En klimamodell lager ikke seg selv

CICERO-forsker Kjetil Aas retter seg opp i stolen, i det rundt 20 ansikter lyser opp på skjermen hans. Et av arbeidsukas høydepunkt kan begynne.

Fra høyttalerne lyder beskjeder i form av knitrende stemmer.

Uforståelig for uinnvidde rapporterer hodene inn: "NCAR diagnostics tools", "get cupid up and running", "runtime dependencies". Innimellom dukker det opp ord av mer jordnær karakter - som Stillehavet, Arktis, boreal skog - og noe om at Labradorsjøenfryser over.

Den naturvitenskapelige delen av klimaforskningen domineres av data. Det er grafer, modellkjøringer, partikkelmålinger, atmosfærekjemi, temperaturer, gigatonn, langbølger og kortbølger. I det hele tatt alt som kan måles, registreres og kategoriseres. Kraftige datamaskiner tygger seg igjennom komplekse ligninger som beskriver fysiske lover.

Det er som om menneskene forsvinner i prosessen, blant alle algoritmene.

Men her er de altså, på skjermen til Kjetil Aas.

– Han er ekspert på hav, hun er ekspert på landprosesser, de der er eksperter på atmosfære, forklarer han.

Ukentlig samles de digitalt for å prate om kloden, eller mer presist en representasjon av kloden - en klimamodell som de utvikler sammen.

– Klimaet er et komplekst system, hvor alt påvirker alt, forklarer Aas, som selv har doktorgrad i geovitenskap.

Menneskene bak modellene

Klimasystemet er følsomt for at små endringer ett sted fører til konsekvenser et helt annet sted. For eksempel kan issmeltingen i Arktis påvirke saltinnholdet i havet, som kan påvirke havstrømmene, som kan påvirke temperaturen på land, som kan påvirke nedbør, som kan påvirke skog, som kan påvirke skogbrann, som kan påvirke utslipp, som kan påvirke global temperatur og så videre.

Aas forklarer at målet til klimamodellen er å gjenskape dette systemet så nøyaktig som mulig, men at det er umulig å gjenskape det helt nøyaktig. Selv om klimamodellene blir stadig mer finmasket, og forståelsen og datakraften stadig bedre, er det grenser for hvor mange detaljer en modell klarer å håndtere.

– Modellene deler kloden inn i bokser på rundt 100x100 kilometer, og forsøker å gjenskape de naturlige prosessene innenfor disse boksene, enten det er i atmosfæren eller under vann, forklarer Aas.

Fasiten er virkeligheten – en verden styrt av grunnleggende fysiske lover. Modellen skal kunne simulerer de fysiske, kjemiske og biologiske prosessene du ser utenfor stuevinduet ditt, og slik gjenskape klimautviklingen de siste 200 årene. Klarer den det, så er tanken at den også klarer å si noe om hvordan framtiden blir, under gitte forutsetninger. 

Vi snakker igjen om data, beregninger, modeller og maskiner.

Men uten menneskene på skjermen skjer det ingenting.

– Disse møtene er fantastiske, sier CICERO-forsker Rosie Fisher entusiastisk.

Fisher er klimamodellør og økofysiolog, og er kort fortalt en ekspert på hvordan biologiske prosesser påvirker hverandre. Hun er ansvarlig for at land-delen av modellen virker som den skal.

- Vi forstår mye av klimaet, men vi forstår ikke alt. Over flere tiår blir klimamodellene stadig bedre, men når alt kommer til alt, er vi nødt til å møtes for å diskutere hvor modellen virker bra og hvor den ikke virker så bra, sier Fisher.

En samarbeidsmaskin

Det er dette som gjør klimamodellarbeidet til en samarbeidsmaskin. Ingen er ekspert på hele verden. Noen er eksperter på havet, andre på atmosfæren, havisen eller landjorda.

De er eksperter på sine bokser, og hva som skjer inne i dem. Men ingen er helt ekspert på hva som skjer når disse boksene møter hverandre.

– Jeg kan være fornøyd med min landmodell. Skogen min gror og trives. Men så kobler vi på resten av jordsystemmodellen, da forsvinner kanskje regnet noen steder, og skogen min dør. Så da må vi diskutere på tvers av fagdisiplinene hva som har skjedd, sier Fisher.

Den modellen Aas og Fisher skrur og fikser på kalles NorESM (Norwegian Earth System Model), og teamet som møtes regelmessig sitter hovedsakelig i Oslo og Bergen.

Kildekoden til klimamodellen er åpen og hvem som helst kan laste den ned. Ikke dermed sagt at hvem som helst forstår noe av den.

Utviklingen i USA, hvor forskningsintitusjoner mister finansiering og forskere mister jobbene sine, viser ifølge Fisher hvor viktig det er å dele kunnskap.

– Åpen kildenkode er viktig. Dess flere som bruker den, og spiller inn, dess bedre. Da blir klimamodellene mindre avhengige av enkeltpersoner, sier Fisher.

Slik kan en sikre at klimakunnskap ikke forsvinner, uansett hvilke politiske vinder som blåser. Hun ser imidlertid store problemer ved at fagfelt raseres, slik som skjer i USA akkurat nå.

Relasjoner er viktig

– Mange underkjenner hvor mye kjemien mellom mennesker betyr innenfor forskningen, og hvor lang tid det kan ta å bygge opp tillitsforhold mellom forskere og forskningsmiljøer, sier Fisher.

Hun utdyper at selv om hun er den som representerer landmodellen inn i den globale klimamodellen NorESM - er hun på ingen måte alene om å jobbe på landmodellen. De er et eget team, som har egne møter for å utbedre hvordan landprosessene fungerer.

 I dette arbeidet er de også avhengige av kunnskap innenfor flere fagfelt (som hydrologi og økologi) hvor ekspertisen sitter et annet sted. Disse andre fagfolkene er ikke nødvendigvis opptatt av å bruke tid på å bistå klimamodellører. Når de likevel hjelper til, så er det resultat av langvarig relasjonsbygging. Slike relasjoner forvitrer når hele forskningsmiljøer forsvinner. Da må arbeidet starte på nytt.

Tilbake til skjermen på kontoret til Kjetil Aas. Hvor hvert hode representerer en ekspert, som står på skuldrene til et team, som trekker på kunnskap fra et helt fagfelt. Bak de 20 hodene er det utallige andre hoder.

Og dette er bare én av flere klimamodeller.

Når FNs klimapanel kommer med sine hovedrapporter, baserer de seg på flere titalls klimamodeller, som sammenlignes, for å gi best mulig svar på hvordan klimaet vil utvikle seg. Sammenligningen skjer i et eget prosjekt, med andre eksperter.

– Det er ikke ventet at én modell klarer å beskrive virkeligheten 100 prosent, forklarer Kjetil Aas.

Noen modeller er sterkere på tropene, mens andre er sterke på Arktis - som den norske. Men sammen klarer de å tegne et bilde av hvordan klimaet har endret seg, og hvordan det kan utvikle seg under forskjellige utslippsscenarioer.

– Hver modell har sine styrker og svakheter, sier Aas

Som folk flest.