CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Striden om iskanten

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 19.02.2020

Debatten om hvor iskanten i Arktis går, har pågått i årevis, og blitt en kamp om store deler av våre nordligste havområder. Hvorfor har saken blitt så kontroversiell?

– Kort fortalt er dette blitt en betent diskusjon fordi iskanten i praksis er grensen for hvor langt nord vi skal bedrive petroleumsvirksomhet. Da er spørsmålet selvfølgelig hvor grensen skal trekkes, av hvem og hvordan vi skal gjøre det, sier seniorforsker Erlend Hermansen hos CICERO.

Han synes en av utfordringene med debatten er at den er blitt så teknisk, og derfor mister sin egentlige kjerne.

– Vi snakker om et veldig sårbart område. Langs iskanten er et belte med plankton og alger, som et svært matfat for fisk, fugl, sel og isbjørn. Får vi oljesøl midt i det biologiske mangfoldet som finnes i overgangen mellom havis og åpent hav, vil det få alvorlige konsekvenser for økosystemene. Området pulserer hele tiden, vi kan ikke trekke en strek på et kart og si at «her går iskanten», forklarer Hermansen og tegner opp ulike definisjoner og grenser på et stort ark. De illustrerer hvordan iskantsonen stadig er i bevegelse.

– Den langsiktige trenden er at iskanten kryper nordover i takt med global oppvarming og issmelting, men det er også sesongmessige og årlige variasjoner. Iskanten ligger aldri i ro, men siger hit og dit med årstider, vær og vind, sier han.

Samtidig forklarer Hermansen at det er viktig å lage en slik statisk grense for bruk i forvaltningen, slik at den kan være forutsigbar.

Iskantsonen er stadig i bevegelse og vanskelig å definere. Foto: Hege Fantoft Andreassen

Hvor mye olje vil vi ha?

Forskerkollega Bård Lahn synes debatten om iskanten illustrerer spliden mellom hensynet til det biologiske systemet på den ene siden og det politiske behovet for å sette grenser og dele ut lisenser til oljeboring på den andre.

– Dette er blitt en del av en større konflikt om fremtiden til oljevirksomheten. Å beskytte iskanten mot oljesøl er viktig i seg selv, men partiene har ikke satt sine standpunkt bare knyttet opp mot det. Her handler det mye om en ønsket utbygging eller begrensning av oljevirksomheten, sier Lahn.

Han har forsket på den økende uenigheten om framtiden til norsk oljeindustri, og peker på at den grunnleggende sett dreier seg om hvor mye olje som er forenlig med Paris-avtalens mål og klimapolitikken for øvrig.

– Det er vanskelig å sette et maks-tak på hvor mye olje som skal produseres. Hvilke områder som skal åpnes for oljevirksomhet og hvilke som skal holdes stengt har vært det viktigste verktøyet for å styre oljeproduksjonen de siste tiårene. Derfor blir diskusjonen om iskanten også en diskusjon om hvor stor oljevirksomheten skal være i framtiden, sier Lahn.

Forskningens rolle

Verken forskere eller politikerne kan påberope seg å ha den «rette» definisjonen på hvor iskanten skal gå. Hermansen opplever at forskningen har en vanskelig rolle i debatten. Han peker på den nederste av linjene på arket sitt.

– Miljømyndighetene i det såkalte Faglig forum, altså Havforskningsinstituttet og Polarinstituttet, er enige om at grensen bør defineres som maksimal isgrense – grensen som går lengst sør. Likevel er det en uenighet innad i Faglig forum, der noen ønsker å fortsatt bruke den eksisterende definisjonen på 30 prosent isfrekvens (som vil si at iskantsonen defineres som der det er 30 prosent sannsynlighet for at det er isdager i april måned, fordi april er den måneden isen når lengst sør, red. anm.) Hvis man da legger til grunn en oppdatert dataperiode som strekker seg frem til i dag, så flyttes iskanten enda lenger nordover enn før, rett og slett fordi isen har krympet den siste dataperioden. Problemet er altså at det ikke finnes noen enhetlig vitenskapelig definisjon, sier Hermansen.

Det vi ser er at de miljøfaglige aktørene allerede har avklart hvordan man bør definere iskanten som et særlig verdifullt og sårbart område (SVO).

– Hvordan grensen skal fastlås i forvaltningsplanen, er egentlig et spørsmål om hvor stor risiko man er villig til å ta, sier Hermansen

Han legger vekt på at de ulike politiske partiene er uenige i hvor mye de vil ofre av potensielle oljeinntekter for å være på den sikre siden. Frp vil for eksempel ta en større risiko og har gjentatte ganger argumentert for å flytte iskanten nordover. Venstre, MDG og SV på andre enden av skalaen, vil flytte iskanten lenger sørover.

– Vi kan forske mye på havområdene i Barentshavet og Lofoten, men det handler til syvende og sist om et risikospørsmål – og det kan ikke forskningen løse, sier Bård Lahn.

– Når de faglige rådene spriker, plukker gjerne politikerne de rådene liker best, og alle kan mene at deres valg er det mest kunnskapsbaserte. Sånn sett vil det alltid være en kontrovers i dette spørsmålet, og det er bare en politisk beslutning som kan avgjøre saken, fastslår han.