partiene svikter.

- Politikk tar tid, jeg skjønner det. Men dette er en balansegang. Vi har jo dårlig tid. Det kan være vippepunkter og irreversible endringer. Vissheten om at det haster, samtidig som endring tar tid - denne balansen strever jeg med hver dag, sier hun.