Oppdateringer fra COP29

Oppdatering klokken 15:30 norsk tid

The art of falling apart

Presidentskapet kalte inn til et møte med delegasjonledere klokken 17 lokal tid hvor foreløpige utkast til tekster ble diskutert.

Tekstene er ikke offentlige, men pengebeløpet, det mest sentrale spørsmålet, skal ha blitt oppjustert fra 250 til 300 milliarder dollar.

Delegasjoner fra mindre land er forbannet over måten innspurten av forhandlingene har blitt ledet. De føler seg satt på sidelinjen og at deres synspunkter ikke har blitt hørt. 

De er heller ikke fornøyd med det nye beløpet på 300 milliarder dollar.

De fattigste landene truer nå med å forlate møtet og situasjonen er uoversiktelig.

Enkelte sammenlikner prosessen med møtet i København i 2009 hvor landene ikke lykkes i å bli enige om en global avtale som var planen. 

Det er planlagt et avsluttende plenumsmøte klokken 20 lokal tid.

 

Oppdatering kl 10:10 norsk tid

Forhandlingene har pågått gjennom natten hvor presidentskapet har hatt konsultasjoner med forhandlingsgruppene. De har klart å komme nærmere hverandre på noen spørsmål, men det er foreløpig ingen enighet og det er heller ikke satt opp tidspunkt for nytt plenumsmøte hvor alt skal vedtas.

Enkelte, på innsiden av forhandlingene, peker på dårlig lederskap fra presidentskapet og innbyrdes uenighet i forhandlingsgruppene. Når presidentskapet forhandler med grupper, undergrupper og enkeltland samtidig blir det mye støy, uklare signaler og en uoversiktlig situasjon.

I tillegg foregår forhandlingene på tvers av dokumenter og Saudi-Arabia har jobbet hardt den siste uken med å plassere kjepper i nær sagt samtlige hjul.

Dette skaper frustrasjon og gir grobunn for rykter. Langt fra et ideelt klima for å komme til enighet.

Det var planlagt et plenumsmøte i går kveld klokken 22:00 lokal tid, men som ble utsatt til klokken 10:00 i dag, lørdag. I forkant av dette møte skulle det ha kommet nye, og forhåpentligvis endelige, versjoner av avtaletekstene. Dette har foreløpig ikke skjedd og klokken nærmer seg 11:00 lokal tid.

Men det er bare lørdag. Det er ennå for tidlig å si hvordan dette ender.

Oppdatering klokken 16:23 norsk tid

Nye tekster

Presidentskapet publiserte nye forslag til avtaletekster i ettermiddag.

Finans:

Teksten angir ett stort mål på 1300 milliarder dollar. Dette er veldig formulert veldig uforpliktende:

«Oppfordrer alle aktører til å samarbeide for å gjøre det mulig å øke finansieringen av klimatiltak i utviklingsland fra alle offentlige og private kilder til minst 1,3 billioner USD per år innen 2035», heter det i teksten.

I tillegg er det angitt et kjernemål på 250 milliarder dollar årlig

• Skal nås innen 2035
• Rike land skal lede an
• Offentlige og private penger skal telle med, så vel som bilaterale om multilaterale kilder
• Alternative kilder skal også telle med, men er ikke ytterligere spesifisert
• Utviklingsland inviteres til å bidra

Det vises til beslutningen fra COP21 i Paris som sier at dette skal være et kollektivt mobiliseringsmål. Det betyr at ingen parter forplikter seg til å overføre bestemte beløp.

Pengene skal brukes til både klimatilpasning og -omstilling.

Utslippsreduksjoner

Teksten viser til vedtaket i fjor som blant annet sier at verden skal omstille seg verden vekk fra fossile brensler. Men nettopp dette punktet nevnes ikke spesifikt slik mange land, deriblant EU har tatt til orde for.

