CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Usikker sammenheng mellom klima og konflikt

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 26.11.2010

Vil global oppvarming føre til flere kriger? Til tross for økende bekymring om klimaendringenes konsekvenser for fred og sikkerhet, finnes det liten vitenskapelig støtte for tanken om klimakriger.

De senere årene har det vært et voldsomt oppsving i oppmerksomheten rundt mulige samfunnsmessige konsekvenser av klimaendringene. Tildelingen av Nobels fredspris for 2004 til Wangari Maathai og 2007 til FNs klimapanel og Al Gore ble begge begrunnet med sterke koblinger mellom ressursknapphet og konflikt. I samme periode ble det publisert en rekke rapporter fra sentrale statlige og ikkestatlige aktører som i varierende grad framsatte alarmerende påstander om hvordan økende temperatur, mer ekstremvær og havnivåstigning vil kunne føre til massive folkeforflytninger og påfølgende væpnede konflikter mellom migranter og lokalbefolkning. Heller ikke USAs president Barack Obama i sin takketale for tildelingen av fredsprisen for 2009 unnlot å nevne hvordan tørke vil føre til flere konflikter med mindre effektive mottiltak mot global oppvarming blir iverksatt.
 
Afrika
Afrika er av mange ansett som kontinentet med størst sårbarhet for klimaendringer som derfor vil merke følgende av økende temperatur og mindre forutsigbart vær først og i størst omfang. Særlig gjelder dette spørsmålet om vann. I de fleste afrikanske landene er jordbruket den dominerende sektoren, både når det gjelder statlige inntekter og sysselsetting. Afrikansk jordbruk er i all hovedsak avhengig av regn for vanntilførsel; kunstig vanning fra innsjøer og damanlegg er mangelvare, mens grunnvannet mange steder enten er utarmet eller har dårlig kvalitet. Endrede nedbørsmønstre utgjør derfor en trussel ikke bare mot matvaresikkerhet og levekår for nomader og jordbrukssamfunn, men også mot vedvarende økonomisk vekst og utvikling.
 
I løpet av de siste tretti årene har den årlige gjennomsnittstemperaturen i Afrika økt med 0,7 grader celsius. Forekomsten av tørke viser en tilsvarende trend. Ifølge en rapport fra FNs miljøprogram (UNEP) i 2008 lever en tredjedel av den afrikanske befolkningen i tørkeutsatte områder, og nesten alle landene sør for Sahara vil oppleve knapphet på vann innen 2025. Utfordringene en slik utvikling fører med seg, stiller store krav til tilpasningsevnen – og kan neppe løses av de hardest rammede landene alene.
 
Motstridende trender
Kombinasjonen av høy befolkningstetthet og knapphet på vann og dyrkbar mark trekkes ofte fram som årsak til voldelige konflikter. I en kronikk i New York Times i 2007 hevdet FNs generalsekretær Ban Ki-moon at krigen i Darfur startet som en økologisk krise som i alle fall delvis skyldtes klimaendringer. Andre som har uttalt en kobling mellom klima og konflikt, inkluderer miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) Jan Egeland.
 
Men hva vet vi egentlig om sammenhengen mellom klimavariasjoner og konflikt? En artikkel som nylig ble publisert i det amerikanske vitenskapsakademiets tidsskrift (PNAS), viser at den antatte statistiske sammenhengen mellom temperatur og konflikt i Afrika hviler på tvilsomt grunnlag. Faktisk er det slik at i den perioden hvor temperaturøkningen har vært størst, har nedgangen i antall kriger vært mest markant. På 1980-tallet døde omkring 50.000 mennesker årlig som direkte følge av væpnede konflikter i Afrika, mens det tilsvarende estimatet for 1990-tallet er 40.000. Siden 2002 har afrikanske borgerkriger i gjennomsnitt krevd drøyt 6.000 liv per år, en reduksjon på nærmere nitti prosent i løpet av tre tiår.
Årsakene til nedgangen i forekomsten og dødeligheten til konfliktene er mange og sammensatte. Den omfattende studien Human Security Report fra 2005 framhever følgende faktorer: Bortfallet av kald krig og såkalte kriger ved stedfortredere der stormaktene finansierte hver sin part, økt internasjonal innsats i fredsbevarende operasjoner og diplomati, spredning av demokrati, konsentrasjon av konflikter i svake stater med små og lett bevæpnede opprørsstyrker og økt mobilitet som muliggjør masseevakuering av mennesker fra konfliktområder.
 
Forskningsutfordringer
Til tross for manglende systematisk sammenheng mellom kortvarige klimavariasjoner og borgerkrig samt generell nedgang i væpnede konflikter, er det ingen grunn til selvtilfredshet. Klimaendringene bærer bud om ytterligere ekstremvær i årene som kommer, der tropiske stormer, flom, tørke og hetebølger forventes å øke i intensitet så vel som hyppighet. Mer voldsomt og uforutsigbart klima utgjør en betydelig utfordring for levekår og menneskelig sikkerhet i sårbare områder. Selv om konvensjonelle, væpnede konflikter ikke er et sannsynlig utfall på kort sikt, kan skjev ressursfordeling øke spenningen mellom marginaliserte grupper. Hvordan miljømessige faktorer i samspill med politiske, økonomiske og andre kontekstuelle forhold påvirker risikoen for voldelig konflikt på lokalt nivå, er et prioritert område for videre forsk-ning. En annen framtidig forskningsutfordring er å avdekke hvorvidt og i hvilken grad langtidsvirkninger av klimatiske forhold påvirker investeringer, økonomisk aktivitet, strategisk politisk tenkning, demografisk mobilitet og andre forhold som kan påvirke nasjonsbygging, bærekraftig utvikling og sikkerhet.
Usikker sammenheng mellom klima og konflikt

HETERE. Kombinasjonen av høy befolkningstetthet og knapphet på vann og dyrkbar mark trekkes ofte fram som årsak til voldelige konflikter. Men ny forskning viser at den antatte statistiske sammenhengen mellom temperatur og konflikt i Afrika hviler på tvilsomt grunnlag. Likevel kan voldsomt klima og skjev fordeling av ressursene komme til å bidra til konflikter.
Foto: Shutterstock

Usikker sammenheng mellom klima og konflikt

TRENDER. Trender i temperatur og borgerkriger for Afrika siden 1960. Den blå linjen viser antall land med konflikt per år, basert på data fra Uppsala universitet og PRIO. Den røde linjen viser kontinentalsnittet for årlig temperatur, basert på data fra universitetet i East Anglia (CRU TS 3.0).

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 6, 2010