CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
effektiv klimapolitikk vil kreve betydelig omstilling av norsk økonomi, skriver cicero-forskerei denne kommentaren. foto: Brataffe / creative commons

effektiv klimapolitikk vil kreve betydelig omstilling av norsk økonomi, skriver cicero-forskerei denne kommentaren. foto: Brataffe / creative commons

Sosioøkonomiske klimascenarioer – et viktig verktøy for politikkutforming.

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 17.06.2019

Forskere og beslutningstakere må flytte blikket fra klimamål til utviklingsbaner for politikk og utslipp av klimagasser, skriver Glomsrød, Aaheim og Wei i denne kommentaren.

Livet på jorda står overfor en klimakrise, og vi trenger å vite hva som er i vente, hva vi må forhindre og hvordan vi kan tilpasse oss. Klimakrisen er menneskeskapt, og klimaforskningen skal levere den kunnskapen vi trenger for å forstå og bremse global oppvarming.

Naturvitenskapelige klimascenarioer viser hvordan klimaet utvikler seg langs en økonomisk-politisk bane med tilhørende utslipp av klimagasser, mens sosioøkonomiske scenarioer illustrerer hvordan vi kan påvirke utslipp og global oppvarming gjennom politikk og endringer i atferd.

Energibruk er en nøkkelfaktor i utslippssammenheng på grunn av store CO2-utslipp fra kull, olje og gass. Mange energimoduler er teknologiske i sin tilnærming, mens modeller som brukes til sosioøkonomiske klimascenarioer som regel har et tungt innslag av energimarkedsanalyse.

En viktig forskjell mellom disse tilnærmingene er at de legger ulik vekt på implementering av tiltak og sosioøkonomiske virkninger. Markedsbaserte modeller vil fange opp at energieffektivisering vil gi innsparing og lavere energipriser, som delvis spiser opp den opprinnelige energi-effektiviseringen (rebound-effekt).

Globale scenarioer må til for å studere framtidige klimaendringer, mens nasjonale scenarioer viser hvordan egen politikk kan bidra til å nå nasjonale utslippsmål, og hvordan vi påvirkes av global klimapolitikk. Hva som skjer i markedene for olje og gass er spesielt viktig for Norge, som har store petroleumsinntekter gjennom skatt og direkte eierskap.

I 2018 bidro olje og gass med 18 prosent til bruttonasjonalproduktet (BNP) i Norge og de fleste næringer leverer til petroleumsindustrien. Klimapolitikken vil legge sterke føringer på markedene for fossil energi framover.

Paris-avtalens mål om maksimalt 2 grader global oppvarming og 1.5 grader som ambisjon innebærer at fossil energi skal fases ut mot år 2050. Den store usikkerheten for norsk økonomi ligger i omstilling til framtidig klimapolitikk, og en konsekvens av de høye petroleumsskattene er at felleskapet bærer det meste av klimarisikoen for Norge.

Likevel er det tydelig at den offentlige debatten om denne risikoen mangler kunnskap og verktøy. Debatten kretser rundt nasjonale og internasjonale klimamål, og karbonbudsjettet, en øvre grense for hva verden kan slippe ut av klimagasser for å begrense framtidig oppvarming. Med utslipp på dagens nivå har vi bare et tiår å gå på for å nå 1.5-graders målet med overveiende sannsynlighet, ifølge IPCC 1.5 graders rapport. Karbon-budsjettet er en øyeåpner, men sier ingenting om hvordan man kommer til målet.

På denne bakgrunnen nedsatte regjeringen et ekspertutvalg som leverte sin rapport Klimarisiko og norsk økonomi (NOU 2018:17). Rapporten påpeker behovet for statlige scenarioer for petroleumspriser og CO2 -priser som grunnlag for politiske beslutninger.

FNs klimapaneI (IPCC) har i sin 5. hovedrapport fra 2015 utarbeidet et sett av scenarioer (Shared Socioeconomic Pathways- SSPer) som representere ulike retninger samfunnsutviklingen kan ta og som gir ulike baner for energibruk og pådriv til global oppvarming.