Dokumentet inneholder også nye formuleringer om nødvendigheten av økt energilagring og forbedringer i elektrisitetsnettet. Det har vært et krav om at dette møtet må gå lenger enn beslutningen i Dubai, men EU, og Norge, er nok neppe fornøyd med dette.

Teksten inneholder et forslag om en årlig rapport som vurderer den globale fremgangen med å nå målene beskrevet i fjorårets beslutning. Dette vil være problematisk for Saudi Arabia.

Det er flere referanser til 1,5-gradersmålet og nødvendigheten av å øke ambisjonene, men dette er ikke nytt, formuleringene er uforpliktende og utydelige.

Det er planlagt et nytt plenumsmøte klokken 22:00 lokal tid

Oppdatering klokken 07:30 norsk tid

Presidentskapet, som leder forhandlingene, ser for seg innspurten slik:

• Delegasjonene fikk tilsendt reviderte utkast i dag tidlig
• Disse tekstene offentliggjøres klokken 12 lokal tid
• Nye diskusjoner og sonderinger utover ettermiddagen
• Endelig versjon av tekstene i løpet av kvelden

Vi har ikke fått tidspunkt for avsluttende plenumssesjon, men presidentskapet har så langt fastholdt at møtet avsluttes fredag kveld. 

Et mulig scenario er en avsluttende plenary i løpet av kvelden / natten hvor partene enten må godta eller forkaste forslagene.

Mulig landingssone finans

Så langt har det vært lite snakk om tall i utkastene til tekst. EU sendte ut en prøveballong på mandag hvor de nevner 200 til 300 milliarder dollar som mulig bidrag fra rike land. 

I går sendte forhandlingsgruppen G77 og Kina signaler om at de kunne godta et beløp på 500 milliarder. 

Et mulig scenario er at landene klarer å bli enige om et kjernemål for tilskudd fra rike til fattige land. Da slipper man å håndtere de vanskelige spørsmålene om privat kapital og bidrag fra rike utviklingsland.

Det ville være synd.

Å gjennomføre klimaomstilling krever enormt med kapital. Neste år skal alle land levere nye og mer ambisiøse utslippsforpliktelser. Disse planene må også være realistiske. Dersom det ikke finnes penger til omstilling, vil det ganske sikkert påvirke ambisjonsnivået. 

Nye tekster

Finans

I morgentimene har presidentskapet offentliggjort nye utkast til forhandlingstekster, blant annet et nytt utkast til klimafinansiering. Teksten har krympet fra 25 til 10 sider og strukturen er forbedret. Det er viktig fordi det gjør det enklere å faktisk forhandle om innholdet.

Det store problemet er at det ikke finnes noen åpenbar landingsone, eller formuleringer som forsøker å skape bro mellom partene. Det gjør det vanskelig å komme videre.

Det er spesielt tre viktige områder hvor partene ikke er enige: Hvor mye penger, hva slags penger, og hvem skal bidra. Pågrunn av uenighet har derfor dokumentet to sentrale løsningsforslag.

Forslag 1:

• X billioner dollar årlig fra 2025 til 2035 overført fra og mobilisert av rike land til utviklingslandene (her er det fortsatt ikke bestemt hvor høy summen skal være)
• Disse midlene skal være tilskuddsbaserte eller rimelige, dvs. ikke skape ny gjeld
• Av disse pengene skal X milliarder dollar være tilskudd fra rike land til utviklingslandene
• Utviklingsland kan også bidra (hvis de ønsker)

Forslag 2:

• X billioner dollar årlig innen 2035 til all klimaomstilling og -tilpasning
• Hvorav x milliarder dollar skal gå til utviklingsland (hvor behovet er spesielt stort)
• Pengene kan komme fra alle kilder, offentlig som private

I forslag 2 er det helt åpnet hvor pengene skal komme fra. Det kan være overføringer, private investeringer og bidrag fra land som Kina. Rike land har ingen større forpliktelser enn andre til å legge penger på bordet.

