Kommer Norge til å nå klimamålene?

– Norge kommer trolig til å klare å nå målene vi har meldt inn til Parisavtalen– spørsmålet er hvor mye vi kommer til å kutte hjemme versus i utlandet, sier forskningsleder ved CICERO, Erlend Hermansen. Men han legger vekt på at bildet er mer sammensatt enn som så.

– Nå i desember ventes en ny Klimamelding fra Klima- og miljødepartementet, som skal fortelle oss hvordan vi kan nå målene våre innen 2030, hovedsakelig i ikke-kvotepliktig sektor. Det blir altså en plan for kutt i utslipp i ikke-kvotepliktig sektor, hovedsakelig landbruk, transport, avfall og bygg. Den kommer imidlertid ikke til å handle noe særlig om petroleum og industri, to av våre største utslippssektorer, sier Hermansen.

Mange mål – et demokratisk problem

I motsetning til for eksempel et maraton, hvor alle deltakerne følger den samme ruten til den samme målstreken, finnes det innenfor politikken mange målstreker og flere måter å komme seg dit på. Hermansen trekker pusten, og redegjør for de viktigste klimamålene, ut over de vi har meldt inn i Parisavtalen:

Klimanøytralitet. Ifølge et stortingsvedtak skal vi være klimanøytrale innen 2030. Mye av det må tas ved hjelp av kvotekjøp og andre fleksible mekanismer.

Klimaloven. Denne befester Parisavtalens mål om 40 prosent kutt, og sier samtidig at Norge skal være et lavutslippssamfunn i 2050. Det innebærer av vi har kuttet klimagasser med 80-95 prosent sammenliknet med 1990. Men kutt tatt i EUs kvotesystem kan telle mot dette målet.

Granavolden-erklæringen. Her går man inn for å øke kuttene i ikke-kvotepliktig sektor fra 40 til 45 prosent innen 2030, sammenliknet med 2005-nivå, og øke 2050-målet opp til 90-95 prosent sammenliknet med 1990. I tillegg har vi 2020-mål, som sier at vi skal kutte 30 prosent innen 2020 sammenlignet med 1990-nivå. Om lag to tredjedeler av dette skal tas hjemme i Norge, resten kan tas ute.

– Dette er forvirrende, det skjønner jeg. Hvordan skal vi vite om vi er i rute til å nå målene våre, når vi har så mange ulike mål og såpass uklare retninger? Dette er et demokratisk problem, mener jeg, sier Hermansen.

 

EU først, Norge etter

Sammenlignet med andre land, mener Hermansen at Norge ligger omtrent midt på treet.

– Vi har ambisjoner på linje med EU, men sammenlignet med Danmark og Sverige, som har redusert sine utslipp betraktelig, ligger vi bak. På den annen side har vi allerede et rent energisystem her i landet på grunn av vannkraften. Så det er ulike bilder man snakker om, sier Hermansen.

Hermansen viser til Storbritannia som har en tydeligere plan for å redusere utslipp enn Norge har, men alle land, på grunn av sine forskjeller, har ulike kuttmål og strategier.

– Vi ligger i øvre sjiktet hva angår kuttmål, men disse er uklare, og vi har ikke en helhetlig, koordinert strategi for hvordan vi skal nå dem. Jeg vil si at EU leder an, og at Norge følger på, sier Hermansen.

Kjøp av utslippskutt

Hvis han skal peke på hva som har vært de største utfordringene etter Parisavtalen ble inngått, trekker han frem de årlige målene over utslippskutt i ikke-kvotepliktig sektor.

– Da Norge ble fullt «klimamedlem» i EU, fikk vi et budsjett der vi må levere årlige utslippskutt. Det å måtte levere på årlige delmål er en mer detaljert og annerledes måte å jobbe mot målene på enn tidligere. Vi har hatt stor fleksibilitet frem til nå, men den er innskrenket etter 2020 og i første omgang fem til 2030. Etter det vet ingen sikkert hvordan det blir, sier Hermansen, og forklarer videre at det er mulig i Parisavtalen at vi kan kjøpe utslippskutt av andre land.

– Til nå har vi hatt mange sikkerhetsventiler, som kvotehandel både i og utenfor EU. Norge har fortsatt sikret seg at alle sikkerhetsventiler finnes tilgjengelige, samtidig som Granavolden-plattformen sier at de fleksible mekanismene i ikke-kvotepliktig sektor kun skal brukes om «strengt nødvendig». Men hva som er strengt nødvendig er jo et tøyelig begrep, og kan ha ganske annerledes innhold når vi nærmer oss 2030, sier Hermansen.

En oversikt over norske klimamål og viktige prosesser for 2030 og 2050, (ikke uttømmende):

• Norges opprinnelige NDC sendt inn i 2015: 40% kutt innen 2030 (sammenliknet med 1990-nivå) i samarbeid med EU, gjelder hele økonomien. Dette er lovfestet i klimaloven.
• Norges oppdaterte NDC sendt inn i 2020: 50-55% kutt innen 2030 (sammenliknet med 1990-nivå) i samarbeid med EU, gjelder hele økonomien.
• Norges forpliktelse under innsatsfordelingsavtalen med EU (jordbruk, transport, avfall, bygg): 40% i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 sammenliknet med 2005-nivå.
• Granavolden-plattformens ambisjon: 45% i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 sammenliknet med 2005-nivå, fleksibiliteten i EUs rammeverk kan benyttes om «strengt nødvendig».
• Klimakur 2030: viser tiltak som kan kutte opp til 50% i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 sammenliknet med 2005-nivå.
• Den kommende Klimameldingens hovedfokus er hvordan man kan oppnå Granavolden-plattformens ambisjon om å kutte 45% i ikke-kvotepliktig sektor innen 2030 sammenliknet med 2005-nivå (om lag halvparten av Norges utslipp, slik vi regner nå).
• Klimaloven fastslår også at Norge i 2050 skal være et lavutslippssamfunn, der 80-95 prosent av utslippene er kuttet (sammenliknet med 1990-nivå), men kutt tatt i EUs kvotesystem kan telle med i denne målsetningen. Granavolden-plattformen øker denne ambisjonen til 90-95 prosent.
• I tillegg har Stortinget vedtatt at Norge skal være klimanøytralt innen 2030. Norge vil være avhengig av fleksible mekanismer (kutt) i utlandet for å nå denne målsetningen, men det er fortsatt uklart hvordan.