Skal den siste oljen være norsk?
Scenarioer er ikke ment for å spå framtiden, men for å endre den, sier CICERO-forsker Ida Sognnæs. Scenarioer som viser kraftig fall i norsk olje- og gassproduksjon brukes nå som argument for å øke leteaktiviteten på norsk sokkel.
I august ble det kjent at de tre norske oljeselskapene Equinor, Aker BP og Vår Energi har etablert et såkalt strategisk letesamarbeid for å finne nye olje- og gassressurser på norsk sokkel. Planen er å teste 20–25 letemuligheter, med de første brønnene planlagt i 2028.
– Vi har tro på at norsk olje og gass blir blant de siste energikildene som eksporteres til Europa på molekylbasis, sier Karl Johnny Hersvik, konsernsjef Aker BP, til NRK Dagsrevyen.
Samtidig har LO og NHO lagt fram forslag for regjeringen om å åpne for leting i svært omstridte havområder. På spørsmål fra NRK avviser energiminister Terje Aasland at de nye leteplanene er i strid med norske klimamål eller at de kommer i veien for omstilling til fornybar energi.
Det er spesielt konklusjonene i Sokkeldirektoratets ressursrapport 2026, som brukes som begrunnelse for at aktiviteten på norsk sokkel må opp. Uten større funn, kan produksjonen på norsk sokkel falle bratt etter 2030, ifølge Sokkeldirektoratet. Dette synet støttes også av NHO:
«Uten nye funn vil produksjonen falle raskere enn nødvendig, som er uheldig både for Norge og for Europa som trenger all den oljen og gassen vi produserer», sier Ole Erik Almlid, administrerende direktor i NHO i en pressemelding fra Offshore Norge.
I tråd med Parisavtalen?
–Scenarioer er ikke for å spå fremtiden, men for å endre den. Scenarioene fra Sokkeldirektoratet er gjentatte ganger blitt brukt som «worst case»-scenarioer for å argumentere for økt olje- og gassproduksjon. Men tidligere er scenarioene brukt for å si at ettersom produksjonen «uansett kommer til å falle», så er norsk olje- og gassproduksjon i tråd med Parisavtalen. Begge deler kan ikke være tilfelle samtidig, påpeker forsker Ida Sognnæs ved CICERO.
Dersom alle olje- og gassproduserende land tenker som Norge, vil vi ikke nå Parisavtalen
Sammen med seniorforsker Glen Peters skrev Sognnæs i fjor en rapport på vegne av Norsk klimastiftelse der de undersøkte Sokkeldirektoratets påstand om at norske scenarioer for olje- og gassutvinning mot 2050 “er i tråd med en vellykket oppfølging av Parisavtalen”. Denne påstanden er siden fjernet av Sokkeldirektoratet.
– I ressursrapporten i 2024, skrev Sokkeldirektoratet at alle scenarioene deres var i tråd med en vellykket oppnåelse av Parisavtalen. Dette var basert på en sammenligning av fallet i produksjonen av olje og gass i Norge i 2050 med det globale fallet i scenarioer som når 1.5 grader, forklarer Sognnæs.
3 problemer med scenarioene
Sognnæs oppsummerer at det i hovedsak var tre problemer med denne sammenlikningen:
1. Scenarioene er utdaterte.
Gitt fortsatt økning i globale utslipp siden disse scenarioene ble laget (rundt 2020), og et krympende gjenværende karbonbudsjett, så må nedgangen i olje og gass ut ifra der vi er i dag skje raskere enn den måtte i 2020 fordi man i scenarioene fra 2020 antok en raskere nedgang i utslipp mellom 2020-2026 enn det som har vært tilfelle.
2. Scenarioene er ikke i tråd med Parisavtalen.
Parisavtalen er mer enn bare et temperaturmål. Avtalen inneholder også krav om differensiert ansvar i lys av ulike nasjonale omstendigheter. Rike land skal gå foran fattige land når det gjelder å redusere utslipp. Scenarioene som brukes tar ikke hensyn til dette. Scenarioene viser den billigste måten å nå temperaturmål på. Dette legger en uforholdsmessig stor byrde på utviklingsland. Dersom vi tar hensyn til rettferdighet og lands ulike kapasitet må olje og gass, som i større grad brukes i rike land, reduseres raskere enn det slike kostnadsoptimale scenarioer viser.
3. Det er ingen entydig sammenheng mellom den globale reduksjonen av olje og gass og hvilken temperatur vi ender opp med.
Temperaturøkningen bestemmes av de totale utslippene. En reduksjon i olje og gass på 60 prosent er i tråd med 1.5 grader dersom vi også antar en svært drastisk reduksjon i det globale kullforbruket og en svært rask oppskalering av ulike former for karbonfangst og -lagring (CCS) og karbonfjerning. Uten disse tiltakene kan en reduksjon i olje og gass på kun 60 prosent bidra til en oppvarming på over 2 grader. En reduksjon i olje og gass på 60 prosent er med andre ord ingen garanti for at vi når temperaturmålene i Parisavtalen.
Om alle land tenker som Norge
– Man kan ikke gi et entydig svar på hvor mye olje og gass det er plass til i en verden som når Parisavtalens temperaturmål. Mengden olje og gass det er plass til innenfor det gjenværende karbonbudsjettet kommer an på hvor mye andre utslipp kuttes og hvilke fordelingsprinsipper man legger til grunn, sier Sognnæs.
Også dersom det fantes et entydig svar på dette, vil det fortsatt være et ubesvart spørsmål hvordan reduksjonen i olje- og gassproduksjon globalt skal fordeles:
– Skal nedgangen i Norge tilsvare det globale gjennomsnittet? Fra et rettferdighetsperspektiv, og ut ifra kapasitet til omstilling vil man kunne argumentere for at Norge burde gå foran og redusere olje og gass raskere. Parisavtalen sier også eksplisitt at rike land bør gå foran. Andre vil argumentere med at norsk olje og gass er renere og sikrere og at den siste dråpen derfor bør være norsk. Dersom Norge øker sin markedsandel, trenger ikke norsk produksjon å falle like raskt som det de globale scenarioene tilsier. Et spørsmål er om dette faktisk gir økonomisk mening i en verden som er i tråd med Parisavtalen, påpeker Sognnæs.
– Alt annet likt så peker mer oppdaterte, mer rettferdige, og mer realistiske scenarioer i retning av at det er mindre plass til olje og gass i 2050 enn det scenarioene som Sokkeldirektoratet refererte til i forrige ressursrapport viste. Det er ikke lenger nok med en global reduksjon på 60 prosent. Dersom alle olje- og gassproduserende land tenker som Norge, vil vi ikke nå Parisavtalen, avslutter hun.
