Innbyggermedvirkning i klimaomstillingen

Som en del av EUs grønne giv, har EU innført en «europeisk klimapakt». Utgangspunktet er at EUs grønne giv vil påvirke alles liv, at det derfor er behov for å inkludere folk i debattene. Det handler også om at alle kan gjøre noe – at ingen handling er for liten. Med klimapakten forsøker EU å engasjere innbyggere, lokalsamfunn og organisasjoner til å være aktive og delta i klimaomstillingen.

EU har tre oppfordringer for å oppnå dette:

• Bli en klimapakt-ambassadør! Det vil si en person som informerer, inspirerer og bidrar til å støtte klimahandlinger i egne lokalsamfunn og nettverk. Hvem som helst kan bli en klimaambassasdør.
• Lag en satellitt-event! Det vil si en event som finner sted på mange steder samtidig og hvor folk kan kommunisere med hverandre eller delta gjennom videokonferanser, strømmetjenester osv.
• Gjør noe klimavennlig og gi et løfte! Her kan både individer og organisasjoner sende inn sine løfter (om det gjelder mat, hjem, livsstil, reiser som dere ser her). Her ser dere i hvilke land det er gitt flest løfter, og hvor mye disse handlingene (om de holdes) vil bidra med i utslippskutt.

Det er delte meninger om EUs Climate Pact. Mens noen synes det er overdrevent, påpeker andre at det er utilstrekkelig. Noen mener at disse løftene kan ende opp med å bli en form for grønnvasking. Og noen kritiserer klimapakten for først og fremst å involvere folk som allerede er opptatt av klima, at de i liten grad når ut til de som ikke allerede er engasjerte.

Denne innbyggermedvirkningen på EU-nivå er del av en trend. En rapport fra OECD viser at innbyggermedvirkning i ulike former og på ulike politiske nivåer stadig blir mer utbredt. Trenden er imidlertid fortsatt på et tidlig stadium og preget av testing, prøving og feiling.

Når er innbyggerinvolvering nyttig?

Det er flere kjennetegn ved klima- og miljøpolitikk, som gjør at innbyggermedvirkning kan være nyttig. Ifølge forskningslitteraturen egner innbyggermedvirkning seg for å håndtere saksfelt som kjennetegnes av at det er komplekst og preget av vanskelige avveininger, langsiktige utfordringer og verdikonflikter.

Innenfor klimapolitikk kan vi også anta at denne trenden med innbyggermedvirkning er forsterket av at spørreundersøkelser viser at klimapolitikk får økende oppslutning, samtidig som at det er et økende opprør mot klimatiltak. Rundt om i verden fører selv moderate klimatiltak til protester.

De «gule vestene» satte en støkk i politikere og folk i Europa og førte til at Frankrike innførte «den store nasjonale debatten». De gule vestene startet som et opprør mot økte bensinpriser i november 2018, og endte opp med politivold, mange skadde personer og også dødsfall. Den økte karbonavgiften som påvirket bensinprisen kom på toppen av mange andre restriksjoner for blant annet bilkjøring.

Slike opprør kan forsinke eller stoppe en nødvendig utvikling for å klare å holde den globale oppvarmingen til under 2 grader og helst under 1,5 grader. Opprørene kan imidlertid også bidra med kunnskap om livsbetingelser, pågående sosiale forandringer og hvordan disse endringene påvirker hvordan folk lever livene sine, da protester kan bidra til å bringe slik kunnskap fram i lyset. Innbyggermedvirkning kan spille en viktig rolle ved at det kan bringe kunnskap om sammenhengene mellom omstilling og hvilke behov samfunnet har fram i lyset uten å gå via protester.

Det er ulike grunner til å ha innbyggermedvirkning:

• Normative grunner: Det er noe som burde gjøres – at innbyggermedvirkning blir sett på som noe som er riktig å gjøre
• Instrumentelt: Det gir mer effektive resultater ved at motstand eller kritikk forminskes og at resultatet i mindre grad blir slått tilbake på
• Innholdsmessig: Resultatene blir sterkere

I forskningslitteraturen som handler om «deliberativt demokrati», anbefales det å opprette grupper som er små nok til å være genuint «deliberative» og samtidig representative nok til å være demokratiske. At gruppene skal være deliberative betyr at det ikke skal være en meningsmåling, men at deltakerne mottar relevant informasjon og engasjerer seg i en åpen diskusjon før de trekker konklusjoner. At gruppene skal være representative innebærer at deltakerne velges ut for å representere den bredere befolkningen, så langt det er mulig. Det skal være en slags minigruppe som representerer samfunnet, men de skal ikke være ansvarlige, slik folkevalgte politikere er.

Fordeler med å opprette slike grupper har med prosess og resultater å gjøre. En oppfattelse av at innbyggermedvirkning er inkluderende kan gjøre at folk stoler mer på de beslutningene som tas på bakgrunn av slik involvering. Det kan skape tillit. Imidlertid kan mistilliten øke, dersom folk ikke opplever at innspillene de gir faktisk har noe for seg, at de ikke blir hørt og ikke har noen påvirkning. Studier viser at klimapolitiske anbefalinger har en tendens til å bli mer ambisiøse når innbyggerne er med i beslutningsprosessen. Dette kan imidlertid endre seg når omfanget av politikkendringene blir større. Da kan det hende at resultatet blir at innbyggerforsamlinger gir mindre ambisiøse anbefalinger enn det som skal til for å oppnå klimamålene.

Erfaringene fra Frankrike får også fram noe annet viktig. Når et virkemiddel først er innført, er det ikke alltid at det enkelt kan justeres, dersom det ikke fungerer etter hensikten. Da kan det allerede være for sent. I Frankrike er det for eksempel blitt helt umulig å innføre karbonskatt.

I Norge kan man sette spørsmålstegn ved om det samme gjelder for vindkraft på land: Utviklingen av vindkraft på land har hatt et høyt tempo og møtt stor motstand. Er det slik at vindkraft på land nå har generert har så stor motstand at det har låst seg helt – eller vil nye regelendringer bidra til en mindre polarisert debatt?