COP30 i Belem: Et museskritt vekk fra fossilt

1. Landene gir fornyet tilslutning til Parisavtalen og internasjonalt samarbeid. Det er ingen selvfølge i dagens verden.
2. De er enige om at finansieringen av klimatilpasning i fattige land skal tredobles.
3. Indikatorer for klimatilpasning ble vedtatt.

Initiativet til å lage et globalt veikart vekk fra fossilt har fått oppslutning fra over 80 land, deriblant Norge, ifølge en oversikt fra Carbon Brief. Arbeidet skal ledes av COP-presidenten, men vil ikke være del av de etablerte forhandlingssporene.  

Det skal også arrangeres et møte i Colombia i april 2026. Forskning fra CICERO viser at når land som vil gå foran finner sammen, så kan det ha reell effekt. 

Mange er skuffet over at selve beslutningen fra COP30ikke inneholdt et veikart vekk fra fossilt. Jeg er ikke blant dem. 

Vi har allerede et veikart for omstilling – det heter Parisavtalen. Det har mekanismer, regler og rutiner og skal sørge for at land hvert femte år tar lærdom av sine erfaringer og øker ambisjonsnivået. Dette er landene enige om og møtet ga fornyet støtte til dette veikartet. Det er bra. Men Parisavtalen sier ikke noe om hvem som skal gjøre hva når, det er opp til landene selv å avgjøre. Og et veikart for utfasing av fossile brensler kan bidra inn i den diskusjonen.

Murvegg

Vi ligger ikke an til å nå temperaturmålene i Parisavtalen. Landenes løfter er ikke ambisiøse nok. Mange klarer heller ikke å innfri løftene de gir. Klimaomstilling er vanskelig i praksis.
En stor gruppe stater, av både rike og fattige land, har de siste årene jobbet hardt for at det skal finnes et fast spor i forhandlingene hvor man systematisk kan diskutere ambisjons- og implementeringsgapet. Det lykkes de ikke med denne gangen heller. «Global Implementation Accelerator» er frivillig og kortvarig. «"Belém Mission to 1.5» er diffus og kortvarig. Og forskjellen mellom dem er uklar.

Store oljeproduserende og fremvoksende land har systematisk jobbet for å redusere, marginalisere og blokkere alle slike forsøk siden opprettelsen av et «Mitigation Work Programme» ble vedtatt i 2021 i Glasgow som et «siste forsøk på å holde liv i 1,5C-graders målet». Disse store landene ønsker minst mulig konkrete og sektorspesifikke tiltak inn i felles beslutninger fra COP.

Klimakonvensjonen definerte hvilke land som er rike og hvilke som er fattige i 1992. Denne definisjonen gjelder den dag i dag, og sier at rike land må kutte først. Dette omtales som felles, men differensiert ansvar for klimaomstilling.
Det er de såkalte BRICS-landene som tradisjonelt motsetter seg nye forpliktelser. De vil beskytte sin rett til fortsatt økonomisk vekst og er redd for at et større ansvar for verdens samlede utslipp, vil sette denne i fare. De peker på de rike landene sitt historiske ansvar for klimaendringene, men også på Parisavtalens beslutning om at hvert land selv skal definere sitt bidrag. Det er velkjent at landenes posisjoner i forhandlingene avgjøres av deres innenrikspolitiske prioriteringer. 

Hjemmepublikum

Tilbake til veikartet. Formuleringene om et veikart vekk fra fossilt, i et tidlig utkast, var helt uten definisjoner og rammer.  Dersom dette hadde blitt utfallet, ville landene ha brukt de neste fem årene på å diskutere hvordan kartet skulle tegnes. Med eller uten CCS? Skal vi kvitte oss med kull først? Skal det være etterspørsel- eller tilbudsdrevet? Skal fattige land få utvinne olje lenger enn rike land?

Veikartet kom fra sidelinjen og var aldri forankret i de tekniske og forberedende forhandlingene. Det ble heiet frem av Lula da Silva, Brasils president. Men COP-presidenten Corrêa do Lago, en erfaren brasiliansk diplomat, virket aldri helt overbevist. Han visste at et slikt veikart ville møte motstand fra flere land.

Ideen om et veikart er god politisk kommunikasjon – for hjemmepublikummet. Det gir inntrykk av ambisjon og handlekraft, men i møte med realitetene i forhandlingsrommet, blir det bare et tomt ord som landene kan slåss om å fylle med innhold. 

Jeg er også redd for at diskusjonen om veikart tok oppmerksomheten bort fra forhandlingene om en fast plass for å diskutere ambisjons- og implementeringsgapet. 
Når målet er konsensus mellom land som står langt fra hverandre, er det sjelden hjelpsomt med ultimatum slik 30 land fremmet. Så måtte de også gi seg.

Flere stemmer fra sør

I klimaforhandlingene organiserer landene seg i ulike forhandlingsgrupper. Hvert land kan gjerne være med i flere grupper.

Den største gruppen heter G77 + Kina og har 135 medlemmer som til sammen utgjør om lag 80 prosent av verdens befolkning. Alle er utviklingsland etter definisjonen til klimakonvensjonen. Selv om fattige utviklingsland og fremvoksende økonomier har ulike interesser i mange saker, har G77 + Kina ofte klart å samle landene bak felles posisjoner. En kjernesak har vært å opprettholde prinsippet om felles, men differensiert ansvar.

Det mest påfallende på årets COP er at G77 + Kina nesten ikke syntes. I en rekke spørsmål inntar nå de fattigste og mest sårbare landene posisjoner som står i kontrast til posisjonene til land som Kina, India og Saudi Arabia. De innser kanskje at verden ikke vil klare Parismålene dersom ikke også BRICS-landene kutter utslipp. 

En annen endring er fraværet av USA. Flere store kompromisser i klimaforhandlingene gjennom årene har startet med enighet mellom USA og Kina. Amerikanerne har mye makt, de kjenner de kinesiske posisjonene godt, har flinke diplomater og de har politisk manøvreringsrom. 

EU derimot, har et helt annet utgangspunkt. De kommer til klimaforhandlingene med et mandat som er resultatet av lange forhandlinger i internt. Det betyr at de ikke har særlig mye å gå på. Det er heller ikke så lett for sjefforhandleren å ringe hjem for en avklaring. EU kjenner heller ikke de kinesiske posisjonene like godt. Dette gjør det vanskeligere for EU og Kina å finne felles løsninger. Da ligger veien åpen for de som vil minst mulig konkrete føringer med seg hjem fra forhandlingene.