CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
teknikere innstallerer et solcelleanlegg på mauritius, 2019. prisen på solceller har falt kraftig de siste 20 årene og blir en viktig del av løsningen når fossil energi fases ut. foto: undp / creative commons / flickr

teknikere innstallerer et solcelleanlegg på mauritius, 2019. prisen på solceller har falt kraftig de siste 20 årene og blir en viktig del av løsningen når fossil energi fases ut. foto: undp / creative commons / flickr

FNs klimapanel: Tiden renner ut

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 05.04.2022

Aldri før har så mange gjort så mye for å begrense klimagassutslippene. Likevel er tiden i ferd med å renne ut for 1,5-gradersmålet. Det finnes teknologi, nok kapital og mye politisk vilje, men tempoet må øke på alle fronter dersom vi skal unngå farlige klimaendringer, viser ny rapport fra FNs klimapanel.

Klimagassutslippene har økt med 55 prosent siden 1990 og den sterkeste økningen fant sted mellom 2000 og 2010. Aldri før har verdens land gjort mer for å redusere klimagassutslippene og siden 2010 har veksten i de globale utslippene avtatt. De globale utslippene forsetter likevel å stige, blant annet som følge av økt global produksjon innen industri, energi, transport, jordbruk og bygg.

Uten styrking av dagens klimapolitikk vil den globale gjennomsnittstemperaturen stige med 3,2 grader i 2100.

Tempoet i omstillingen må øke radikalt for å holde oppvarmingen under 2 grader. Å stanse temperaturøkningen ved 2 grader krever at CO2-utslippene er nede i netto null i 2070 eller allerede i 2050, dersom målet er å begrense oppvarmingen til 1,5 grader. Mellom 2020 og 2025 må de globale utslipp ha nådd toppen og fra da av synke for hvert år.

Delrapport 3 i FNs klimapanel sin sjette hovedrapport presenterer ulike utslippsbaner som kan lede til alt fra under 1,5 til over 4 grader oppvarming, men beskriver i liten grad hvor sannsynlige de er. Baner som er konsistente med landenes forpliktelser under Parisavtalen og hvor innsatsen øker betraktelig etter 2030, viser at vi kan begrense oppvarmingen til 1,6 grader i 2100.

Dette vil imidlertid kreve umiddelbare og omfattende utslippsreduksjoner i alle sektorer. Fossile brensler må erstattes av energikilder med null eller lite utslipp, vi må benytte karbonfangst og -lagring, redusere forbruket og øke energieffektiviteten, redusere utslippene av andre klimagasser enn CO2 og fjerne CO2 fra atmosfæren. For å klare dette trengs omfattende pakker av tiltak og virkemidler, samt mekanismer som sikrer at ambisjonene skrus til over tid.

Fordelene med å holde oppvarmingen under 2 grader er større enn hva tiltakene vil koste. Det finnes nok kapital på verdensbasis til å finansiere omstillingen, men per i dag investeres for lite både i utslippsreduserende tiltak og tilpasning, og alt for lite i utviklingsland.

Land som klarer å utforme beslutningsprosesser og virkemiddelpakker som er godt tilpasset sine særegenheter, er sterkere rustet til å få ned utslippene. Dersom noen land eller sektorer utsetter omstillingen eller iverksetter få tiltak, må andre land og sektorer gjøre mer.

 

De mest sentrale punktene i rapporten slik CICEROs forfattere ser det:

Elin Lerum Boasson, hovedforfatter av kapittel 13 om nasjonal klimapolitikk:

– Aldri før har verdens land gjort mer for å ned klimaforurensingen. Tiltakene er likevel for få og svake til å hindre global vekst i utslippene, men hadde det ikke vært for all klimapolitikken ville utslippene være mye høyere. Nesten alle verdens land har nå en aktiv klimapolitikk, og mange har svært omfattende pakker av virkemidler. Mange land har også lykkes med å kutte utslipp. Dette gjelder både EU som helhet, og Norges naboland Danmark og Sverige.

– For å få utslippene ned mot null, trengs det omfattende pakker av tiltak og virkemidler, samt mekanismer som sikrer at ambisjonene skrus til over tid. Karbonprising er effektivt, men ikke alene nok. I tillegg må en innføre et sett av målsettinger og virkemidler, og ha systemer som sikrer at virkemiddelpakkene utvikles etter hvert som en forstår mer av de særskilte utfordringene i hvert enkelt land.

– Det er heller ikke nok å innføre nye klimapolitiske virkemidler, vi må også ta høyde for at eksisterende offentlige regler som er utformet for helt andre formål (som økonomisk vekst og sosial utjevning) kanskje må endres. 

