Utvidelse av klimadebattens kampsone

Klimakrisen løses først når miljødebattens handlingsrom utvides til å omfatte økosystemer. Bare da kan vi håpe på en moralsk overgang fra fortsatt oljeboring til klodens overlevelse.

Petrologenes makt

Hvorfor snakker vi ikke da om økosystemer? Jo, fordi «petrologene» setter premissen for det offentlige ordskiftet om klimaspørsmål. Det hevder Espen Stueland i boka 700-årsflommen fra 2016. Hvor han fokuserer på sammenhengen mellom klimaendringer, poesi og politikk.

En petrolog er ifølge Stueland en aktør som overser klimarealitetene. Det vil si en som fornekter kunnskapen om og dokumentasjonen på klimaendringer, slik som FNs klimapanel. Dermed utgjør de til sammen en såkalt karbonlobby. Eksempler på petrologer er energipolitikere, oljeselskaper og oljeingeniører så vel som sosialøkonomer og kommunikasjonsbyråer. Felles for disse aktørene er at de prioriterer økonomisk vekst framfor økologisk bærekraft.

Kort sagt: petrologene ønsker fortsatt oljeutvinning ut fra det som kalles vekstimperativet. I realiteten står petrologene for en iboende livsfornektelse, hevder Stueland.

Her synes petrologene å lene seg mot ideen om «bærekraftig utvikling», siden begge støtter økonomisk vekst. Uttrykket bærekraftig utvikling ble lansert av tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, og hevder nettopp at vekst og bærekraft ikke står i motstrid til hverandre.

Stuelands petrologibegrep minner dessuten om Pierre Bourdieus maktforståelse. I boka Outline of a Theory of Practice (1972) skildres makt som «doxa». Det innskrenker kampsonen. Ifølge sosiologen inntreffer doxa når den naturlige og sosiale verden oppleves som selvinnlysende, og dermed tas for gitt. Fordi doxa oppfattes som sant, stilles ingen kritiske spørsmål til denne sannheten eller dens grunnlag. Denne typen makt utgjør rammen for, og derigjennom begrensningen av, hva som oppfattes som legitimt å tenke og si i et ordskifte.

I verste fall innebærer petrologenes makt en kunnskapsløs offentlig debatt. Det fordrer en utvidelse av klimadebattens kampsone.

Klimaetikk

Da må vi vite hva vi mener med begrepet natur. I tillegg må vi avklare hva slags moralsk status naturen har, og hvorfor den har det. Dette er sentrale spørsmål innen klimaetikk.

I klimaetikken går et hovedskille mellom antroposentrister og ikke-antroposentrister. En antroposentrist tar utgangspunkt i mennesket, og tilskriver naturen kun en moralsk nytteverdi. Det vil si at naturen kan brukes eller sågar utnyttes som et middel for å oppnå menneskets mål.

En ikke-antroposentrist har på sin side sitt startsted i naturen, og tilskriver både mennesket og naturen en moralsk status. Noen ikke-antroposentrister mener at det er gradsforskjeller mellom menneske og natur. Det innebærer at trass i at naturen tilskrives moralsk status, oppfattes mennesket som stilt over naturen. Atter andre går lenger; de sidestiller mennesket og naturen, og argumenterer for tilskrivelse av lik moralsk verdi.

Et annet viktig skille i klimaetikken handler om synet på naturen: Er det biosentrisk eller økosentrisk? En biosentrist oppfatter alt levende liv som verdifullt. Eksempler på levende liv, i tillegg til mennesket, er dyr og planter.

En økosentrist oppfatter derimot alt som verdifullt, ikke-levende liv også. Det vil si at i tillegg til mennesker, dyr og planter, tilskrives moralsk status også til økosystemer, vann, mineraler og energi.

Poenget med skillet mellom biosentrisme og økosentrisme er altså hva som inngår i begrepet natur. Og derigjennom hvor langt man er villig til å strekke seg når det gjelder hva i naturen som tilskrives moralsk status, og som således bør respekteres av oss mennesker. Det får i sin tur betydning for klimapolitikken, og dermed det offentlige ordskiftet om klimaendringer.

Grønt demokrati

Naturens moralske verdi avhenger altså av om blikket vårt er bio- eller økosentrisk. Et økosentrisk utsyn har en større kampsone enn det biosentriske, og er å foretrekke i den klimapolitiske diskursen.

Statsviteren John Dryzek foreslår derfor «grønt demokrati» som en politisk løsning på kampsoneproblemet. Et «grønt» demokrati har naturen som utgangspunkt, og utvikler ikke-antroposentrisk politikk.

Dryzek hevder at naturen bør tilskrives en iboende moralsk verdi. Han er opptatt av måter mennesker kan kommunisere med naturen, og derigjennom engasjere seg på dens vegne mot petrologenes makt. Statsviteren er dessuten tilhenger av deliberativt demokrati: Han mener at samfunnsmedlemmene gjennom gjensidig lytting og forståelse kan lære av hverandre når det gjelder adekvat klimapolitikk. Han er opptatt av hvordan politiske institusjoner kan rigges for en mest mulig legitim klimapolitikk.

