Klimarapport på industriens premisser

– Det er i utgangspunktet et godt grep å synliggjøre politiske veivalg, men jeg er redd Miljødirektoratet i praksis bidrar til å snevre dem inn, sier seniorrådgiver ved CICERO, Ragnhild Børke. Hun jobber med norsk og europeisk klimapolitikk. 

Klimatiltak i Norge er Miljødirektoratets årlige rapport om hvordan klimagassutslippene i Norge kan reduseres. 

– Rapporten har mye godt stoff som bidrar til å gi et bilde av hva som skal til for å nå klimamålene, men den kunne vært tydeligere på hvilke målkonflikter politikerne må forholde seg til, sier Børke. Hun viser til at årets utgave av Klimatiltak i Norge legger opp til ulike baner framover, men at analysen tar utgangspunkt i at dagens næringspolitikk ligger fast. 

– I petroleumssektoren legges dagens petroleumspolitikk til grunn. Veivalgene handler kun om graden av elektrifisering. Det betyr at selve produksjonen ikke er til diskusjon, sier hun. 

Miljødirektoratet begrunner dette med at det er et tydelig politisk mål å videreutvikle petroleumsproduksjonen, og at det som er relevant derfor er hvordan man kan redusere utslippene hvis produksjonen fortsetter. 

Børke har forståelse for at direktoratet må forholde seg til mål satt av regjeringen og Stortinget. Samtidig mener hun det er påfallende at konsekvensene av å skjerme petroleumssektoren ikke tydeliggjøres. 

– Det finnes klare målkonflikter mellom næringspolitikk, klima og natur. Når løsningene som presenteres gir næringspolitikken forrang, burde man også vist et alternativ der klima- og naturmålene veier tyngst, sier hun. 

Jo mer industri, jo lavere utslipp? 

Også i industrien mener Børke at analysen gir et bestemt budskap. 

– Det viktigste veivalget knyttes til industriens konkurransekraft. I den ene banen reduseres aktiviteten fordi konkurransekraften svekkes, og da investeres det lite i klimatiltak, sier hun, og forklarer at i vekstbanen gjennomføres klimatiltak, og da går utslippene ned. 

– Budskapet blir i praksis: Jo mer industri, jo lavere utslipp. Men mer industri krever mer energi, mer råvarer, mer transport og mer arealer. 

Kraftbehov og naturinngrep 

Konsekvensen av tiltakene som foreslås, er et kraftbehov på mellom 55 og 95 TWh – i tillegg til annen vekst i etterspørselen. 

– Det er bekymringsfullt at næringsinteressene i petroleum og industri behandles som gitte mål, mens naturinngrep framstår som en nødvendig konsekvens av klimapolitikken. Handlingsrommet begrenses til å bygge ut på «minst mulig skadelig måte» og prioritere kraftutbygging framfor andre naturinngrep. Begge deler er vanskelig siden kommunene har stor frihet i arealpolitikken, sier Børke, og stiller spørsmål ved hvorfor ikke både klima- og naturmålene legges tydeligere til grunn. 

– Miljødirektoratet har ansvar for begge deler. Behovet for å redusere tapet av natur og bevare karbonlagre i arealer er tillagt stor vekt i rapporten, men det behandles som et hensyn som kommer til slutt. Hvorfor tas det ikke utgangspunkt i at det finnes grenser for hvor mye natur som kan bygges ned? Det ville gitt en helt annen analyse, mener hun. 

Hvem tar ansvar for helheten? 

Klimatiltak i Norge legger også frem tiltak som krever enorme investeringer. 

– Vi skal fortsette å investere i olje og gass, samtidig investere mer i industri, kraftproduksjon og nett, ladeinfrastruktur og nye kjøretøy og fartøy. I tillegg kommer store behov i forsvar og helsesektor. Men det finnes ingen samlet diskusjon om hvor kapitalen og arbeidskraften skal komme fra, presiserer Børke. Hun viser til at Klimautvalget for to og et halvt år siden slo fast at alle ressurser er knappe. Utvalget viste til at mange sektorer har sine egne veikart mot 2050, men at summen av disse ikke går opp fordi flere sektorer trenger de samme ressursene. 

– Det perspektivet er helt fraværende nå. Det samme gjelder behovet for naturressurser og de samlede livsløpskonsekvensene av tiltakene, sier Børke. 

Hun påpeker at Klimatiltak i Norge gir mye kunnskap om enkeltstående tiltak og synliggjør behovet for mer kraft og areal. Men at det er ikke tilstrekkelig. 

– Nå trenger vi mer kunnskap om helheten i hva som faktisk kreves for å nå klimamålene – og hvilke ubehagelige prioriteringer som må tas, avslutter hun.