CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
familien Vaianginam på samoa i 2010. innbyggerne i verdens utviklingsland venter fortsatt på at rike land skal holde det de lovte i københavn 2009. foto: asian development bank

familien Vaianginam på samoa i 2010. innbyggerne i verdens utviklingsland venter fortsatt på at rike land skal holde det de lovte i københavn 2009. foto: asian development bank

Sagaen om klimafinansiering

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 10.01.2022

2020 var året rike land skulle nå målet om 100 årlige milliarder i overføringer til klimatiltak og -tilpasning i utviklingsland, såkalt klimafinansiering. De rike landene holdt ikke løftet sitt. Nå forhandles det om nye mål for 2025.

Først, hva er egentlig klimafinansiering?

– Det finnes ingen klar definisjon av hva klimafinansiering innebærer eller hvordan det skal organiseres, sier CICERO-forsker Steffen Kallbekken, som har fulgt klimaforhandlingene tett i en årrekke.

Selv om ikke en gang partene i klimaforhandlingene er helt enige om hva det egentlig er, så kan vi prøve oss på en generell definisjon:

Innenfor FN-systemet er klimafinansiering penger som overføres fra rike til fattige land, enten som lån, bistand eller private investeringer. Midlene skal gå til tilpasningstiltak, kutt i klimagassutslipp, teknologiutvikling, teknologioverføring eller kompetanseheving i fattige land.

Made in Copenhagen

Et fond for klimafinansiering ble for første gang forhandlet om under klimatoppmøtet i København 2009. Her kom landene fram til en felles erkjennelse om at alle land må gjøre tiltak for å tilpasse seg klimaendringene og kutte i klimagassutslipp, og at dette krever et sterkere internasjonalt samarbeid spesielt ved at rike land må hjelpe fattige land.

Videre ble landene enige om at rike land skulle overføre betydelige midler til fattige land hvert år, og at innen 2020 skulle den årlige summen utgjøre 100 milliarder dollar.

Utviklingslandene mente da at 100 milliarder dollar var «bedrøvelig utilstrekkelig», og at behovet var nærmere 400 milliarder dollar i året. Summen ble likevel akseptert til slutt, og sett på som et viktig symbol på godvilje fra de rike til de fattige landene.

Selv om landene ble enige om både summen og målet, klarte de ikke å bli enige om veien. Hvem som skulle betale inn midlene, når fondet skulle opprettes og hvordan det skulle administreres, ble utsatt til senere.

Det skulle bli flere utsettelser i årene fram mot 2020:

(Følgende punkter er hentet fra CICEROs egne oppsummeringer fra klimaforhandlingene.)

  • Cancun, 2010

Rike land forplikter seg til å nå målet om å bidra med 100 milliarder i året til klimatiltak i fattige land fra 2020. Men det er fortsatt ingen enighet om hvordan midlene skal skaffes til veie.

  • Doha, 2012

Utviklingslandene ønsket en opptrappingsplan for hvor mye som skal gis i årene fram mot 2020. Ingen slik plan ble vedtatt.

  • Warszawa 2013

Utviklingslandene ønsket fortsatt opptrappingsplan fram mot 2020 for å sikre at de rike landene faktisk klarte å nå 100 milliarder i 2020. Det ble ingen enighet om opptrappingsplan. Landene ble enige om at finansieringen skal økes, men uten å tidfeste eller tallfeste dette.

  • Lima 2014

De rike landene ble i klimamøtets sluttdokument oppfordret til å opplyse om hvordan de tenker å trappe opp bidragene, men noe mål om en global opptrappingsplan ble de ikke enige om.

  • Paris 2015

I Parisavtalen ble landene enige om å øke finansieringen, samt om å tilstrebe en balanse mellom finansering av utslippskutt og av klimatilpasning. De fattige landene mente fortsatt at 100 milliarder dollar var for lite, mens de rike landene ønsket at flere land skulle bidra til spleiselaget. Kompromisset ble en opptrappingsplan for nivået på finansieringen, men uten å tallfeste noe. De ble også enige om at fattige land kan bidra, men ingen må bidra.

  • Bonn 2017

De fattige landene ønsket å snakke om finansieringen av tiltak fram mot 2020. Landene ble enige om å gjøre opp status i både 2018 og 2019 om tiltak før 2020, samt å lage en rapport om rike lands bidrag til klimafinansering.

  • Katowice 2018

Fattige land ønsket seg mer og bedre informasjon om framtidig klimafinansiering. Rike land var på sin side tilbakeholdne med hvilken informasjon de ønsket å gi. Det ble vedtatt en regelbok, med blant annet tydeligere krav til informasjon om finansiering av klimatiltak, men ikke så tydelige som mange utviklingsland ønsket. Regelboka inneholdt heller ikke en klar definisjon av hva som teller som klimafinansiering, og land står fritt til å melde inn ulike former for finansiering – fra offentlig støtte til private lån.

  • Glasgow 2021

Sluttdokumentet til klimatoppmøtet i Glasgow, the Glasgow Climate Pact “Notes with deep regret that the goal of developed country Parties to mobilize jointly USD 100 billion per year by 2020 in the context of meaningful mitigation actions and transparency on implementation has not yet been met (...)”. Men de fikk begynt forhandlingene om hvilket mål som skal telle fra 2025, og hvilke regler som skal gjelde i overgangsperioden 2020 til 2025.

Nye mål – nye muligheter?

– De kom ikke videre på punktet om klimafinansiering under møtet i Glasgow, men partene var enige om at målet uansett ikke var nådd, sier Kallbekken.

Det som skjer videre lyder imidlertid som et velkjent refreng fra de siste ti årene:

– Nå jobber de med å komme fram til et nytt mål om hva den årlige finansieringen skal være fra 2025 og hva som gjelder fram til da. Avtalen fra Glasgow formulerer det slik at rike land sterkt oppfordres til å levere på løftene om 100 milliarder dollar i året fram til og med 2025, og understreker viktigheten av transparens, sier Kallbekken.