Den indiske landsbygden: Små skritt i bærekraftig retning

Aase Jeanette Kvanneid er tilknyttet Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Hun har hatt fire forskningsopphold i India, det lengste på et helt år, der hun bodde i en liten landsby nord i landet, i den lavere delen av Himalaya. 

– Jeg studerte på nært hold hvordan folk forholdt seg til endringer i klima, som nedbør, tørke og temperatursvingninger, og hvordan det påvirket avlinger og fremtidsutsikter. Her er det snakk om svært fattige og marginaliserte mennesker, som lever uten muligheter til å velge andre veier i livet enn det de er født inn i, sier Kvanneid.

– De fleste jeg snakket med var orientert om hva som skjer i verden og klar over hvilke faktorer som har ført til endringene de opplevde. De forholdt seg til global oppvarming, men kjente ikke begrepet klimaendringer. Mange opplevde nok at de ikke hadde muligheter til å endre kurs, selv om de ikke likte retningen utviklingen tok, sier Kvanneid om landsbygdbeboere hun levde tett på.  

Middelklassens miljøbevegelser 

Noen år senere er Kvanneid en del av UiO-prosjektet Transsustain, der flere forskere ser på asiatiske miljøbevegelser og hvordan religion og spiritualitet spiller inn på deres motivasjon for å bidra. De gjør feltarbeid rundt omkring i Asia, både i Kina, Taiwan, nord- og sør i indiaIndia. 

– I min del av dette prosjektet tar jeg et steg ut fra de rurale landsbygdene jeg besøkte første gang, og ser nå på områder utenfor, der folk har informasjon og mulighetene til å gjøre valg. Her er det snakk om lavere middelklasse og middelklasse, som bor i byer og har jobber, sier Kvanneid. 

Hun har vært ute etter handlinger denne gangen – hva gjør de? Erfaringen hennes er at det å ha økonomi og sterke relasjoner er viktig for å få noe til. Hun har intervjuet folk i fire ulike miljøbevegelser. 

– Mange slike organisasjoner skryter av at de har en rekke støttespillere, men så viser det seg kanskje at det bare er på papiret eller i form av følgere på Instagram. Det ble derfor en stor jobb å finne frem til de som faktisk gjør noe, og observere hva de får til, sier forskeren. 

Hun endte opp med fire miljøorganisasjoner som gjorde et aktivt arbeid. Så langt har hun intervjuet 15-20 personer, og som antropolog er også selve observasjonen viktig. Hun var derfor med på aktiviteter, som å plante en skog eller besøke landsbyer. 

– Mange er motivert og ønsker virkelig en endring. De jobber bra politisk, og bruker industri og næringsliv på gode måter gjennom relasjoner de har. Men det er mye uenighet om hvordan man best skal oppnå endring, og hvordan byrder og goder skal fordeles. Jeg så også at det var vanskelig for dem å få til endringer, enten det handlet om søppelhåndtering eller luftforurensing, forteller Kvanneid. 

Politiske begrensninger 

Gjennom sitt siste forskningsopphold opplevde hun et snev av håp, da hun så hvor utrettelig organisasjonene jobbet og hvor stort engasjement de har. 

– De representerer nok ikke majoriteten, men mange i Nord-Vest India har stor motivasjon og prøver virkelig alt de kan. De forsøker å samarbeide med kommune og næringslivsaktører, lager informasjonskampanjer og flere jobber aktivt inn mot sine religiøse samfunn for å øke bevissthet og engasjement. Men man må virkelig ha lyst, vilje og stor kapasitet for å få noe til, sier Kvanneid. Hun forstod fort at politiske, kulturelle og økonomiske strukturer setter begrensinger for mange. 

– Det er politisk og kulturelt store forskjeller i India, både mellom de ulike statene men også mellom sør og nord. I nord har den konservative hinduismen et godt tak om de fleste interne prosesser, og dette legger også føringer for hvordan man kan utvise miljø eller klimaengasjement, og hvilke tiltak som aksepteres, forklarer hun.