Bilde mangler beskrivelse

Klimakompensert lunsjmøte i Geneve? Mange bedrifter kompenserer for de ansattes flyreiser ved å kjøpe kvoter i EUs kvotesystem. Foto: Istockphoto

Vi rydder i kvoterotet

Kvotesystemet er komplisert. Det snakkes om CBAM, frivillige kvoter, EUs kvotesystem og karbonlekkasje. Historien har gitt oss mange vedtak og flere runder. Vi rydder opp og gjør deg klokere.

Publiseringsdato
6.3.2023
Tilhørighet
Nøkkelforskere

Wettestad, Jørgen

En klimakvote er en tillatelse til å slippe ut ett tonn klimagasser, og et kvotesystem er et system for handel med klimakvoter, der det finnes et bestemt antall kvoter som kan selges og kjøpes.

For lettere å forstå hvordan kvotesystemet fungerer, kan vi dele det inn i tre pilarer:

  • Nasjonale og regionale kvotesystemer, med EUs kvotesystem som det viktigste. Et formelt system pålagt bedriftene i EU og Norge
  • Kvoter innenfor det globale klimaregimet
  • Frivillige kvoter (klimakreditter), som kjøpes primært av bedrifter og enkeltpersoner for å kompensere for klimagassutslipp fra flyreiser og annen virksomhet

EUs kvotesystem

Hensikten med EUs kvotesystem er at europeiske land skal samarbeide for å redusere klimagassutslippene der det er billigst. Politikerne vedtar hvor store utslippene skal være i EU og deler dette inn i en gitt mengde kvoter på ett tonn hver.

Kvoteprisen går opp når etterspørselen går opp fordi det er samme mengde kvoter tilgjengelig i markedet. Hvis prisen per kvote er høy, vil bedriftene stimuleres til å kutte utslipp. Ubrukte kvoter kan selges til dem som ikke så lett og raskt kan redusere sine utslipp. Det har imidlertid tatt tid å omsette teori til praksis og EU har lenge hatt et stort overskudd av kvoter, som har bidratt til å holde kvoteprisen lav.

Både bedriftene og samfunnet tjener på et slikt system fordi de samlede kostnadene ved å kutte utslipp blir lavest mulig. Hvis det er billigere å kutte utslipp i tysk stålverk enn for Equinor på en oljeplattform, er det et godt argument for at det er der kuttene bør skje.

Norske bedrifter har vært en del av det europeiske kvotesystemet gjennom EØS-avtalen siden 2008.

Hvert år blir den samlede mengden kvoter redusert. Gjennom årlige reduksjoner i antall kvoter er det nye målet at utslippene fra de kvotepliktige virksomhetene kuttes med 62 prosent fra 2005 til 2030.
 

Det globale klimaregimet

Også på globalt nivå har man hatt kvotehandel. Det globale kvotesystemet ble etablert under Kyotoavtalen i 1997 og en viktig mekanisme fikk navnet Clean Development Mechanism (CDM) - den grønne utviklingsmekanismen. Dette systemet har gitt industriland muligheten til å finansiere prosjekter i utviklingsland som reduserer verdens utslipp av klimagasser, og som har bidratt til å oppfylle disse landenes klimamål.

Systemet har bidratt til overføring av ressurser og teknologi fra industriland til utviklingsland, og at fattige deler av verden kan få mer økonomisk vekst uten like store utslipp som rike land har vært igjennom. Systemet er imidlertid blitt kritisert for at klimagasskuttene er usikre og at en del av prosjektene ville ha blitt gjennomført uansett og således ikke har bidratt til utslippskutt. CDM-systemet har nå blitt avløst av en ny og forhåpentligvis bedre mekanisme under Artikkel 6 i Parisavtalen.
 

Frivillige kvoter

Frivillige kvoter, er kvoter som bedrifter kjøper uten pålagte krav, fordi de ønsker å bidra til kutt i klimagassutslippene. 

Ta for eksempel selskapet Apple, de har en viss mengde utslipp fra sine aktiviteter, og et mål for 2030 om at de vil kutte utslippene med 25 prosent. Disse kuttene ønsker de å dokumentere. En løsning er at de kjøper ‘klimakreditter’ basert på utbygging av fornybar energi som reduserer bruken av fossil energi og derigjennom klimagassutslippene, noe flere firma etter hvert tilbyr.

En annen løsning er fjerning av co₂ fra atmosfæren. Det kan også trekkes fra klimagassutslippene som en bedrift har. Et tre binder opp store mengder co₂ fra atmosfæren gjennom fotosyntesen, så co₂-fangst gjennom skog kan være en måte å nå utslippsmålene på.

