Min livsreise mot (litt) færre flyreiser

Denne historien er en del av prosjektet FLYWELL. Les flere av våre historier her

Når vi høre om venner av familien som hadde vært på charter-tur til Spania med fly fra Fornebu flyplass ble vi imponert og ganske misunnelige (i hvert fall jeg). Klima-endringer var enda milevis unna offentlighetens lys, og kastet ingen skygger over mulighetene vi så for oss for å reise ut i verden så snart vi ble voksne. 

Min første lange flyreise gikk til Peru, tidlig på 90-tallet. Ambisjonen var back-packing og fotografering i Latin-Amerika og vi valgte det som var billigst, det ville den gang si Aeroflot. Dette var det statlige russiske flyselskapet og alle flyene gikk fra Moskva. De var skikkelig gamle og med et frynsete rykte når det gjaldt sikkerhet og punktlighet. Vår bekymring var om vi skulle komme frem i live og om maten var spiselig, ikke til at vi bidro til å varme opp kloden. Riktignok var jeg medlem av Natur og Ungdom, men vårt fokus var på skogvern, Alta-saken og rødlistede arter, ikke flyreiser.  Men vi kom frem, selv om returbillettene våre ble stjålet allerede den første dagen i Lima. 

Etter hvert ledet studier meg inn mer og mer i retning av akademisk virksomhet og på Televerkets forskningsinstitutt var vi utover 90-tallet opptatt av hvordan fremtidens tele-tjenester kunne erstatte fysiske reiser. Jeg skrev blant annet en rapport som het «Kriterier for aksept av videokonferanser i norske bedrifter: en kvalitativ forstudie» der vi undersøkte hvordan bedrifter kunne erstatte møter med digital møteromsteknologi (Julsrud & Jacobsen 1998). Ikke desto mindre reiste vi på konferanser og prosjektmøter i hele verden med fly.  Fokus var å erstatte reiser med bil til og fra jobb og møter, ikke de lange flyreisene. Jeg tror vi tenkte at det var for vanskelig å få til. 

En gang i 2008 befant jeg meg i trafikken i Kuala Lumpur. Med min leide bensinbil bidro jeg til den endeløse køen av biler på motorveien fra der jeg bodde til der jeg jobbet. Bak meg hadde jeg flerfoldige flyreiser til India, Thailand, Bangladesh og USA. Det var private reiser, men også (det jeg mente var) viktige reiser for å ha møter med andre forskere og gjøre feltarbeid. Likevel var noe endret. Innsiktene om klima- og miljø var blitt sterkere og vanskeligere å holde på avstand. IPCCs hadde i 2006 slått fast at menneskelig aktivitet hadde bidratt til å øke utslipp av co₂ i atmosfæren med 80 % i perioden 1970-2004. Jeg fikk der og da en følelse av at jeg kanskje bidro til lå forsterke ett problem som var større enn det jeg forsøkte å løse. 

Min livsreise gikk dermed til Transportøkonomisk institutt der jeg fikk mulighet å forske mer på omstilling til bærekraftig transport. Jeg intervjuet næringslivsledere rundt omkring i landet om hvorfor de måtte reiste så mye (Julsrud & Gjerdåker 2013). Men det var likevel vanskelig å bli kvitt egne flyreiser! «Alle» dro jo på konferanser i fjern og nær og internasjonale reiser var fortsatt omhyllet av en aura av prestisje, med fristende muligheter for å bygge «nettverkskapital». Jeg husker blant annet at direktøren på et allmøte oppfordret alle som kunne til å dra på en konferanse som ble holdt i ulike deler av verden. 

Men min gryende interesse for å unngå flyreisene brakte meg etter hvert i nærkontakt med togtilbudet i de nordiske landene, spesielt togruten mellom Oslo og Trondheim. En bistilling på NTNU gjorde meg til fan av nattoget, der jeg i fred og ro kunne forberede forelesninger på vei oppover Gudbrandsdalen. Jeg fant ut at det også gikk greit å ta tog til Gøteborg hvor vi blant annet hadde møter i et prosjekt som het Underveis. I dette prosjektet studerte vi hvordan folk brukte reisetiden på busser og tog, og hvordan kollektivreisene kunne bli mer attraktive ved å styrke positive opplevelser underveis (Julsrud & Denstadli 2017). 

Underveis-prosjektet åpnet øynene mine for betydningen av tid. Det er i svært mange tilfeller en oppfattet mangel på tid som driver folk til alltid å  benytte det raskeste transportmidlet, selv om stadig flere også later til å hate sikkerhetskontroller og overfylte fly. Reisetretthet er utbredt blant mange som reiser ofte med fly i jobben (Julsrud et al 2012). Men har vi egentlig så dårlig tid? Min erfaring er at vi alle egentlig har mye bedre tid enn vi tror. Veien til et transport-system med mindre klima-fotavtrykk tror jeg innebærer at vi alle må belage oss på å leve litt «saktere» liv og at også organisasjoner må tenke nytt rundt hvordan de benyttes sine ansattes arbeidstid. En tur med tog til Trondheim tar seks timer lenger tid enn flyene, men de har mye mindre klimautslipp og de kan i mange tilfeller innebære med tid til refleksjon, lesing eller podcast-lytting. Min erfaring er at det sjelden ensbetydende med lavere livskvalitet.