Etter EU-valget: – Keep calm and carry on

Fay Farstad, førsteamanuensis, Institutt for sammenliknende politikk, UiB

Resultatene som tikker inn er ikke så overraskende. Ved forrige EU-valg i 2019 var klima høyt på agendaen. Da hadde FNs klimapanel publisert sin 1.5-graders-rapport og Greta Thunberg og Fridays For Future hadde fått millioner av folk til å protestere i gatene for klimasaken. Valget i år skjer med krig i Europa og høy inflasjon som bakteppe, og etter at politikerne i Brussel har banket gjennom svært ambisiøs klimapolitikk i høyt tempo. EUs Grønne giv kommer gjerne alltid til å føre til protester. I så måte er det derfor betryggende for klimapolitikken at ‘sentrumskoalisjonen’ bestående av EPP (sentrum-høyre), S&D (sentrum-venstre) og Renew (de liberale) ser ut til å få flertall, og at Ursula von der Leyen trolig får fornyet tillit i en periode til, uten å være avhengig av støtte fra ytre høyre. Skulle hun trenge støtte fra flere partigrupper kan De Grønne være et alternativ, noe som ironisk nok vil gi partiet avgjørende makt i denne perioden, til tross for et litt skuffende valgresultat.

Valgresultatet vil ikke ha de store konsekvensene for Norges klimapolitikk. EUs klimapolitikk i ‘Klar for 55’-pakken er allerede vedtatt, og dette er vanskelig å reversere. Det har også vært bred støtte blant partigruppene i Europaparlamentet for denne politikken, og EU har hatt overraskende stø kurs i klimapolitikken til tross for tidligere kriser som pandemi og krig i Ukraina. Jeg tror derfor ikke at dette valgresultatet vil rokke ved den allerede vedtatte politikken. Hvis resultatet skal påvirke, kan det muligens være rundt implementeringen av politikken i medlemslandene. Her vil politikere trolig bli ekstra opptatt av fordelingseffekter av klimapolitikken og av å skjerme utsatte grupper fra høye levekostnader. Valgresultatet kan muligens også påvirke iveren i det videre arbeidet, for eksempel med nye klimamål for 2040 og i jordbrukspolitikken. Vi er nok vitne til en viss «European Green Deal-tretthet». Men Norge må nok fremdeles forholde seg til målene i ‘Klar for 55-pakken’, og har derfor dårlig tid med å kutte utslipp så vel som å kutte etterslepet av innføring av oppdaterte EU-direktiv. Så for Norge bør mottoet være «keep calm and carry on».

Paal Frisvold, MDG-politiker og EU-rådgiver for Greenpeace i Brussel

Det store bildet er at ytre høyre-partiene gikk frem, men langt fra nok til å ta over eller vesentlig skifte kurs på EU-skuta. 

Ursula von der Leyens posisjon er styrket, og hun kan faktisk slippe å fri til ytre høyre for å bli innsatt. 

For klima- og miljøsaken betyr det følgende: Det blir ingen reversering av EUs Grønne giv. Nå blir det en “Green Industrial Deal”. Den store klima- og energipakken, den sjette i rekken, vil komme som planlagt i 2026 og forsterke all EUs lovgivning for å nå 2040-målene om 90 prosents kutt i klimagassutslipp. Her vil slaget stå om hvilke sektorer som skal stå igjen, akkurat som i det norske klimautvalget. Det vil si, hva må landbruket gjøre og ikke gjøre?

De Grønne gikk på et stort tap i antall representanter: Fra 72 til 53. Mest blødde de i Frankrike og Tyskland - land med flest seter i Europaparlamentet. Lyspunktet var De Grønnes gjennombrudd i Croatia, Latvia, Slovenia og Litauen, land der de grønne ikke tidligere har sett dagens lys. Samtidig styrkes De Grønne kraftig i våre naboland Sverige, Finland og Danmark - i tillegg til sterke resultater i store land som Spania og Polen. 

 

Torbjørg Jevnaker, seniorforsker ved CICERO (forsker på EUs klima- og energipolitikk)

EU har vedtatt mye felles klima- og miljøpolitikk de siste årene. Dette er allerede under iverksetting i medlemslandene og vil i hovedsak ikke endres av EU-valget. Mulig omkamp om enkeltdeler (som forbudet mot salg av fossilbiler etter 2035) rokker ikke ved dette bildet.

Det kan imidlertid bli vanskeligere for EU-parlamentet å vedta ny, ambisiøs klima- og miljøpolitikk fremover. Viktige klimasaker på EUs dagsorden er å sette et klimamål for 2040 og å utforme og videreutvikle EUs politikk for å kutte utslippene etter 2030 og frem mot 2040. Her har EU-parlamentet en viktig hånd på rattet som med-lovgiver sammen med medlemslandene.

Vi må ikke glemme at medlemslandene er svært viktige i EU. I slutten av juni vil stats- og regjeringssjefene fra EUs medlemsland presentere hva som vil være EU strategiske prioriteringer de neste fem årene. Sikkerhetspolitikk og industriens konkurranseevne blir trolig sentralt. I møte med økte geopolitiske spenninger ønsker EU sterkere kontroll over verdikjeder og innsatsfaktorer. EU vil derfor ha fullt fokus fremover på fornybar energi og sirkulærøkonomi, og dette kan også kan bidra til å redusere klimautslipp og ressursbruk.

Bakteppet er en bekymring for at EU er svært avhengig av import av strategiske ressurser (for eksempel av fossil energi og kritiske råstoffer). At dette også utgjør en sikkerhetspolitisk sårbarhet ble overtydelig gjennom energikrisen i 2022, da Putin kuttet gasstilførselen til en rekke EU-land som reaksjon på EUs støtte til Ukraina.