Asiatiske megabyer i fare når havet stiger

Temperaturmålene i Parisavtalen kan teoretisk sett oppnås på mange forskjellige måter. Vi kan starte å kutte utslippene av klimagasser i dag, eller vi kan vente noen år eller noen tiår, men da kutte veldig mye raskere og bli tvunget til å ha negative utslipp.

Matthias Mengel med flere har i tidsskriftet Nature Communications sett på hvordan ulike utslippsbaner de neste tiårene påvirker havnivåstigningen fram til 2300. For hvert femte år vi utsetter å kutte de globale utslippene, vil havnivået være 20 cm høyere i 2300. Selv om vi innfrir Parisavtalen, vil havnivået stige gradvis og ha steget med mellom 70 og 120 cm i 2300.

Å klare Parismålet om å unngå oppvarming på 1,5 eller 2 ° vil bli vanskelig. Kanskje må vi leve med å kortvarig skyte gjennom disse temperaturgrensene i løpet av dette århundret og deretter stabilisere seg lavere på et nivå i tråd med disse temperaturmålene. Denne nye studien får fram at et slikt valg får konsekvenser langt inn i framtiden selv om temperaturen vil være den samme i 2100 eller 2300.

Mengel-studien har bare sett på havnivået, men sannsynligvis vil det være andre lignende faktorer som vil bli negativt påvirket om vi aksepterer en midlertidig temperaturtopp over det langsiktige temperaturmålet.

Havnivåstigning er ett eksempel på en svært saktegående prosess som senere generasjoner ville måtte ta konsekvensene av. Dette er i motsetning til ekstremnedbør, hetebølger og mislykkede avlinger, konsekvenser vi allerede ser i dag og de neste tiårene. Men disse langsomme endringene bør ikke glemmes.

I faglitteraturen brukes ordet «forpliktet» til å vise at menneskeskapte utslipp gir konsekvenser vi forplikter natur og samfunn til. For hvert år vi venter med å redusere utslippene av CO₂ forplikter vi framtidige generasjoner til litt høyere havnivåstigning.

2300 er lenge til. Samtidig er det ikke lenge til med tanke på havnivå. Studien stopper i 2300, men alle som har en linjal kan jo ta den fram og forlenge kurvene i artikkelen. Da blir det tydelig at havnivået også trolig vil stige i lang tid etter år 2300.

Tidligere studier har sett at dagens utslipp av CO₂ vil påvirke havnivået i mange tusen år. Havet kan sees på et tunglastet tog. Når farten først har blitt stor, vil det ta lang tid å stoppe toget, eller havnivåstigninga. Grunnen er at det tar lang tid å blande det nylig oppvarmede overflatevannet med vann i de store havdyp og smelte ned isen på Grønland og Antarktis.

Hvordan denne nedsmeltingen vil kunne skje forskes det på, og den nye artikkelen har for eksempel ikke med enkelte tilbakekoblinger som potensielt kan føre til raskere reduksjon av Grønlandsisen.

Folk bor ved havet

Men det er lenge til år 2300, så hvorfor skal vi bry oss? Jo, fordi havnivåstigningen allerede har begynt og vil få store konsekvenser også for mennesker som lever i dag.

Noen områder i verden er mer sårbare for havnivåstigning enn andre. Neumann med flere har i en studie fra 2015 i tidsskriftet PLoS beregnet hvordan befolkningen i lavtliggende kystsoner vil bli påvirket av havnivåstigning og flom allerede i 2030 og 2060. De finner at Asia har flest folk boende i kystsoner og er mest utsatt for skadene ved en «normal» tiårs- eller hundreårsflom. Når havet stiger, vil også flommene rekke lenger inn over land og ramme mange flere mennesker.

Neumann med flere regner med at havet i gjennomsnitt vil stige med 10 cm innen 2030 og 21 cm innen 2060, noe som er i samsvar med Mengel med flere sine analyser. Neumann og co finner at kystområdene i Kina, India, Bangladesh, Indonesia og Vietnam er særlig utsatte for havnivåstigning og flom, noe som forsterkes ved at folk bor tettere og befolkningen øker raskere i kystområdene enn i innlandet.

De fleste av verdens megabyer, byer med over ti millioner mennesker, befinner seg i slike lavtliggende kystområder. Her er befolkningstettheten over fem ganger så høy som i resten av verden. India alene har i dag flere innbyggere enn hele det afrikanske kontinentet, men det er i Afrika at befolkningsveksten nå er høyest. Også i Afrika ligger mange store byer i lavtliggende kystsoner som er særlig utsatt når havnivået stiger.

Siden 2015 har flertallet av verdens befolkning bodd i byer og urbane områder, men det er ikke hovedsakelig her at maten folk spiser blir dyrket. Når havnivået stiger og flommene får større rekkevidde vil det også gå utover matjorda og vannressursene langs kysten.

I 2010 beskrev Barlow og Reichard i tidsskriftet Hydrogeology hvordan saltvann som trenger inn i viktige vannkilder gjør disse ubrukelige som drikkevann og til vanning av jorder. Ved høyt tidevann og stormflo kan saltvann også flomme inn over land, ødelegge avlinger og gjøre jorda udyrkbar. Slik saltinntrengning kan ødelegge livsgrunnlaget til mange mennesker selv om de ikke er direkte truet av flom. De som rammes har ikke nødvendigvis rettigheter eller penger til å kjøpe land andre steder, og det er sannsynlig at mange da vil trekke inn til de allerede tett befolkede byene i søken etter arbeid.

Folk som må flytte fra hjemmene sine på grunn av klimaendringer slik som havnivåstigning, har foreløpig ikke rett til status som flyktninger i juridisk forstand. New Zealand er foreløpig det eneste landet som vurderer å gi opphold til noen få mennesker som har måttet flytte fordi Stillehavsøya deres forringes av havnivåstigning. Neumann med flere har ikke sett direkte på hvor mange mennesker som vil bli fordrevet fra hjemmene sine på grunn av at havnivået stiger.

Det finnes foreløpig lite forskning på hvor mange mennesker som kommer til å måtte forlate hjemmet og levebrødet sitt som en følge av klimaendringenes mange konsekvenser. Anslagene er urovekkende høye, men akkurat hvor mange mennesker som vil rammes kommer an på hvor raskt utslippene reduseres framover, og hvor mye varmere det blir. Hvordan politikerne i framtiden vil håndtere slike nye klimarelaterte flyktningstrømmer er foreløpig uvisst.

Artikkelen til Mengel med flere viser at havnivået vil fortsette å stige i flere hundre år framover, og at den eneste måten å bremse det på er å redusere utslippene våre raskt.

De langsiktige konsekvensene for mennesker og samfunn kan sammenlignes med å ta stadig nye kredittkortlån. Jo lenger vi venter med å kutte utslippene, jo mer lån tar vi og lånene forrenter seg med tiden, altså at havnivåstigningen forsterkes. Det blir en dyr pris å betale for framtidige generasjoner i flere hundre år framover, i form av store oversvømmelser i tett befolkede områder, ødeleggelse av vannkilder og fruktbar jord, og fordrivelse av mange mennesker som må finne seg et nytt hjem et annet sted.