Scenarioer: Hvordan blir fremtidens klima?

Hvor ille klimaendringene blir, og hvor mye CO₂ og andre drivhusgasser vi kommer vi til å slippe ut i framtiden, kan vi aldri vite helt sikkert på forhånd. Framtidige utslipp er avhengige av forhold som internasjonal politikk, økonomisk utvikling, teknologiske gjennombrudd, konflikter og befolkningsvekst. Kanskje lykkes vi med store utslippskutt. Kanskje går utviklingen saktere. Kanskje unngår vi nye globale kriger, kanskje ikke.

Ettersom vi ikke vet, trenger vi et sett med faglig begrunnete vurderinger av hva som kan skje. Det er dette vi kaller scenarioer.

Et scenario er ikke en spådom. Det er en beskrivelse av hva som kan skje dersom bestemte forutsetninger legges til grunn.

Hvorfor bruker vi scenarioer?

Forskere bruker scenarioer for å finne ut hva som er ytterpunktene i fremtidig klimautvikling – altså hva som kan skje hvis utslippene blir veldig høye, eller veldig lave – og hva som ligger imellom disse. Hvor store temperaturendringene blir, og hvilke følger det kan få.

Samtidig brukes scenarioer av myndigheter, bedrifter og andre som planlegger for framtiden. De kombinerer kunnskap om politikk, økonomi, industriutvikling og befolkningsutvikling for å vurdere hva konsekvensene av de ulike mulige fremtidene vil være. Noen forsøker også å anslå hvilke scenarioer som framstår som mest realistiske.

Ekstreme scenarioer får mest oppmerksomhet

I praksis ser forskere ofte først på de høyeste og laveste scenarioene, for å være sikre på å dekke spennet av muligheter. De fleste studier ser også på noen av mulighetene imellom. En praktisk begrensning er at klimamodeller ofte er svært ressurskrevende å bruke, men det finnes store internasjonale prosjekter der mange land samarbeider om å levere slike beregninger. Disse blir så gjort fritt tilgjengelig for hele forskersamfunnet.

De mest dramatiske scenarioene får likevel ofte størst oppmerksomhet, både i faglitteraturen og i mediene. Det mest alvorlige scenarioet kan derfor framstå som mer sannsynlig enn det egentlig er.

Det er samtidig gode grunner til å undersøke ytterpunktene, og kommunisere dem. Dersom vi skal forstå risikoen vi står overfor, må vi også vite hva som kan skje dersom utviklingen går i feil retning.

Realiteten er imidlertid at de midtre scenarioene, som ligger et sted mellom de mest optimistiske og de mest pessimistiske, regnes som mest sannsynlig av de fleste eksperter.

Sammenhengen mellom utslipp og temperatur

Når forskere lager scenarioer for fremtiden, bygger det på godt etablert kunnskap om sammenhengen mellom co₂-utslipp og temperaturstigning. Det finnes imidlertid en usikkerhet her, som handler om klimafølsomhet, altså hvor mye temperaturen stiger når konsentrasjonen av drivhusgasser øker.

Vi kan sammenligne det med en termostat du har hjemme i huset ditt. På mange termostater står det ikke temperatur i grader, men nivåer fra for eksempel 0 til 4. Hvor mange grader varmere blir huset når du vrir fra nivå 2 til nivå 3? Det lærer du etter hvert gjennom erfaring.

For klimasystemet har vi ingen slik erfaring over lange tidsperioder. Selv om forskerne vet mye om hvordan klimaet fungerer, finnes det fortsatt usikkerhet om hvor sterkt kloden reagerer på økte konsentrasjoner av drivhusgasser.

Dersom klimaet viser seg å være mer følsomt enn vi tror, slik en del eksperter stadig advarer om, kan temperaturøkningen bli større enn forventet. Et scenario med "midt på treet" co₂-utslipp kan da gi en global temperatur som ligner de ekstreme scenarioene.

En siste, foruroligende mulighet er at utslippene blir høyere enn antatt, samtidig som klimafølsomheten viser seg å ligge i øvre del av det forskerne anser som mulig. Derfor er det viktig å undersøke også de mer ekstreme scenarioene, for selv om de er mindre sannsynlige er konsekvensene om de skulle inntreffe såpass alvorlige at vi må kjenne til dem.

RCP 8.5: Det høyeste utslippsscenarioet

Klimaforskere har samarbeidet om å utvikle og vurdere en rekke typer scenarioer. En gruppe som lenge ble brukt het Representative Concentration Pathways, eller RCP. For eksempel er RCP 8.5 et klimascenario i tråd med en framtid med svært sterk økning i mengden drivhusgasser i atmosfæren. Dette var lenge det øvre scenarioet, og legger til grunn svært høye utslipp av CO₂ og andre klimagasser, stor bruk av fossile brensler, i tillegg til begrenset klimapolitikk.