Grønt demokrati synes således å kunne bidra til å løse klimaparadokset; gapet mellom kunnskap om klimakrisen, på den ene siden, og manglende vilje til å håndtere denne krisen, på den andre. Den grønne demokratimodellen tar utgangspunkt i naturen snarere enn mennesket, og begrenser dermed petrologenes politiske makt. I et grønt demokrati anses petrologi som en illegitim form for samfunnsutvikling.

Klimaforsker Kevin Anderson har et økosentrisk blikk. Han tror dessuten på eksempelets makt. Kilde: CICERO

Næss’ dype økologi

Dryzek er inspirert av Arne Næss’ naturfilosofi (se ramme nederst i saken). Allikevel lurer jeg på om Dryzeks grønne demokrati er grønt nok? Trass i at Dryzeks politikkforståelse er ikke-antroposentrisk, går han etter mitt syn ikke langt nok når det gjelder å inkludere deler av naturen. Her framstår han som det Næss kaller en «grunn» snarere enn en «dyp» økolog. Det vil si at forståelsen av naturen, og måten den samvirker med mennesket på, ikke er vidtfavnende nok til å inkludere økosystemer og vann. Det skyldes at Dryzek i praksis er biosentrist snarere enn økosentrist. Han lar klimadøra stå på gløtt for både petrologi og bærekraftig utvikling.

I tillegg til Dryzeks biosentrisme, er hans pragmatisme problematisk sett fra et økosentrisk ståsted. Han mener nemlig at politikerne frykter å tape neste valg, og dermed lar han partienes særinteresser trumfe hensynet til naturen. Dette medfører at klimadebattens kampsone innsnevres, siden ordskiftet ikke er kunnskapsbasert.

Ifølge statsviteren bør filosofiske begrepsanalyser unngås, slik som forskjellen mellom biosentrisme og økosentrisme. Dryzek frykter nemlig at dette er for abstrakt til at folk flest kan henge med. Da kan man i verste fall skremme borgerne bort fra det offentlige ordskiftet om klimakrisen.

Her er jeg uenig. Det er et problem hvis politikken ikke baseres på en naturforståelse som er tilpasset klimakrisens omfang – og på ekspertkunnskapen som ligger til grunn for den.

Miljøfilosofen Arne Johan Vetlesen gikk nylig inn for et «oljeforbud» for å kunne håndtere klimaendringene. I en årrekke har han videreført Næss’ dypøkologiske innsikt. Vetlesen foreslår at naturen, forstått som hele økosystemet, bør få direkte moralske og politiske følger for Norges oljeutvinning. Dermed risser Vetlesen opp en utvidet kampsone vedrørende miljødebatten.

Antropocen

Nylig la en ekspertgruppe fram sine funn vedrørende «antropocen» for den Internasjonale geologiske kongress. Gruppen er tilknyttet den Internasjonale stratigrafiske kommisjon, som er det offisielle organet for bestemmelse av geologisk tidsinndeling.

Begrepet antropocen viser til en ny geologisk epoke, som antas å ha inntruffet mot slutten av 1700-tallet. Trass i at uttrykket er omstridt, konkluderer ekspertgruppen med at overgangen fra holocen til antropocen er et faktum.

Begrepet ble introdusert i 2000 av kjemiker Paul J. Crutzen, forskeren som i 1995 fikk nobelprisen for sin påvisning av sammenhengen mellom KFK-gass og nedbrytingen av ozonlaget. I en artikkel i tidsskriftet Nature fra 2002 forklarer han at menneskelig aktivitet, klimaendring og geologisk tid henger nøye sammen. Det innebærer at de globale effektene av menneskelig aktivitet har blitt klart merkbare, og at epoken dessuten domineres av mennesket snarere enn naturen.

Eksempler på slik aktivitet er at de fleste elver i verden i dag er oppdemmet, at menneskers forbruk av rent drikkevann har økt betraktelig så vel som at enorme mengder plastikk flyter rundt på havene eller skylles inn til land.

New York Times-blogger Andy Revkin forklarer antropocen-begrepet. Kilde: The Agenda

FNs klimapanel har også kommet med lignende konklusjoner om forskningen på antropocen. Siden 1988 har panelet framlagt flere rapporter, som har til hensikt å samle inn og sammenstille nyeste forskning om klimaendringer. Panelets siste rapport fra 2014 forklarer at klimaets oppvarming så vel som menneskelig påvirkning på klimaet er uomtvistelig. Dessuten dokumenterer FNs klimapanel at denne oppvarmingen øker sannsynligheten for både alvorlige og vedvarende effekter. Effekter av menneskelig aktivitet, for å bruke Crutzens ordbruk, er for eksempel oppvarming av havene og forringelse av det globale vannkretsløpet.

Utvidet klimadebatt

Så hva har en ny geologisk tidsepoke med norsk klimadebatt å gjøre?