–  Det finnes ikke én enkel klimapolitisk oppskrift som passer i alle land. En rekke nasjonale forhold avgjør hvilke klimapolitikk som er mulig å få vedtatt, og hvilke tiltak som vil være mest effektive.

– For eksempel ser det ut til at det er lettere å få vedtatt klimapolitikk i land med parlamentarisme enn i land med presidentstyre. Faktorer som har betydning inkluderer: et lands tradisjoner for samarbeid mellom næringsliv og politiske beslutningstakere, hvilke næringer som dominerer og hvor mange og sterke frivillige organisasjoner som jobber for eller mot klimaomstilling.

–Dersom en sektor eller et land utsetter eller lar være å gjennomføre utslippsreduksjoner, betyr det at andre sektorer eller land må kutte mer. Parisavtalen har ført til drastiske endringer i dynamikken i internasjonal klimapolitikk, og til en viss grad har den lykkes i å skape konkurranse mellom land om å få ned utslipp. Myndigheter som ikke bare fokuserer på umiddelbare utslippskutt, men også legger vekt på økt støtte i befolkningen, vil ha større sjanse for å få til klimaomstilling i den størrelsesorden vi trenger.

 

Glen Peters, hovedforfatter av kapittel 3 om utslippsbaner

– Det er umulig å begrense oppvarmingen til 1,5 grader uten omfattende endringer i klimapolitikk. Utviklingsbaner som tar høyde for dagens offisielle, nasjonale klimaløfter (NDC) for 2030, viser alle en oppvarming på over 1,5 grader.

– For å stabilisere temperaturen må CO2-utslippene ned til netto null. Det betyr at utslippene av klimagasser ikke kan være høyere enn opptakene. Desto lenger vi venter, jo høyere vil temperaturen stabilisere seg. Ønsker vi å holde økningen under 1,5 grader må CO2-utslippene være netto null i første halvdel av 2050. For 2 grader må vi ha nådd netto null i første halvdel av 2070.

– Utviklingsbaner inneholder omfattende reduksjoner i forbruk av fossilt brensel, massiv utbygging av fornybar energiproduksjon og elektrifisering av energisystemet. Og fremdeles kan det være behov for å fjerne CO2 fra atmosfæren for å kompensere for gjenværende utslipp.

– Fordelene med å følge utviklingsbanene som begrenser oppvarmingen til 2 grader er større enn kostandene ved å gjennomføre dem.

 

Christa Clapp, hovedforfatter av kapittel 15 om klimafinans

–Det finnes tilstrekkelig global kapital til å finansiere verdens klimabehov, men det vil kreve sterke politiske signaler for å mobilisere kapitalen mot klimaomstilling og -tilpasning. Finanssektoren kan ikke løse klimakrisen alene. Ambisiøs og koordinert global innsats og økt klimafinansiering de neste ti årene kan bidra til å dreie kapitalmarkedene i riktig retning. Vedvarende høyt nivå av både private og offentlige investeringer i fossile energikilder vekker fremdeles bekymring. Dersom vi ikke endrer investeringene i tråd med Parisavtalen, låses vi til høye utslipp og såkalte «havarerte eiendeler» (stranded assets). Dette vil gå spesielt ut over urban infrastruktur, energi og transport.

– Dagens investeringer i klimatiltak er ikke tilstrekkelig og det største gapet mellom behov og pengestrømmer finner vi i utviklingsland og klimatilpasningstiltak. Dersom 1,5-gradersmålet skal nås, viI behovet for kapital i 2030 være tre til seks ganger høyre enn dagens investeringer. Flere land og finansaktører har gitt løfte om økt pengestøtte til klimatiltak, men dette skjer altfor sakte til at det står ikke i stil med det akutte behovet for klimahandling.

– Avstanden mellom kapitalbehov og -tilgang er størst for utviklingsland. Globalt går mer enn 90 prosent av all klimafinans til utslippsreduserende tiltak. Forskjeller i tilgang på finansiering og til kapitalmarkedene kombinert med at fysisk klimarisiko stadig blir dyrere for land å håndtere, innebærer en svekkelse av utsiktene til en globalt rettferdig omstilling.

– Investorer, sentralbanker og finansregulatorer har økt bevissthet om klimarisiko som kan støtte utvikling og implementering av klimapolitikk. Det finnes en mengde nye tilnærminger som risikoavlastende instrumenter, grønne obligasjoner og ordninger for å eksponere klimarisiko. Dette kan være med å øke kapasiteten og bane vei for økte kapitalstrømmer over tid.

 

Se hvilke forskere som har bidratt i de ulike delrapportene far FNs klimapanel.