For ti til femten år siden anså mange dette som et mer realistisk scenario enn vi gjør i dag. Utbygging av fornybar energi, klimakvoter og annen klimapolitikk har bidratt til å gjøre en slik utvikling mindre sannsynlig.

I den andre enden finner vi RCP 2.6, som la til grunn omfattende utslippskutt og sterk internasjonal innsats for å begrense klimaendringene.

Det mest sannsynlige var likevel alltid at den faktiske utviklingen ville havne et sted mellom disse ytterpunktene. RCP 4.5 var et slikt scenario, som var i bruk i mange studier i tillegg til RCP 8.5 og RCP 2.6.

Scenarioer for samfunnsutvikling

De siste årene har klimaforskningen i økende grad tatt i bruk såkalte SSP-er (Shared Socioeconomic Pathways).

Mens RCP-scenariene bare beskriver utviklingen i mengden drivhusgasser i atmosfæren, er SSP’ene et sett med mer detaljerte framtidsscenarioer som beskriver hvordan samfunnet, befolkningsutviklingen og verdensøkonomien kan utvikle seg gjennom det 21. århundret. I tillegg til å vurdere fremtidige utslipp kan disse scenarioene også brukes til å beregne klimarisiko, konsekvenser for matproduksjon, økonomi osv.  Slike scenarioer har betydning fordi konsekvensene av klimaendringene ikke bare avhenger av klimaet. De påvirkes også av hvordan samfunnet rundt oss utvikler seg. For eksempel vil to graders global oppvarming slå svært ulikt ut i en fremtid der alle samarbeider om tilpasning og nødhjelp, enn i en verden hvor krig og krangling rår.  

Det finnes mange slike SSP-scenarioer, som representerer ulike mulige utviklingsbaner. Noen av dem ligger tett opp til de kjente RCPene, og har lignende navn, som SSP5-8.5 og SSP1-2.6. De illustrerer også at samfunnsutviklingen har stor betydning for hvor enkelt eller vanskelig det blir å redusere utslipp. For eksempel kan en verden preget av økende nasjonalisme og svakt internasjonalt samarbeid gjøre det svært vanskelig å omstille energisektoren, og dermed også målet om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 grader.

IPCCs rolle

FNs klimapanel (IPCC) settes ofte i sammenheng med klimascenarioer, men forbindelsen her er ikke direkte. Selve scenarioene utvikles av forskersamfunnet, og resultatene gjøres tilgjengelig for IPCC og andre som vurderer utviklingen innen klimaforskning.

Å utvikle og analysere klimascenarioer krever store ressurser. Klimamodellene er avanserte, og beregningene tar lang tid. Derfor gjør forskersamfunnet alltid et utvalg av hvilke scenarioer de skal samarbeide om. Valgene gjøres delvis av rent faglige grunner og delvis basert på hva samfunnet og beslutningstakere varsler at de trenger mer kunnskap om. Derfor varierer det også om de ekstreme scenarioene, som SSP5-8.5/RCP8.5, gis en grundigere vurdering eller ikke. I materialet som utvikles for å understøtte den kommende syvende hovedrapporten til FNs klimapanel har man for eksempel valgt å gå dypere inn i såkalt "overshoot", som er muligheten for at klimaet en periode blir varmere enn de internasjonale målene, for så å trekkes ned igjen med bruk av teknologier for fjerning av karbon fra atmosfæren. Dette går på bekostning av å se på de mest ekstreme scenarioene, som er grundig vurdert i de tidligere hovedrapportene. Det er behovet for kunnskap som er det styrende her, snarere enn hva som er vurdert som mest sannsynlig.

Ut fra dagens lovede politikk vurderer eksperter at den mest sannsynlige temperaturstigningen innen år 2100 er mellom 2 grader og 3 grader. En slik utvikling er godt dekket i de scenarioene forskere studerer, og organer som FNs klimapanel gjør vurderinger av. Samtidig vil det fortsatt være viktig å også undersøke både de beste og de verste utfallene. Vi kjenner ikke fremtiden, og utslipp av drivhusgasser og klimafølsomheten er fortsatt usikre. Selv om sannsynligheten er liten, kan konsekvensene av høy temperaturstigning være så store at de ikke kan ignoreres.

 

Kilder:

• carbonbrief.org
• Bjørn Samset, seniorforsker, CICERO