Vil forstå mer om naturens karbonopptak

Klimaendringene påvirker naturens evne til å ta opp CO₂. Lenger vekstsesong og mer CO₂ i lufta bidrar til større opptak, mens faktorer som tørke og angrep fra insekter kan true skog og annen vegetasjon. I tillegg er nedbygging av natur, hogst og skogens alder viktig for karbonopptaket i Norge.

– I et nytt prosjekt, som CICERO leder, skal vi prøve å få et bedre helhetlig bilde av hvor mye karbon naturen tar opp, og hva som skjer med det videre, sier seniorforsker Kjetil Aas, som er med å lede prosjektet. Han forteller at det finnes en ganske god oversikt over hvor mye karbon som til enhver tid er bundet opp i skogen – den har i lang tid tatt opp karbon både i Norge og resten av verden.

– Det vi ikke vet, er hvorfor opptaket av CO₂ både i Norge og Europa har falt så mye de siste årene. Dessuten har vi dårlig oversikt over hvor mye av karbonet som går videre ned i jorden, hvor lenge er det der og hva som skjer med det videre, sier Aas.

Norge må, som en del av Paris-avtalen, rapportere sitt CO₂-opptak. En rapportering som følger strenge regler og gjøres av Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO). I løpet av en femårsperiode kontrollerer de 22 000 utvalgte steder i Norge, måler trær, og rapporterer hva som har dødd som følge av tørke, insekter, hvor mye som har blitt hugget osv.

– I skogen er det i all hovedsak trærne man har oversikt over. Hvor mye CO₂ som er i jorden, og utveksling mellom jord og luft er vanskeligere å si noe om, og det er en prosess som går saktere, sier Aas.

CO₂-målinger i jord 

Heleen de Wit, forsker ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har jobbet mye med CO₂-opptak i nedbørfelt, elver og innsjøer, og bekrefter det Aas sier - det er stor forskjell på hvilke type natur (myr, vann, skog osv) som tar opp mest CO₂, i hvilken form, og hvordan det blir lagret. 

– Det er mye usikkerheter omkring opptak og utslipp av CO₂ i jord. Man kan gå tilbake og måle det samme treet år etter år, men man kan ikke gå tilbake til samme jordklumpen for å måle den, sier hun. Bruk av modeller er derfor en viktig del av prosjektet. 

– Slike modeller har imidlertid også sine begrensninger. Kanskje er estimatene robuste, men det er vi ikke sikre på. Vi kommer til å se på ulike modeller og sammenligne data på best mulig grunnlag. Målet er å forstå forskjellene og mene noe om fordeler og ulemper med ulike tilnærminger, men også forhåpentligvis vurdere om modellresultatene er konsistente, sier de Wit. 

Hun er interessert i både vertikale og laterale flukser, altså både utveksling av karbon mellom jord og luft og transport av karbon fra jord til elver, innsjøer og helt ut til havet. Fluks-målingene viser hvor mye CO₂ som tas opp og hvor mye utslipp det er fra jord eller planter. 

– Utveksling av CO₂ mellom land og atmosfære kalles en vertikal fluks, den går altså opp og ned. Og så har vi horisontale flukser, også kalt laterale flukser, for eksempel en elv, som beveger seg fra fjell til fjord. De laterale fluksene beveger seg med vannet nedover, forklarer de Wit. Hun presiserer at i forskningen er det mest vanlig å se på interaksjoner mellom land og atmosfære. Fluks-måler på land, med avanserte måleinstrumenter som tar hensyn til CO₂ i lufta og transport av luft, viser hvor mye CO₂ som tas opp og hvor mye utslipp det er fra jord eller planter. Overvåking av vanntransport og konsentrasjoner av løst karbon i elver, brukes til å beregne laterale flukser. 

– Men jeg er veldig interessert i å koble sammen de vertikale og laterale fluksene, opptak i økosystemene og hvordan de forholder seg til hverandre, sier hun. 

Målet er å kunne si noe mer presist om fremtiden. 

– Hvis det blir våtere, eller varmere, hva skjer med nedbrytingen av CO₂ da? CO₂ i jord er veldig klimasensitiv. Når det er tørt og varmt er det mindre som renner ut til vann, og motsatt – i et våtere klima blir noe av det som kunne ha blitt til CO₂ transportert til elver og innsjøer i stedet. Jeg håper vi kan forstå mer av disse prosessene og sånn sett øke vår forståelse av jord som karbonsluk, slår hun fast.