Siste runde om den siste oljen?

 I klimaavtalen fra Paris i 2015 ble verden enige om å begrense global oppvarming til 2, og aller helst 1,5 grader. Siden det er en sammenheng mellom global oppvarming og hvor mye klimagasser vi kan slippe ut, er det blitt en økende aksept for konseptet «karbonbudsjett»: Tanken at vi globalt kan slippe ut bare en gitt mengde CO₂ i atmosfæren før temperaturen overskrider målene vi har satt oss.

Noen rapporter sier at 45 prosent av alle nye olje- og gassfunn i verden må bli værende i bakken hvis vi skal holde oppvarmingen under 2 grader.

– Ideen om at vi ikke kan bruke alt vi har av fossile brensler og samtidig holde målene fra Parisavtalen, har økt oppmerksomheten rundt oljeindustriens rolle i å påvirke klimaendringene og aktualisert diskusjonen omkring utfasing, sier CICERO-forsker Lahn.

Lahn peker på at norsk oljeproduksjon har spilt en betydelig rolle også i tidligere valgkamper, men at det da har handlet om konkrete utbygginger og enkeltsaker.

– Det har vært diskusjoner omkring oljeutbygging i Lofoten og Vesterålen, og i Barentshavet. Miljøpartiene på både sosialistisk og borgerlig side klarte å stanse utbyggingen av Lofoten, mens Barentshavet ble åpnet. Når oljeleting i Lofoten ikke lenger er politisk aktuelt har det banet veien en bredere debatt om hvor lenge Norge skal lete etter nye olje- og gassfelt, sier Lahn.

Rapportvalgkamp

Diskusjonen omkring framtiden til norsk olje-virksomhet har i denne valgkampen vært preget av rapporter, tekniske beregninger og ekspertuttalelser.

Sist uke kom det nok en rapport. Denne gangen handlet det om Norges oljeproduksjon, og hvorvidt det har noen effekt på globale klimagassutslipp om Norge slutter å pumpe opp, og selge fossile brensler. Denne rapporten, laget av Rystad Energy på bestilling fra bransjeorganisasjonen Norsk Olje og Gass, konkluderer med at det ikke vil ha noen klimaeffekt.

Ifølge Rystad Energy vil 90 prosent av den oljen Norge eventuelt lar være å pumpe opp, bli erstattet med olje fra andre land – og da gjerne land hvor oljeutvinningen er mer forurensende enn den er i Norge. En tidligere rapport, fra Statistisk Sentralbyrå, konkluderte med at «bare» 60 prosent ville bli erstattet av andre land.

«Propaganda» uttalte MDG-politiker Lan Marie Berg til blant andre e24.no da Rystad Energy publiserte sine tall. Bård Lahn er ikke enig.

– Til nå har miljøbevegelsen og miljøpartiene lent seg mye på rapporten fra Statistisk Sentralbyrå, som konkluderer med at kutt i norsk oljeproduksjon fører til kutt i globale utslipp. Nå kommer det en rapport fra en annen aktør som konkluderer annerledes. Men de to rapportene er egentlig ikke veldig forskjellige. De bruker tilsvarende metode, men resultatet avhenger av hvilke forutsetninger man legger til grunn. Begge rapportene er åpne om forutsetningene og antakelsene de gjør, og om at usikkerheten uansett er stor, sier Lahn.

– Det er utfordrende når rapportene tar så mye plass i valgkampen. Da ender debatten ofte opp med å handle om hvilken rapport man tror mest på, ikke om de reelle politiske veivalgene, sier  Bård Lahn.

 Karbonbudjsettet handler om hvor mye CO₂ vi kan slippe ut før vi krysser grensene vi har satt oss for maksimal global oppvarming. 

Norges oljeframtid kan ikke reduseres til et regnestykke

Ifølge Lahn er det blitt veldig viktig for aktørene i klima- og oljedebatten «å ha tallene på sin side».

– Vi er på mange måter blitt vant med at klimadebatten er ekspertdrevet, med autorative rapporter som skal tilby to streker under svaret. Men spørsmålet om hva vi skal gjøre med olje- og gassressursene våre kan ha mange politiske svar, ikke bare ett, sier Lahn.

Lahn peker på at det å redusere klimapolitikk og diskusjonen omkring norsk oljevirksomhet til regnestykker er problematisk av to grunner.

– For det første åpner det for at diskusjoner omkring detaljer og enkelttall får mye oppmerksomhet, og man ender opp med å diskutere hvilke eksperter og rapporter man tror på, framfor å diskutere temaene de forskjellige rapportene tar opp, sier Lahn.

– For det andre handler ikke klimapolitikk bare om å regne på kilo av CO₂. Det handler om hvordan man mener ansvaret for klimaproblemet bør fordeles, om hvilken samfunnsutvikling man ønsker, og om hva vi skal drive med i framtiden, sier han.

– Til sjuende og sist er dette politiske, ikke bare tekniske, spørsmål.