Med unntak av et øremerket beløp, er det relativt åpent i forslag 2 hvor pengene skal gå. Når en stor del av målet skal nåes med private penger, er det rimeligvis vanskelig for politikerne å vedta hvor de skal investeres.

I forlag 1 derimot, er det tydelig at ansvaret for å betale ligger hos de rike landene og at midlene ikke skal være investeringer eller lån til markedsbetingelser.

Forslag 1 inneholder en mekanisme som fordeler ansvaret for å betale mellom de rike landene, basert på historiske utslipp og BNP per kapita. Dette er et krav fra utviklingslandene, men vil være vanskelig å akseptere for rike land.

Utslippsreduksjoner

Det har vært knyttet stor spenning til hvordan blant annet fjorårets beslutning om å omstille verden bort fra kull, olje og gass skal følges opp videre.

Det er viktig blant annet for Norge, at dette møtet sender tydelige signaler om forventninger til et høyt ambisjonsnivå i NDC-ene som skal leveres i løpet av neste år. Dette er nasjonale utslippsforpliktelser som landene, i henhold til Parisavtalen, må fornye hvert femte år.  

De tydeligste og mest ambisiøse formuleringene om utslippsreduksjoner finnes i dokumentet «Implementing the global stocktake outcomes» som beskriver hvordan resultatene fra fjorårets globale gjennomgang skal følges opp.

Her er noen av elementene som foreslås:

• Referanse til 1,5-gradersmålet

• Minner partene om å bidra til punkt 28 og 33 i den globale gjennomgangen i Dubai
• Bekymring over at omstillingen går for sakte og et dagens NDC-er kun vil redusere utslippene med 2,6 prosent fra 2019 til 2030
• Omstillingen til netto null rundt 2050 må akselereres
• Referanse til IPCCs forskning

Dette er ikke veldig ambisiøst. Det er ingen nye ambisiøse formuleringer om utslippsreduserende tiltak, omstilling vekk fra fossilt er ikke eksplisitt nevnt. Men dersom punktene over blir stående, gir møtet i det minste noen signaler til NDC-arbeidedet og fjorårets gjennombrudd lever såvidt videre.

Reaksjoner

I et plenumsmøte i dag har landene kommet med hard kritikk av forslagene til vedtak. 

EU kalte pakken ubalansert, uakseptabel og umulig å jobbe videre med. De krever langt mer ambisiøse formuleringer på utslippskutt.

Australia etterlyser tydligere oppfølging av vedtaket i fjor om omstilling vekk fra fossile brensler.

Uganda snakker på vegne av en stor gruppe utviklingsland som etterlyser konkrete beløp fra de rike landene. De vil vite hvor mye penger de ønsker å legge på bordet. Selv mener gruppen at behovet er på 1,3 trillioner dollar årlig.

Pakistan er opptatt av at alle utviklingsland må ha tilgang til støtte gjennom det nye finansieringsmålet.

Landene gjentar i stor grad eksisterende posisjoner.

I ettermiddag starter presidentskapet nye konsultasjoner med landene. Planen er å offentliggjøre nye versjoner av avtaletekster i morgentimene fredag.

 

Innspurten av forhandlingene kommer til å se omtrent slik ut:

• Stocktaking plenary (ble avholdt onsdag morgen)
• De politiske og tekniske samtalene fortsetter utover dagen
• Alle forhandlingsspor må levere tekst til presidentskapet i løpet av ettermiddagen
• Nye utkast til forhandlingstekster vil bli publisert innen klokken 7 i morgen tidlig lokal tid
• Presidenten avholder en «Single setting session», á la fjorårets Majlis
• Nye politiske samtaler
• Endelig utkast til avtaletekster
• Møtet heves fredag klokken 18:00

Dette er presidentens plan. Den vil garantert ikke holde.

