Bitter enighet på COP29

I forkant av møtet var forventningene skyhøye til hva fattige land skulle kunne oppnå. FN selv hadde publisert rapporter som pekte på et samlet årlig behov på 5000 til 6000 milliarder dollar. Utviklingslandene og en autoritativ rapport, signert blant annet den britiske økonomen Nicholas Stern, påpekte at 1.300 milliarder amerikanske dollar var både nødvendig og innenfor rekkevidde.

Vestlige land, som skulle være ansvarlige for å finne store deler av midlene, var tause om hvilket beløp de kunne legge på bordet helt frem til de aller siste timene.

Dette frustrerte utviklingslandene. De følte aldri at de fikk forhandlet om sentrale spørsmål som utslippskutt, klimatilpasning og rettferdig omstilling, da de ikke ville inngå forpliktelser uten å vite hvor mye penger de vil ha å bruke.

Sluttspurten sent lørdag kveld ble usedvanlig dramatisk. Både gruppen av små øystater (AOSIS) og de aller fattigste landene (LDC) forlot forhandlingsmøtet i protest mot at beløpet var for lavt og at deres syn ikke hadde blitt hørt.

De truet med å ikke komme tilbake før avtalen var betraktelig forbedret.

Sent lørdag kveld banket det aserbajdsjanske presidentskapet avtalen gjennom uten at landene fikk anledning til å protestere.

Flere land har protestert høylytt, og blant annet India vurderer å prøve vedtaket juridisk. Tillitten mellom partene har antakelig ikke vært lavere enn siden forhandlingene havarerte i København i 2009.

Veien videre

På møtets andre dag sendte Romaklubben, en klubb for global politisk elite, et brev til UNFCCC og partene hvor de argumenterte for omfattende endringer i forhandlingsprosessen:

«28 COP-møter har gitt oss det politiske rammeverket for å oppnå (drastiske utslippskutt). Men den nåværende strukturen kan rett og slett ikke levere endringer i eksponentiell hastighet og skala, noe som er avgjørende for å sikre en trygg klimalanding for menneskeheten.»

Generelt er det enighet om hva verden må gjøre: 1. Utslippene må ned til null og 2. Omstillingen krever store mengder kapital. Klimatoppmøtets prosess klarer imidlertid ikke å levere de endringene verden trenger.

Utfordringen er at alle beslutninger under klimakonvensjonen er basert på konsensus og det inkluderer endringer i spillereglene. Og i dagens forhandlingsklima er det vanskelig å se for seg at alle skal være enige i dette.

Noen land, blant annet Saudi Arabia, har interesse av å trenere fremdriften.

Selv om vedtakene som fattes på COP betyr noe i form av signalene de sender, er de ikke bindende, kan ikke håndheves og rapporteringsmekanismene er svake.

Tidligere var COP eneste arena for å diskutere klimatiltak, men nå inntar klimadiplomatiet stadig nye områder.

Klima er tema på G7- og G20-møtene, «UN Climate Week», i Verdens handelsorganisasjon, i Verdensbanken og i en rekke bilaterale og multilaterale samtaler.

Mens det er positivt at klima inkluderes i andre diplomatiske og globale politiske prosesser, spesielt der hvor man kan fatte mer forpliktende vedtak, vil COP muligens bli noe svakere.

Vakuum

COP-møtene reflekterer den rådende geopolitiske dynamikken.
I år ser denne dynamikken slik ut:

Trump vil mest sannsynlig trekke USA ut av Parisavtalen og kanskje også ut av hele konvensjonen. I den grad USA møter opp til fremtidige møter, er det ingen som forventer at de skal være pådriver for mer ambisiøs klimaomstilling. Det er spesielt bekymringsverdig hvis dette smitter over til andre land. I år ble Argentinas delegasjon kalt hjem fra Baku den første uka, mens president Milei reiste til Mar-a-Lago for å bli den første statslederen Trump møtte etter valgseieren.

Kina kan potensielt fylle et tomrom etter USA, men er svært lite glade i forpliktelser og trives best i skyggen av forhandlingsgruppen G77 +China.

Et alternativ kan være BRICS-landene, et samarbeidsforum for fremvoksende økonomier. De ønsket ikke å sende ut en felles erklæring under COP29, men det kan skyldes russerne som hadde formannskapet i år og holdt en lav profil i Baku. Neste år har Brasil formannskapet i BRICS og er i tillegg vertskapet for COP30.

Nye nasjonale forpliktelser

Få delegater dro hjem fra Baku fulle av motivasjon, pågangsmot, eller tydelige signaler om at andre land ville trappe opp arbeidet med utslippskutt. Det er ikke det beste utgangspunktet for neste års møte i Brasil.

Innen da skal landene oppdatere sine såkalte NDC-er, altså nasjonalt bestemte bidrag til oppnåelsen av Parisavtalen. De skal oppdateres hvert femte år og skal gjøres mer ambisiøse hver periode.

Dersom landene gjennomfører alle de nasjonale forpliktelsene vedtatt til nå, vil global gjennomsnittstemperatur øke med om lag 2,5 grader sammenliknet med førindustriell tid. Ambisjonsnivået må økes betydelig for å holde oppvarmingen under 2 grader.