Apple kan da betale for planting av et visst antall trær og slik sett kompensere for noen av sine egne utslipp. Det blir stadig mer søkelys på slik co₂-fjerning fra atmosfæren som et tillegg til å kutte klimagassutslippene direkte, men reguleringen og forretningsmodellene er lite utviklet. Siden klimautfordringene er et globalt problem, spiller det ingen rolle om reduksjonene skjer i Kina, Indonesia eller Norge. Det viktige er at det globale nettoutslippet går ned.

CICERO gjør noe av det samme, de har en politikk som sier at de skal kompensere for flyturene de ansatte tar. Mange norske bedrifter har satt seg lignende mål - da kan kjøp av kvoter i EUs kvotesystem være en løsning. Hvis CICERO kjøper en kvote for å kompensere sine utslipp, er altså én kvote brukt opp. Summen av alle utslipp er politisk bestemt, så jo flere kvoter norske bedrifter kjøper, jo færre kvoter er det igjen til for eksempel tyske bedrifter, slik at disse må redusere klimagassutslippene sine. EU har fastsatt at tallet på kvoter skal ned med noen prosent for hvert år.

Hva med meg som privatperson, kan jeg gjøre noe?

Si at du skal på ferie til København, og bestemmer deg for å ta fly. Norwegian er et av flyselskapene som tilbyr co₂-kompensasjon. De setter da en pris på ditt faktiske co₂- utslipp mellom Oslo og København når du bestiller flyreisen, og du kan velge å gi et bidrag som blir brukt til å finansiere prosjekter som reduserer globale co₂-utslipp.

Flere selskaper, særlig innen reiselivsbransjen, tilbyr ulike former for co₂-kompensasjon til sine kunder. Ett av dem er Booking.com, som har et uttalt mål om å gjøre det enkelt for den reisende å håndtere utslippene knyttet til reisen sin og velge utslippsfrie alternativer.
 

Hvor er vi i dag?

Kvotesystemet i EU har vært styrket i flere omganger, og vi har sett en ytterligere skjerping de siste årene. Det vil si at kvotetaket har blitt senket og antall kvoter redusert.

Første skjerping ble vedtatt i 2008, og i 2014 ble reglene fram til 2030 vedtatt, med en ny skjerping av kvotesystemet. Parisavtalen ble så vedtatt i 2015 og EU måtte da skjerpe sin politikk ytterligere, noe som skjedde i 2018. Denne gradvise styrkingen skjedde også for å få bukt med det nevnte store overskuddet av kvoter som hadde bygd seg opp. På dette tidspunktet, altså fra 2018 begynte vi å se en markant og ganske jevn økning av kvoteprisen.

Deretter overtok Ursula von der Leyen som EUs kommisjonspresident, med et ambisiøst mål om at Europa skulle bli verdens første klimanøytrale kontinent. Med «Green Deal» ble derfor EUs klimapolitikk strammet inn igjen, med mål å redusere utslippene med 55 prosent innen 2030.

Antall kvoter skal nå reduseres mer og raskere og systemet skal utvides til andre sektorer, så som skipsfarten. I tillegg står nå et eget kvotesystem for bygg og transport på trappene, og en karbontoll (CBAM) skal tre i kraft fra 2026.

Kvoteprisen har nå faktisk bikket 100 euro flere ganger. Det er mye, høyere enn noen gang tidligere.

Hva er karbonlekkasje?

I Europa må alle bedrifter som slipper ut co₂ betale en ekstra kostnad som bedrifter i de fleste andre land slipper. Det kan føre til at bedrifter flytter dit det er mindre strenge klimareguleringer eller at privatpersoner i Europa importerer varer fra et land med mindre strenge reguleringer for å slippe unna med lavere kostnader. Det kaller vi en karbonlekkasje, altså at utslippene flyttes over landegrenser fordi dette reduserer bedriftenes og kjøpernes kostnader ved klimatiltak. Her kommer CBAM inn, altså en klimatoll. Eksempel:

I Tyskland ligger et jernverk som bruker stål i produksjonen sin. De konkurrerer med en tilsvarende bedrift i Kina, som betaler mindre for co₂-utslippene fra sin produksjon. Da kan den tyske bedriften tape konkurransen om markedsandelene, ved at kundene ønsker å kjøpe stål fra Kina, som er billigere enn stål fra Europa. For å unngå at dette blir for utbredt, vil EU innføre en avgift fra 2026 i form av toll på blant annet stål, som tilsvarer kvoteprisen i Europa. Slik får de jevnet ut kostnaden mellom den tyske og den kinesiske bedriften. Avgiften heter Carbon Border Adjustment Mechanism (CBAM), ‘karbongrensejusteringsmekanisme’, eller bare ‘karbontoll’ på norsk.

Nyhetsbrev

Hold deg oppdatert med vårt månedlige nyhetsbrev med de nyeste sakene fra magasinet KLIMA.

Påmelding nyhetsbrev