Det er veldig mye som gjenstår og lite bevegelse. Spesielt landene i forhandlingsgruppen Like minded developing countries står fast på sine posisjoner, også der hvor andre land klarer å enes.

Nye problemstillinger

Klimaforhandlingene må ses i lys av den geopolitiske utviklingen. Land posisjonerer seg for å bli vinnere i den grønne omstillingen, økende proteksjonisme og maktkamper mellom stormaktene.

Tidligere var miljøministrene rådene på COP. Så dukket utenriksministeriene opp, energidepartementene og de siste årene har handelsdepartementene inntatt scenen. De har andre agendaer enn utslippsreduksjoner og klimafinansiering.

EUs karbongrenseskatt provoserer de store utviklingslandene. De forsøkte lenge å få spørsmålet om handelsrestriksjoner på dagsorden, men spørsmålet ble henvist til forhandlingssporet Response Measures, en sekkepost for bivirkninger av ulike klimatiltak.

Der har hele spørsmålet strandet blant annet som følge av en konflikt om hvem som skal fasilitere de tekniske samtalene.

Samtidig dukker formuleringer om å begrense ensidige tiltak som EUs CBAM i andre forhandlingstekster. Og i G20s sluttkommuniké.

Noen land ønsker nok å bruke spørsmålet om handelsrestriksjoner som forhandlingskort. For andre fremvoksende økonomier er spørsmålet avgjørende og de ønsker et forhandlingsresultat. Andre land som Australia og Canada vurderer å innføre versjoner av EUs CBAM.

Spørsmålet har ikke fått mye oppmerksomhet, men lurer i skyggen og er fortsatt en del av de politiske diskusjonene her.

Mismatch

COP29 skal ikke bare levere på klimafinans. Mange aktører forventer også fremskritt på forhandlinger om utslippsreduksjoner og tilpasning. Disse forhandlingene er delt i ulike spor, noe som kan gjøre det vanskelig å finne kompromisser på tvers.

På COP er man ikke enige om noe før man er enige om alt.  

En løsning har tidligere vært å samle trådene i en slutterklæring. Mukhtar Babayev, COP-presidenten, avfeier alle spekulasjoner om en slutterklæring og hevder at de vanskelige spørsmålene må løses i de respektive forhandlingssporene.

Samtidig har Babayev kalt inn forsterkninger i form av Ed Miliband, britisk energiminister og Ana Toni, Brasils klimasekretær. Sammen skal de hjelpe ham å skru sammen en pakke. Altså finne løsninger på tvers av forhandlingssporene.

Det er lite trolig at vestlige land og EU vil levere på klimafinans dersom ikke forhandlinger om utslippsreduksjoner gir resultater. Mitigation work programme ble opprettet i under COP26 i Glasgow og første gang forhandlet i Sharm-el-Sheik i 2023. Det gikk ikke så bra. I Dubai i fjor ble formuleringer om utslippsreduksjoner inkludert i beslutningen om den globale gjennomgangen.

Mitigation work program har vært en død hest siden fødselen, men det er ikke så mye annet å piske på.

Det er en mismatch mellom hvem som ligger an til å måtte gi noe og hvem som ligger an til å få noe. Landene som vesten forventer at påtar seg større utslippsforpliktelser, vil ikke nyte godt av mer klimafinans. Kina, Indonesia, Saudi-Arabia og Sør-Afrika forventer ikke å motta statlig støtte til klimatiltak, men vesten forventer større utslippskutt. Malawi, Fiji og Uganda får ikke de samme kravene til kutt, men vil i større grad nyte godt av mer klimafinans.

Hvorfor skal BRICS-landene både gi innrømmelser på utslippskutt og betale for klimafinans? Eller er det EU som må gi opp ambisjonene om økte utslippskutt?

I dag starter uke to av klimaforhandlingene i Baku, Aserbajdsjan. Forhandlingene i forrige uke ble ledet av byråkrater med høy kompetanse og erfaring i spørsmålene de jobber med. Fra om med i dag er det ministrene som leder landenes delegasjoner.

