Klimaforskere: Ønsker ikke å skremme

– Man trenger jo ikke kunne noe lenger, vi kan bare kopiere det vi leser og sende videre, sier klimaforsker og fysiker Reto Knutti oppgitt.

Knutti er hjemmeværende i Sveits, hvor han har bodd, forsket og formidlet i flere år. Han opplever at klimaet for å kommunisere forskning har endret seg. Mye av skylden legger han på kunstig intelligens, sosiale medier og at folk bruker redaktørstyrte medier i mindre grad. Som en mangeårig forkjemper for formidling med grundig forankring i vitenskap, ser han mørkt på utviklingen.

– Det er ingen kvalitetskontroll, spredningen av nyheter skjer enormt raskt, og folk som tenker annerledes blir ofte applaudert, sier han.

Knutti har selv vært offer for falske nyheter, og figurerte på et tidspunkt i flere russiske nettsaker som han på ingen måte hadde bidratt til. Noen av dem handlet om at soppsporer fører til orkaner, jordskjelv og tsunamier! Han ble til og med oppringt av russiske tv-stasjoner for et intervju om dette. 

Skeptisk til frykt og skremsel

Når det gjelder hvordan man skal få folk til å bry seg om klimastoff, er Knutti skeptisk til å bruke frykt som virkemiddel, som han mener ikke virker.

-  Mange blir apatiske, de faller av i diskusjonen, og vet ikke hva de skal gjøre. Vi må jobbe mer med løsninger, som er attraktive for folk, sier han.

Knutti får støtte av Ajit Niranjan, klimajournalist i The Guardian.

– Å få folk til å bry seg om klimasaker er vanskelig. Men jeg har erfart at det å gi leserne håp, er en måte å nå frem på. Å spille på frykt, fungerer ikke. Folk vil ha løsninger, vi må fortelle de positive historiene, sier han, og viser til forskning på klimapsykologi, som konkluderer med det samme etter studier av folks reaksjoner.

– Frykt fungerer bare som en motivasjon hvis man samtidig presenterer løsninger og håp, slår han fast.

Kunnskapsmangel og kompleks politikk

Elin Lerum Boasson er professor i Statsvitenskap ved UiO og tilknyttet CICERO. Hun har snakket med journalister som ønsker å få forskere til å si at de er så engstelige for klimaendringer at de ikke får sove om natten.

– Jeg har i mange intervjuer måtte moderere uttalelser som har blitt presentert av andre. Som da FNs generalsekretær, António Guterres skapte enorm frykt ved lanseringen av den forrige klimarapporten. Da synes jeg det ble viktigere å peke på det som faktisk fungerer. De fleste land har gjort mye for å kutte utslipp, det er lite kunnskap om det, sier Boasson.

Som forsker ser hun det som sin jobb å bidra til minst mulig frykt og redsel hos folket, samt å gi media best mulig informasjon om vanskelige tema.

– EUs klimapolitikk for eksempel, den er vanskelig å forstå. Det sies veldig mye feil i sosiale medier og politikerdebatter er full av alternative fakta. Det henger nok sammen med hvor kompleks politikken er blitt, sier hun. 

Bygge tillit med fakta

Boassons kollega på CICERO, Kjetil Aas er naturviter av bakgrunn og blir ofte intervjuet om klimaendringer og konsekvensene av det. Han er bevisst på ansvaret han har som formidler.

– Vi forskere sitter på mange tall og fakta, men det viktige er hvilken historie de forteller. Hvordan man velger å presentere tallene betyr mye. Ofte kan medias jakt på en oppsiktsvekkende historie stå i kontrast til mitt ønske om å presentere fakta på en forståelig og troverdig måte, sier han.

Aas er opptatt av at han som klimaforsker skal oppfattes som en pålitelig kilde, som med troverdighet skal kunne fortelle om muligheten vi har og konsekvensene av valgene vi tar.

– Å være forsker er noen annet enn å være for eksempel aktivist i miljøbevegelsen. Vi er fagpersoner som formidler både tall og kontekst som må kunne stå seg over tid, sier han.