Klimapolitikk virker

For å stanse den globale oppvarmingen må utslippene være mindre eller lik utslippene vi klarer å fange og ta opp. Så lenge vi fortsetter å slippe CO₂ og andre klimagasser ut i atmosfæren, vil verden bli gradvis varmere.

Da Norge signerte Parisavtalen i 2015, var det med et mål om å redusere klimagassutslippene våre. Og vi har vedtatt å redusere utslippene med minst 55 prosent innen 2030 (sammenliknet med 1990). Innen 2035 skal vi ha redusert med minst 70-75 prosent. Videre skal vi innen 2050 ha redusert utslippene med 90-95 prosent.

Norge har sagt at vi skal nå klimamålene våre i samarbeid med EU. Hvis EU- samarbeidet ikke tar oss helt til målet for utslippskutt, kan vi i noen sammenhenger kjøpe kvoter fra land utenfor EU/EØS.

Norges klimasamarbeid med EU dekker tre områder: Kvotepliktig sektor, Innsatsfordelingen og skog- og arealbrukssektoren (LULUCF-forordningen). 

Politikken fungerer – utslipp går ned

De norske utslippene har gått ned, og utviklingen kan i stor grad tilskrives klimapolitikken. Elbiler og elektrifisering av sokkelen er blant de tydeligste eksemplene på tiltak som har gitt effekt.

Ifølge SSBs beregninger hadde CO₂-utslippene fra veitrafikk vært på 10,6 millioner tonn i 2023 hvis alle el- og hybridkjøretøy ble erstattet med bensin- og dieseldrevne kjøretøy, og alt biodrivstoff erstattet med fossilt. Utslippene ville dermed vært 35 prosent høyere enn faktiske utslipp i veitrafikk. Det forteller at klimatiltak i veitrafikken har bidratt til reduserte klimagasser.

Sektorvis kan vi se at industri og bergverk har hatt en massiv nedgang de siste årene, mye grunnet forbedringer i teknologiske prosesser. Olje- og gassutvinning hadde en topp i 2006 og har gått ned etter det, spesielt siste tiår. Det skyldes i hovedsak elektrifisering av plattformene – at de drives med strøm fra land istedenfor gassturbiner på plattformene. Veitrafikken har samme kurven. De tre sektorene til sammen utgjør 80 prosent av norske utslipp.

Grunnen til at vi ser nedgangen i biltrafikk og økt elektrifisering, er at vi har mål og tilhørende politikk. Uten disse rammene hadde vi ikke hatt samme trøkket på politikken. 

Hvem skal ta ansvaret?

Fornybar energi fra sol og vind har på få tiår gått fra å være kostbart til å bli en lønnsom og konkurransedyktig del av den globale energimiksen. På 1990-tallet møtte satsingen på vind- og solkraft betydelig motstand, særlig i land som Tyskland, der kritikere mente at teknologien var for dyr, for ineffektiv og for lite moden til å gjøre en reell forskjell. Men, historien viser at når enkelte land går foran, tar ledelsen, vedtar politikk og investerer i ny teknologi, skaper det gevinster for mange. Teknologisk utvikling skjer gjennom såkalte «læringseffekter»: Jo mer teknologien testes, brukes og produseres, jo raskere faller kostnadene, og jo bedre blir løsningene.

Samtidig vil det alltid være diskusjoner om hvilke land som har størst ansvar, og hvilke kriterier som bør vektlegges. Skal man se på totale utslipp, historiske utslipp, utslipp per innbygger eller på landets økonomiske evne? Uavhengig av hvilke faktorer som legges til grunn, viser erfaring at jo flere land som tester ut og iverksetter fornybare energiløsninger, jo mer kunnskap, innovasjon og kostnadsreduksjon skapes for alle.

Kilder

• SSB
• Norsk Klimastiftelse
• Erlend Hermansen, seniorforsker CICERO
• Elin Lerum Boasson, professor UiO og CICERO
• Asbjørn Torvanger, seniorforsker CICERO