Dagen starter med et plenumsmøte hvor underkomiteene avleverer sine rapporter og ber COP-presidenten overta ansvaret for å drive forhandlingene fremover.

Forhandlingene er delt opp i ulike spor og for de viktigste områdene har COP-presidenten utnevnt minister-par som skal lede sonderinger med landene.

Fra Norge har Tore Sandvik, fungerende klimaminister, fått ansvaret for forhandlingene om utslippsreduksjoner i samarbeid med Sør-Afrika.

Andre ministrer-par er:

• Nytt finansieringsmål: Egypt og Australia
• Tilpasning: Irland og Costa Rica
• Karbonhandel: Singapore og New Zealand

I tillegg skal en rekke tekniske forhandlinger sluttføres og her har flere nordmenn fått roller:

Peer Stiansen, COP-veteran og seniorrådgiver i Klima- og miljødepartementet skal jobbe med karbonhandel sammen med en kollega fra Saudi-Arabia.

En annen norsk COP-veteran, Georg Børsting, fagdirektør i Utenriksdepartementet, skal jobbe med oppfølgingen av global stocktake fra i fjor hvor verden blant annet ble enige om å omstille seg vekk fra fossile brensler.

Stig Svenningsen, avdelingsdirektør i Energidepartementet skal jobbe med spørsmålet om teknologioverføring.

Resten av dagen vil gå med til konsultasjoner i regi av de ulike minister-parene og forhandlerne som er satt til å lede de ulike områdene. Det er varslet en såkalt stocktaking plenary tirsdag kveld og nye forhandlingsutkast innen onsdag kveld.

Ifølge COP-presidenten vil det ikke bli en slutterklæring. Han ber partene bruke tiden og energien til å finne enighet i de mange forlandlingssporene.  

Dette er det tredje året på rad hvor klimaforhandlingene holdes i autoritære stater med sterke interesser i petroleumsindustrien. I fjor var møtet i Dubai og året før i Egypt. I år er COP lagt til Baku i Aserbajdsjan.

Landet får mye tyn av miljøorganisasjonene for å være oljeeksportør. Aserbajdsjan eksporterer en betydelig mengde olje og gass, men mye mindre enn Norge.  

I forbindelse med åpningen av møtet uttalte Ilham Aliyev, Aserbajdsjans president, at de ikke kunne lastes for å ha så mye olje. For det var guds gave.

COP-presidenten Mukhtar Babayev, er miljøminister i Aserbajdsjan og har hatt flere roller i SOCAR, landets statlige oljeselskap.

Mange spør meg: «Hvorfor legger FN klimaforhandlingene til slike land?»

De gjør ikke det. Å organisere COP går på omgang mellom verdensdelene.  I 2024 er det de øst-europeiske landenes tur og denne gruppen inkluderer en lang rekke tidligere sovjetrepublikker.

Hvem som skulle få arrangementet, måtte landene bli enige om seg imellom, og beslutningen måtte være enstemmig. Russland blokkerte alle forslag av land som hadde fordømt deres invasjon av Ukraina.

Man sto igjen med Armenia og Aserbajdsjan – som lenge har vært i en grensekonflikt. I september i fjor invaderte Aserbajdsjan regionen Nagorno-Karabakh som ligger i Armenia. Lenge så det ut til at disse to landene også ville blokkere hverandre.

Russland fikk i stand en avtale der Aserbajdsjan returnerte 32 krigsfanger mot at Armenia godkjente Aserbajdsjan som vertsland.

Derfor er vi her.

Ekstremværhendelser har kostet samfunnet 2 billioner dollar de siste ti årene. Fattige lands behov for penger til å håndtere klimaendringer er enormt. Rike lands evne til å gi bort skatteinntektene sine, er begrenset. I Baku skal de bli enige om et felles mål for finansiering av klimatilpasning og -omstilling i utviklingsland. Det kommer til å bli vanskelig.

