EU-lover med norsk etterslep

Målet med EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, er å knytte «EØS-landene» Norge, Island og Liechtenstein til EUs indre marked, som består av til sammen 30 land i Europa. Gjennom avtalen får vi tilgang til å handle varer og tjenester og bevege oss fritt innad i EU. I april kom EØS-utvalget med en vurdering av avtalen.  

– Utredningens konklusjon er at avtalen funker fint og at den gagner Norge. Beredskap, utenriks, energi og klima er noen av områdene som har blitt vurdert. For oss i Norge har EØS-avtalen bidratt til høyere økonomisk vekst og et overskudd i nytte, men den medfører også et underskudd i demokrati. Vi får jo ikke være med å bestemme over lovene EU vedtar, selv om vi drar nytte av et felles regelverk, sier CICERO-forsker Torbjørg Jevnaker, som forsker på blant annet EUs klimapolitikk. Jevnaker satt også i sekretariatet til EØS-utvalget med ansvar for energi, klima og miljø.

EØS-avtalen bygger på at vi skal ta inn nytt regelverk når det kommer. Utfordringen er at EU ofte og raskt lager nye lover og at EØS-prosessene kan ta tid. Utredningen viser at EU rigger seg for en grønn omstilling på mange politikkområder, blant annet innenfor energi- og handelspolitikken.

Norge bakpå

– I Norge har vi derimot fortsatt en sektorinndelt politikk. Skal vi få til en omstilling, trenger vi bedre koordinering på tvers, forteller Jevnaker. Hun trekker fram at Norge har havnet langt bakpå i samarbeidet med EU om et grønt skifte.

Situasjonen har ført til en del etterslep, som nå har begynt å hope seg opp. Norges gjeldende energiregelverk ligger «to runder» etter EUs energiregelverk.

– Dette handler i stor grad om hva den norske regjeringen ønsker å ta av EU-regler. EUs tålmodighet er slutt, og man ber Norge om å ta inn en lovpakke på energi fra 2019 som heter Ren energi-pakken. Den består av to deler; en del om strømmarkeder og en del om energiomstilling som fornybar energi og energieffektivisering, sier Jevnaker. Hun legger til at etterslepet gjør at vi ikke har de samme reglene som i Sverige. Fordi det er uklart hvorvidt og når vi eventuelt tar inn disse reglene, skapes det også uforutsigbarhet for de som skal investere i for eksempel fornybar energi, lavutslippsteknologi eller ny industri.

– Det er mye usikkerhet rundt hvordan lovverket skal tilpasses og når det tas inn. Det skaper selvsagt vanskeligheter for næringslivet, slår Jevnaker fast.

 

Frivillig klimaavtale

I 2019 inngikk Norge og Island klimaavtalen med EU. Her forplikter vi oss til å samarbeide med EU om klimakutt på frivillig basis mot 2030. Avtalen betyr at vi tar inn EU-regelverk for å redusere utslippene fra transport, landbruk, bygg og avfall, samt i skog- og arealbrukssektoren. Her følger også egne delmål for disse sektorene. EU har i etterkant oppdatert dette regelverket, noe som ble vedtatt i fjor.

– Klimaavtalen tok vi frivillig inn i EØS-avtalen, så her er det ikke føringer på at vi må ta inn de oppdaterte versjonene av EU-reglene. Vi har likevel bundet oss til å nå målene som ligger i dagens klimaavtale med EU, sier Jevnaker.

EU-valgets betydning

Det er vedtatt mye politikk på klima- og energiområdet de siste årene for å nå klimamålet for 2030. Det er spenning knyttet til hva utfallet av EU-valget vil ha å si for denne klima- og energipolitikken.

– Hvem som går i allianse med hvem i det nyvalgte EU-parlamentet blir viktig. Partiene på ytre høyrefløy fikk økt oppslutning, men det er ikke sikkert at de klarer å stå sammen. Partiene i sentrum klarte å beholde flertallet, men er også avhengige av å bli enige seg imellom for å kunne påvirke hva EU-parlamentet skal mene i den enkelte sak, sier Jevnaker. Hun trotr det kan bli mindre stemning for et grønt skifte i et splittet parlament, men det kan bety lavere tempo heller enn et retningsskifte for EUs klimapolitikk. 

– Det første på EUs dagsorden er å beslutte et klimamål for 2040. Slike mål er så langt vedtatt av EUs stats- og regjeringssjefer, men nå skal et 2040-mål nedfelles i EUs klimalov. Det gir EU-parlamentet en viktig hånd på rattet, og de får deretter en betydelig rolle i å utforme og videreutvikle EUs politikk for å kutte utslippene videre etter 2030 og frem mot 2040, sier Jevnaker. 
Hun legger til at et splittet parlament kan stille svakere i disse diskusjonene. Det betyr at medlemslandene i Rådet (tidligere kjent som Ministerrådet) blir desto viktigere. 

– Man kan også se for seg at mer splittelse innad i EU fører til stort behov for flere kompromisser internt. Da er man vel enda mindre lysten på å gi særbehandling til rike land utenfor EU , sier Jevnaker. 
Hun tror det kan bli vanskelig å forvente at EU vil bruke mye tid og ressurser på å utforme egne løsninger for land utenfor EU, inkludert Norge. 
Jevnaker presiserer at nasjonale valg vil ha mye å si for plassen klima og energi får i politikken fremover. 

– Frankrike skal nå ha valg allerede om noen uker, og Tyskland skal ha valg neste år. Utfallene der blir viktig. Det er det største EU-landenet og dermed sentrale spillere, sier hun.

Det blir klimapolitikk

Uavhengig av resultatet i EU-valget vil det sannsynligvis komme mye mer EU-politikk på klima- og energiområdet i årene som kommer, tror Jevnaker. 

– EU rigger seg for en grønn omstilling på mange politikkområder, blant annet innenfor industri- og handelspolitikken. EU er nå veldig opptatt av å sikre industriens konkurranseevne globalt samtidig som den sikkerhetspolitiske dimensjonen forblir sentral, sier Jevnaker. 
Hun poengterer at EU trolig fortsatt vil jobbe for å unngå ensidig avhengighet av land utenfor EU for energi, og for videre satsning på fornybar energi. 
Det forrige EU-valget gav betydelig drahjelp og bidro til lanseringen av EUs grønne giv, som førte til at EUs klimamål ble et viktig premiss for sektorpolitikken på ulike områder i årene som fulgte. EU vedtok også mye tverrgående klima- og miljøpolitikk. 

– Så valg kan være viktig, avslutter Jevnaker.