Milliarder mot avskoging

Norges regnskogspolitikk, også kjent som den norske regnskogssatsingen, ble igangsatt i 2008, og innebærer at Norge bidrar med opptil fire milliarder kroner årlig for å stoppe avskoging i utviklingsland. Gjennom satsingen har Norge avtaler med blant annet Indonesia, Ecuador, Brasil, Etiopia og Colombia. 

– Dette er det største enkeltsatsingen i norsk klimapolitikk til dags dato, og det største internasjonale regnskogsinitiativet på kloden. Det startet med tre milliarder kroner årlig og økte til fire milliarder for noen år siden, sier CICERO-forsker Erlend Hermansen, som forsker på hvordan kunnskap brukes i politikkutforming. Han fattet interesse for dette initiativet fordi det er et unntak fra regelen at Norge setter av et såpass stort beløp til klimakutt. Vedtaket ble dessuten lynraskt besluttet, og er det største pengebidraget i verden for bevaring av regnskog.  

– Et rekordraskt politisk spill førte til at Jens Stoltenberg lovte årlige milliardbeløp fra Norge til regnskogbevaring på FNs klimakonferanse på Bali i 2007. Det var Regnskogfondet og Naturvernforbundet som var forslagsstillere, og vedtaket er trolig den største seieren i miljøbevegelsen i Norge noensinne, sier Hermansen. 

Politisk vilje er avgjørende 

Brasil er et av landene som har vært sentralt i Norges regnskogspolitikk. Da Norge og Brasil inngikk samarbeidet i 2008 var Brasil allerede godt i gang med å redusere avskogingen, en satsing som var drevet av den daværende Lula-regjeringen. Da Brasils økonomiske vekst begynte å avta etter 2010 og Lula gikk av i 2011, ble andre politiske mål prioritert og det ble dermed mindre trykk på å redusere avskogingen. Da Bolsonaro kom til makten i 2019 ble store deler av klimapolitikken snudd på hodet og hele skogsamarbeidet mellom Norge og Brasil stod i fare. Dette viser at avskogingen i Amazonasregnskogen i stor grad påvirkes av skiftende politikk. 

– Avtalen mellom Norge og Brasil er resultatbasert. Det betyr at vi belønner Brasil dersom avskogingen det siste skogåret er lavere enn gjennomsnittet av tidligere avskoging basert på et referansenivå. Utbetalingene har derfor variert kraftig, sier Hermansen. 

Norge har altså brukt milliarder av kroner på å bevare tropisk skog i utviklingsland, gjennom 18 år. Har storsatsingen bidratt til gode nok resultater? 

– Det har utvilsomt hatt positiv effekt i de landene man har jobbet med, men det er fordi landene selv har gjort jobben, og prioritert å få dette til. Men det er veldig vanskelig å trekke en solid årsakssammenheng mellom norske penger og det som har skjedd i landene, sier Hermansen. Han sier at det fortsatt er mange utfordringer for å få bukt med avskoging. 

– Det er selvsagt ulike syn på hva pengene skal brukes til. En resultatbasert utbetaling legitimeres jo ved resultater og bidrar til et press på å få til noe. Brasil har hatt et utrolig sofistikert system med satellittovervåking og en veldig streng skoglov. Men det har også vært mye ulovlig avskoging. I tillegg er det store næringsinteresser som står på spill, sier Hermansen. 

Lite hjemme, mye ute 

Like store summer som vi sender ut av landet, er vi ikke i nærheten av å bruke til vern av vår egen skog i Norge. Hva skyldes en slik prioritering? 

– De siste årene er satt av om lag 1,2 milliarder i Norge til vern av skog. I en helt annen skala, altså. Norsk borealskog er liten sammenlignet med den globale regnskogen, sier Hermansen. Han legger vekt på at det ofte har blitt argumentert om at vi bør gjøre mye mer hjemme, siden vi er såpass flinke å bidra til vern av skog ute. Så hvorfor skjer det så lite? 

– Det har med politiske prioriteringer å gjøre. Og det er trolig enklere for norske politikere å gi insentiver til skogvern i andre land enn det er å ta de tøffe politiske prioriteringene på hjemmebane, der man selv må ta avgjørelser. Regnskogssatsingen har også fungert som en politisk buffer for kritikk når politikere ikke har fått til store utslippskutt her hjemme, sier Hermansen. 

Brasil, som er det største regnskoglandet i verden, har en streng skoglovgivning. De som eier land i det området som er definert som Amazonas må verne 80 prosent av eiendommen ved at den bevares som original natur. I andre områder av Brasil er det 35 eller 20 prosent som må vernes. I Norge står skogeiere mye friere, og de aller fleste skogeierne er private, med privateide arealer. Den norske skogloven gir stor mulighet for at skogeiere kan forvalte skogen sin, og vernet er i stor grad frivillig. Målet er at ti prosent av skogen skal være vernet, og at det skal være høy økologisk kvalitet på vernet skog. Da har det ikke like stor verneverdi å bare ha en ung, plantet granskog, som en villmarksskog, slår Hermansen fast. 

Han forklarer at Norge ikke har noe med politikkutformingen i Brasil eller Indonesia å gjøre. 

– Hvis de får til å redusere avskogingen, får de penger. Klarer de det ikke, får de heller ikke utbetalinger. Et nødvendig premiss den gangen man laget avtalen, var at vi ikke skal legge oss opp i suverene staters interne anliggende, sier Hermansen. 

 

Les mer om NICFI - Norway’s International Climate and Forest Initiative  

…og mer om målene til Klima- og skoginitiativet, samt hvem som får tilskudd.