FNs årlige toppmøte for klimaforhandlingene startet i Baku, Azerbaijan, mandag 11. november. Delegatene skal etter planen reise hjem fredag 22. november med en avtale om et nytt kollektivt og kvantifisert mål for klimafinans, forkortet NCQG på engelsk.

Parallelt med pengediskusjonene foregår det også andre viktige prosesser:

• Hvordan skal arbeidet med å omstille oss vekk fra fossile brensler og andre konklusjoner fra globale gjennomgangen i fjor følges opp videre?
• Hvilke land melder inn nye nasjonale forpliktelser allerede nå, to måneder før fristen?
• Og hvilke land skal fylle tomrommet etter USA når Trump mest sannsynlig trekker landet ut av Parisavtalen neste år. Blir det de mest ambisiøse eller de bakstreverske?

Hvilke penger skal telle?

Under klimaforhandlingene i København i 2009, ble landene enige om at rike land hvert år fra 2020 skal mobilisere minst 100 milliarder dollar til klimatiltak i fattige land. Ifølge Parisavtalen skal målet gjelde frem til 2025.

Fattige og rike land er ikke enige om hvorvidt målet er nådd. En beregning fra OECD, en forening for rike land, viser at målet ble nådd i 2022, men da teller organisasjonen også med lån og andre private penger.

Fattige land mener dette blir feil og at private investeringer på sikt snur pengestrømmen når renter og lån tilbakebetales og utenlandske investorer eier store deler av landets energiproduksjon.

Rike land hevder at de ikke vil klare å dekke utviklingslandenes behov med statlige overføringer alene. De får ikke velgerne sine med på å gi bort vindmøller til Vietnam, for å sette det på spissen.

Hvor mange?

Vi snakker ikke lenger om milliarder, men om billioner av dollar. Det finnes ulike beregninger av hva klimaomstillingen vil koste utviklingsland. FN selv anslår cirka seks billioner amerikanske dollar og da har de ikke tatt med alle kostnadene til tilpasning.

Amar Bhattacharya, Vera Songwe og Nicholas Stern Nicolas Stern, anerkjente klimaøkonomer hevder rike land bør bidra med 1,3 billioner dollar årlig til klimaomstilling og -tilpasning i fattige land. I en rapport publisert onsdag 13. november argumenterer de for at offentlige penger bør gå til tilpasning mens private penger egner seg best for omstilling.

«En stor og rask oppskalering av finansiering (…) kan bare oppnås ved å utnytte alle finansieringskilder», heter det i rapporten, som peker på flere pengekilder, inkludert avgifter til flyreiser og skipsfart, samarbeid mellom utviklingsland, karbonavgifter og lignende.

Hvem skal bidra?

Det vanskeligste spørsmålet, ved siden av størrelsen på målet, er hvilke land som skal legge penger på bordet. Her er frontene steile. Klimakonvensjonen fastslår at landene har felles, men differensiert ansvar (CBDR). I praksis betyr det at land som var medlemmer av OECD i 1992 har større forpliktelser enn andre.  

Rike land krever nå at land som Kina og Saudi-Arabia skal bidra med klimafinansiering til fattige land. Kina sammen med andre mellominntektsland står på sitt og viser til prinsippet om felles, men differensiert ansvar.

Holdningen til disse landene er at vesten, altså anneks 1-land først må levere på sine forpliktelser og forlikte seg til et nytt finansieringsmål. Først da kan man begynne å snakke om frivillige bidra fra andre land.

Hvem skal få?

De små og de fattigste utviklingslandene er bekymret for at de ikke skal få sin del av pengestrømmene. De forsøker å avtalefeste en fordeling av statlige overføringer og sørge for at et minimumsbeløp kommer dem til gode.