Hvordan vi snakker om og forstår naturen og dens moralske status har store klimaetiske konsekvenser. Både mennesket og naturen er for eksempel avhengig av vann. Det betyr at en økosentrisk innramming er nødvendig for å omfatte sammenhengen mellom global oppvarming, klimaendringer og økte problemer i forbindelse med tilgangen på vann.

Kort sagt: En grønn politikk er grønn nok først når hele økosystemet, som omfatter både mennesket og slike ting som vann, tas høyde for. Da er det avgjørende at rent vann er tilgjengelig – primært for klodens overlevelse og sekundært for fortsatt aktivitet av ulikt slag.

Klimaendringen som skjer akkurat nå omfatter både ikke-levende og levende liv. Derfor må vi innta et økosentrisk verdensbilde. Vi må gå fra biosentrisme til økosentrisme for å unngå fornektelsen av denne sammenhengen mellom mennesket og naturen når det gjelder klimaendringers effekt på økosystemer.

I kampen mot petrologene er altså ikke en biosentrisk basert politikk nok.

 Fire bud

Hva går en utvidelse av miljødebattens kampsone ut på? La meg komme med fire konkrete bud på en tilstrekkelig utvidet klimadebatt. Disse er ikke ment som en uttømmende liste, men en måte å anskueliggjøre måter å tenke økosentrisk på.

For det første: Deltakerne i klimadebatten må være frie til å kritisere petrologene. De må kunne bidra i klimadebatten ut fra et økosentrisk ståsted, uten å bli utdefinert av rådende doxa (maktstrukturer). Det innebærer at de som diskuterer ikke kjemper for noens særinteresser, men snarere har ryggen fri når det gjelder makt, penger og andre forhold som kan påvirke ens synsvinkel. Dessuten må disse frie stemmene være uten bånd til petrologene. Det gjelder særlig evnen og viljen til å se saken fra motpartens – herunder naturens – ståsted.

Først da framsettes kritikken som en systemkritikk. Først da kan vi stille spørsmål ved «sannheten» om at vekstimperativet og fortsatt oljeboring er eneste måte samfunnet kan utvikles på. I et slikt ordskifte vil petrologenes «mainstreaming» oppfattes som ufritt og snarere dogmatisk.

For det andre: Å søke erkjennelse og kunnskap er grunnleggende for mennesker. Men så lenge petrologene ignorerer kunnskapen om antropocen og FNs klimapanel, trengs mer kritikk av doxa i klimadebatten. For så lenge denne kunnskapen dokumenterer behovet for en økosentrisk samfunnsutvikling, monner ikke dagens diskurs.

Dette begjæret etter viten, nemlig å spørre og å finne svar – helst nye eller alternative – utvider både vår kunnskap og omlandet til debatten vi bruker kunnskap innenfor. Pluss at kunnskapen dels påvirkes av språket vi beskriver virkeligheten gjennom, og får betydning for hvor stort handlingsrommet er. Eller motsatt: I hvilken grad kampsonen innsnevres.

For det tredje: Klimadebatten må kunne mobilisere mottakerne av budskapet. Det er særlig viktig i en eksistensiell debatt som den om klimaendringer. For hvis ikke økokrisen løses, og petrologenes makt får fortsette å dominere, så synes overgangen fra et biosentrisk til et økosentrisk verdensbilde mer utopisk enn noen gang. Denne økologiske motstandskampen må derfor evne å mobilisere på både individuelt og kollektivt plan. Og derigjennom kunne støtte stemmer som føler sitt syn marginalisert i debatten på grunn av andres doxa. Dette preger i sin tur hva som er på klimadebattens agenda eller ikke, og hvem som kommer til orde så vel som hvilke perspektiver som anerkjennes som relevante eller endog mulige.

For det fjerde: Selve politikken, må ses på som et kretsløp som knytter hele samfunnet, inkludert naturen, sammen. På grunn av petrologenes makt, og selv med grønne demokraters frykt for at demokratiet skal komme under press, så er økosentrismens normalisering nødvendig. Kunnskapen vi nå har om antropocen påviser behovet for å innramme politikken ved hjelp av økosentrisme.

Er dette en radikal og urealistisk målsetting? Eller er det avgjørende å tale ut fra det økosentriske ståstedet i så stor grad og så lenge at denne innsikten kanaliseres til resten av samfunnet og andre politikkområder?

For å håndtere klimakrisen trenger vi opplagt best mulig kunnskap om problemet. Men ikke minst trenger vi politikere som våger å basere seg på denne kunnskapen. Ett skritt i riktig retning er dermed at klimadebatten utvides tilstrekkelig til at hele økosystemet omfattes. Da er filosofisk flisespikkeri når det gjelder økosentrisme og naturen forstått som økosystemer, og dermed nettopp ødeleggelse av havene og vannkilder, helt avgjørende for å debattere fakta så vel som å ta debatten så alvorlig som den må tas. 

Referanser

• John Dryzeck, Deliberative Democracy and Beyond (2000)John Dryzeck, The Politics of the Earth (1997)