Norge som Europas grønne batteri

EUs fornybardirektiv vil ha store konsekvenser for Norge, fordi vi må øke vår allerede høye andel fornybar energi og fordi flere europeiske land ønsker å bruke norske vannmagasiner som kraftlager.

Selv om forhandlingene mellom Norge og EU om EUs fornybardirektiv i skrivende stund ikke er i havn, er det ingen tvil om at fornybardirektivet fra 2009 – Direktiv 2009/28/EC – vil ha store konsekvenser for Norge. For det første innebærer direktivet at Norge må øke sin allerede høye andel fornybar energi. For det andre nevnes muligheten for å bruke Norge som et «grønt batteri» oftere og oftere når EU-landene diskuterer sin fornybarpolitikk.

Fra høy til høyere fornybarandel

Fornybardirektivet innebærer at EU-landene samlet skal øke andelen fornybar energi til 20 prosent innen 2020. EU-landene har ulike mål, basert på eksisterende andel fornybar energi og bruttonasjonalprodukt. Danmark skal for eksempel øke sin fornybarandel fra 17 prosent i 2005 til 30 prosent i 2020, og Tyskland skal øke sin andel fra cirka 6 til 18 prosent. Sverige har den høyeste fornybarandel-en i EU, og skal øke fra 39,8 til 49 prosent innen 2020.

Som EØS-medlem er Norge omfattet av fornybardirektivet, og Norge vil til tross for en allerede høy fornybarandel på 58 prosent, bli møtt med krav om å øke denne andelen ytterligere. Hvis man legger til grunn samme beregningsmetode som ble brukt på EU-landene, også når Norges fornybarandel skal regnes ut, skal faktisk Norge øke til 72 til 73 prosent fornybar energi innen 2020. Daværende olje- og energiminister Terje Riis Johansen sa imidlertid i Stortinget i desember 2010 at regjeringen mener at EFTA-landene ikke er med i EUs byrdefordeling, og at det derfor ikke er klart hvorvidt EUs beregningsmetode skal gjelde også for EFTA-landene.

Uansett vil dette innebære en stor utfordring for Norge. Det er grenser for hvor mye energi Norge selv trenger og manglende overføringskapasitet setter også grenser for hvor mye energi som kan eksporteres.

Vannmagasiner som «grønne batterier»

EUs store satsning på fornybar energi vil også kunne få store konsekvenser for Norge. Utfordringen for EU ligger i at fornybar energi ikke nødvendigvis produseres på de tidene av året og døgnet forbrukerne trenger energi. For å kunne utnytte fornybarpotensialet ser derfor EU-landene, ikke minst Tyskland, etter lagringskapasitet. Den håper de å ha funnet i norske vannmagasiner, som de ønsker å bruke som såkalt grønne batterier.

Norge fungerer allerede i dag som et slags grønt batteri for Danmark: Når det blåser og vindmøllene går i Danmark, blir vindkraften brukt både der og som import i Norge. Når det er vindstille, er det norsk vannkraft som sørger for kraftforsyningen.

Planene om å utvikle norske vannmagasiner som grønne batterier er imidlertid langt mer ambisiøse enn dagens fleksible bruk av kraft. Det er ikke lenger bare snakk om å bruke vindkraft fra kontinentet når det blåser og vannkraft fra Norge når det er vindstille: Planen er at når det er overskudd på kraft i Nord-Europa, kan denne vindkraften overføres til norske vannmagasiner ved at vannet pumpes opp i magasinene og lagres der til kraften trengs.

Sterk motstand

Ideen om Norge som Europas grønne batteri baserer seg imidlertid på en forutsetning om langt bedre overføringskapasitet både innad i Norge og mellom Norge og kontinentet. Det trengs flere såkalte monstermaster på fastlandet og flere sjøkabler til Storbritannia og kontinentet. Og det er her vi finner en av de største utfordringene. For mens Statnett, Statkraft og regjeringen Stoltenberg støtter forslaget om å utvikle Norge som et grønt batteri, møter ideen ikke uventet sterk motstand blant natur- og friluftsorganisasjonene i Norge. Forum for natur og friluftsliv (FNF) vedtok i februar 2011:

«Vi har nok energi i Norge. Det er et stort uutnyttet potensial i energieffektivisering og energigjenvinning. Det er naivt å tro at vi kan være Europas grønne batteri.»

Forum for natur og friluftsliv er et felles forum for de regionale natur- og friluftslivsorganisasjonene i Norge og representerer til sammen 600.000 medlemskap. Organisasjonene inkluderer blant annet speidere, jegere, turistforeninger og naturvernere. Debatten om «monstermastene» i Hardanger viser at det er god grunn til å tro at disse organisasjonene kan mobilisere relativt stor støtte i befolkningen når det kommer til spørsmål om kraftlinjer.

Mens klimapolitikken vanligvis sees på som en variant av miljøpolitikken, er det ingen tvil om at klimapolitiske mål kan komme i konflikt med naturvern. Utbygging av fornybar energi er god klimapolitikk, men kan føre til store naturinngrep. Dette er bakgrunnen for Forum for natur og friluftslivs motstand mot bruk av norske vannmagasiner som et grønt batteri og utbygging av fornybar energi som vindkraft og vannkraft. Mens norske politiske partier har hatt en forsiktig tilnærming til dette problemet, går FNF rett på sak og sier: 

«I de kommende år er klimatiltakene en større trussel mot norsk natur enn klimaendringene.»

Høyere strømregning

Men Norges fornybarsatsning og potensielle rolle som grønt batteri for Europa vil trolig også møte – kanskje enda sterkere – motstand fra norske strømkunder. Ifølge professor Christian von Hirschhausen ved Tekniske Universitet i Berlin vil norske kraftprodusenter tjene på å øke produksjonen av fornybar energi og på å knytte det norske og svenske kraftmarkedet tettere sammen med kontinentet. Europeiske forbrukere vil på sin side nyte godt av relativt lavere strømpriser. Norske forbrukere vil derimot oppleve at strømprisene øker. Høye strømpriser har tidligere vist seg å ha stor politisk betydning i Norge. Og kombinasjonen av motstand mot naturinngrep og motstand mot høyere strømpriser kan vise seg å bli en like stor utfordring som de tekniske utfordringene ved de «grønne batteriene».

Kilde

  • Tjernshaugen, Andreas, Bernt Aardal og Anne Therese Gullberg, under publisering. Det første klimavalget? Miljø- og klimaspørsmålenes plass ved valget i 2009. I Bernt Aardal (red.): Det politiske landskap. En studie av stortingsvalget i 2009. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2011.