SSP-ene er imidlertid lite transparente med hensyn til hvilken politikk som kan lede til målet. Derfor blir de knapt diskutert i offentligheten og blant forskere. Det er imidlertid viktig å være klar over at disse scenarioene er konstruert for å illustrere mulig samfunnsutvikling bak IPCCs scenarioer for strålingspådriv og oppvarming, ikke for å rette søkelys mot virkninger på utslipp og klima av ulike politikkvalg.

Scenarioene til Det internasjonale energibyrået (IEA) gir mer innsikt i forutsetninger og mekanismer bak framtidsperspektivene, men fokuserer bare på energibruk, som står for om lag 70 prosent av globale klimagassutslipp. IEA er tydelig på politikkens rolle i scenarioene, som brukes av mange forskere som grunnlag for å kalibrere referansebaner – Business as Usual - i egne analyser av klimatiltak. IEA har imidlertid vært klart på etterskudd når deg gjelder å fange opp den raske innfasing av ny, fornybar energi fra sol og vind.

I og med at olje og gass bidrar til nærmere 20 prosent av Norges BNP er det påfallende at interessen for offentlige scenarioer har vært nærmest fraværende det siste tiåret.

 

Det er et økende krav fra aksjonærer og investorer at bedrifter må forholde seg til klimarisiko, både i form av fysiske skader og omstillingsrisiko. G20-gruppen av land har tatt dette videre og står bak et rammeverk for vurdering av selskapers eksponering for klimarisiko – utarbeidet i regi av Task force on Climate related Financial Disclosure (TCFD). Bedriftene må nå vurdere sine muligheter opp mot scenarioer som for eksempel IEAs for å vise finansielle investorer hvordan de forholder seg til og takler klimarisiko. Investorgruppen Climate Action 100+ med en forvaltningskapital på 33 000 milliarder US dollar tok nylig initiativ til en resolusjon som oppfordrer BP til å følge en forretningsmodell i samsvar med målene i Parisavtalen. BPs styre har støttet resolusjonen som ble vedtatt med 99 prosent av aksjonærstemmene den 21. mai.

I sitt Veikart for klima forplikter Equinor seg til å forfølge 2-gradermålet i Parisavtalen. En rekke oljeselskaper inklusiv Equinor og BP lager egne scenarioer, men har en svak kopling til politiske tiltak. Det er også et spørsmål om hvilken rolle oljeselskapenes scenarioarbeid spiller i deres strategiske profil.

CICERO arbeider med integrerte modeller for utvikling av klimarelaterte scenarioer knyttet til flere ulike aspekter som CO2-avgifter, handel med utslippskvoter, utfasing av kull og innfasing av fornybar energi, befolkningsbaner, og videre, samfunnsmessige kostnader ved fysiske skader av klimaendringer. I samarbeid med SSB analyseres utviklingen i petroleumsmarkeder ved bruk av en avansert modell for olje- og gassmarkeder. Disse analysene er ledd i prosjekter som er tematisk ulike og ikke gir rom for systematisk forskning på politikkrelevante klimascenarioer, som etter hva vi vet ikke gjøres og finansieres i Norge i dag.

I og med at olje og gass bidrar til nærmere 20 prosent av Norges BNP er det påfallende at interessen for offentlige scenarioer har vært nærmest fraværende det siste tiåret. Dette kan henge sammen med at klimaproblemet har vært undervurdert og at norsk gass har vært sett på som en del av løsningen.

Klimarisikoutvalgets rapport kan endre på dette, for effektiv klimapolitikk vil kreve betydelig omstilling av norsk økonomi, spesielt gjennom de virkninger klimatiltak vil ha på markeder for fossile brensler internasjonalt. Avkastningen innen olje og gass er betydelig høyere enn i andre næringer – det betyr at denne ressursrenten forsvinner når arbeidskraft og kapital flyttes fra olje og gass til andre næringer. Selv i en annen viktig ressursnæring som vannkraft er grunnrenten bare en 5-del av hva den er innen petroleum.

Det er et tydelig behov for kunnskap om hvordan politikk og atferd påvirker klimaet. Nasjonalt trenger vi også analyser som viser hvordan hjemlige tiltak kan møte virkninger av internasjonal klimapolitikk, så vel som fysisk skade ved klimaendringer. Forskere og beslutningstakere må flytte blikket fra klimamål til utviklingsbaner for politikk og utslipp av klimagasser.