Klimamelding med ustø kurs

Det nye klimamålet om 70–75 prosent klimakutt innen 2035 sammenlignet med 1990, er et mål som skal nås i samarbeid med EU. Kristin Halvorsen reagerer på at det ikke er satt et spesifikt nasjonalt mål.

– De foreslår å følge opp klimaarbeid mer systematisk i alle sektorer. Det er positivt. Men kraften denne meldingen kunne fått gjennom å ha norske utslippsmål som kan brytes ned på sektorer, samt konkrete virkemidler og tiltak, mangler, påpeker hun.

Seniorforsker Erlend Hermansen legger særlig vekt på at Klimameldingen ikke legger opp til vesentlige endringer i styringssystemet.

– Når du ikke har tydelige styringssignaler, blir det mer uklart hvem som skal gjøre hva når. Mange andre land, som Sverige, Danmark, Tyskland og Storbritannia har en sterk klimalov, med innenlandske klimamål og tilhørende klimabudsjetter. Det gjør at man lettere kan synliggjøre prioriteringer som må gjøres i og på tvers av hvilke sektorer på ulike tidsskalaer. I tillegg har de et uavhengig faglig klimaråd, som også fungerer som en vaktbikkje, sier Hermansen. Han tror Norge får et svakere klimasystem uten et slikt råd, og legger til at uklare styringssignaler kan forsinke omstillingen av Norge.

– Et første naturlig skritt for å forbedre klimaomstillingen, vil være å bygge ut klimaloven til det verktøyet den kan være, nemlig et helhetlig og logisk sammenhengende styringssystem, sier han, og presiserer at viktige komponenter i et slikt styringssystem er tydelige innenlandske mål, forpliktende klimabudsjetter og et uavhengig klimaråd.

Klimameldingen vektlegger at petroleumspolitikken fortsatt skal "legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv."

– I Norge har petroleumsutvinningspolitikken og klimapolitikken i stor grad blitt behandlet som separate domener. Det er derfor en tapt mulighet at heller ikke denne klimameldingen i større grad ser politikkfeltene sammen – de har åpenbart noe med hverandre å gjøre hvis vi skal få til omstillingen til et lavutslippssamfunn, sier Hermansen.

Kan vi lære av Storbritannia?

I forbindelse med fremleggelsen av den siste norske klimameldingen, har flere sett til Storbritannia - den første store økonomien i verden som har klart å halvere klimagassutslippene siden 1990. Storbritannia var også først med å innføre en nasjonal klimalov i 2008. Vi spør førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, Fay Farstad, om en sammenligning med britene er relevant – og noe vi kan lære av?

– Norge og Storbritannia er jo like i den forstand at de produserer mye olje og gass, begge landene har hatt sterk konsensus mellom partiene om klima, og begge har vært sterke drivere internasjonalt for mer ambisiøs klimapolitikk. Men Storbritannia har klart å kutte mye mer enn Norge, delvis fordi de har kvittet seg med mye kull, sier hun.

Farstad legger vekt på at Norge har en høy fornybarandel i energisystemet som gjør det mer krevende og dyrt å kutte utslipp. Likevel mener hun britene har gått mye mer ambisiøst til verks og satt seg større mål.

– De har laget verdens første klimalov, som faktisk har litt 'tenner' og de har stablet på beina et innflytelsesrikt klimaråd. I Storbritannia har man heller ikke vært redd for å røske opp i den silo-baserte forvaltningen for å få fart på omstillingen, og klima har vært innlemmet i fire ulike departementer siden 2008. Her har Norge litt å strekke seg etter, sier hun.

Et nytt klimaforlik?

Så, hva er status nå, etter Klimameldingen ble lagt frem i april?

– Arbeiderpartiet har sagt at de ønsker seg et klimaforlik – et politisk kompromiss. Det er imidlertid stort strekk i laget blant de politiske partiene med tanke på hvor ambisiøse de ønsker å være i klimapolitikken, sier Hermansen, som er spent på hva de kan få til.

– Klimameldingen er jo en melding til Stortinget om hva den sittende regjeringen ser for seg om status på klimapolitikken og veien fremover. Kanskje Stortinget kan få til et forlik med enkelte endringer og tillegg til stortingsmeldingen, slik vi så i 2008 og 2012, sier Hermansen.

Selv om det kan være krevende å «arve» en Klimamelding fra forrige regjering, gir han honnør til dagens regjering, for å ha videreført politikk foreslått av andre.  

– Regjeringen har fulgt opp co₂-prisingen og økt den i tråd med signalet som ble gitt i 2021. Et av problemene med klimameldingen som nå behandles av Stortinget er imidlertid at den ikke har med noe om co₂-prissignaler etter 2030, som er viktig når man skal ta langsiktige investeringsbeslutninger, sier han.  

Skal vi få til de lange linjene i klimapolitikken, mener Hermansen, som også var med i Klimaråd 2025, at flere viktige punkter må på plass:

– Signaler om co₂-prisingen etter 2030 er et viktig aspekt her. Og EU-samarbeid – at man så raskt som mulig avklarer hvorvidt man vil forlenge det forbi 2030. Både Regjeringen og flertallet på Stortinget ønsker å beholde og forlenge samarbeidet med EU, men jo raskere man avklarer det, jo bedre. Dessuten et ambisiøst og omforent klimamål som Stortinget samler seg bak, som fortrinnsvis sier hvor mye som skal kuttes hjemme.

Avslutningsvis, om veien videre, viser Hermansen til Miljødirektoratets oppdrag fra Klima- og miljødepartementet om å sette opp et karbonbudsjett for Norge i tråd med klimamålene – samt se på «ulike måter dette kan utformes på». 

– Om Stortinget velger å innføre karbonbudsjetter for Norge kan dette potensielt bidra til en vesentlig styrking av det norske klimastyringssystemet, spesielt om det kobles med et nytt nasjonalt klimamål. Det blir derfor spennende å følge med på hvilket nytt klimamål Stortinget vedtar før sommeren, avslutter Hermansen.