CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Polarisering og ping-pong-politikk

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 15.03.2021

Polarisering rundt klimapolitikk er utbredt, særlig i den vestlige verden. – Dette er svært uheldig, men jeg tror ikke at polariseringen vil forsvinne med det første, sier CICERO-forsker Fay Farstad.

– Vi har sett en ‘ping-pong-politikk’ både i Australia og USA, der én regjering innfører ambisiøs klimapolitikk, før neste regjering overtar – og gjør om på politikken, sier CICERO-forsker Fay Farstad.

Hun skrev sin doktoravhandling om hvorfor noen land opplever polarisering over klima mens andre opplever tverrpolitisk enighet.

Farstad mener politisk polarisering er svært uheldig, og at det ofte blir et problem for næringslivet.

– Næringslivet trenger langsiktige signaler og rammebetingelser, særlig for å forberede seg på omstilling. Men når det stadig kommer nye signaler og man ikke vet hva man skal forholde seg til, er det vanskelig å mobilisere til en ny retning og tørre å gjøre nye investeringer, sier hun.

Farstad trekker frem et eksempel fra feltarbeidet sitt, hvor aktører i oljeindustrien i Australia faktisk ønsket en CO2-avgift fremfor ping-pong politikk, fordi usikkerheten bidro til reduserte investeringer.

Slik politikk kan også bli et problem når det gjelder å overbevise befolkningen om at vi faktisk trenger klimatiltak. Sterke politiske motpoler med ulike meninger, kan skape forvirring rundt viktige tema.

Sunnere dynamikk med flere partier

– Polarisering er nok mest utbredt i den vestlige verden. USA, Canada og Australia kan trekkes spesielt frem. De er store fossile land – avhengig av fossilt brensel for egen energi og de eksporterer mye fossilt brensel, sier Farstad.

– I slike land er det dyrt og vanskelig å omstille seg, og man har i tillegg sterke fossil-lobbyer som motvirker omstillingen. Da kan det være vanskelig å skape politisk enighet om målet og virkemidlene.

Norge på sin side, har sterk konsensus omkring ambisiøse klimamål, selv om vi eksporterer mye olje og gass. Farstad tror det har flere forklaringer, og fant i sitt doktorgradsprosjekt sentrale fellestrekk mellom land med sterk konsensus og mellom de med mye polarisering.

– I land med mye polarisering har man ofte flertallsvalg som tradisjonelt produserer et to-partisystem. Disse landene er også store føderale land, hvor politikere føler sterk tilknytning til sine lokale velgere eller sin egen stat fremfor det nasjonale. Hvis for eksempel en politiker representerer et område som er avhengig av kull, vil de jo sjeldent støtte en politikk som resulterer i at velgerne deres mister jobben. Da kan det også hende at den politikeren mister jobben ved neste valg, sier Farstad.

Hun har også sett at land med stor grad av polarisering har en annen måte å integrere og organisere interesseorganisasjoner på.

– I USA for eksempel er det nesten fritt frem for lobbyvirksomheter, og da blir det de som har mest penger og kapasitet som får mest innflytelse. I Norge har vi en annen organisering, med tett dialog og samarbeid mellom arbeidslivsorganisasjoner og miljøorganisasjoner, og miljøorganisasjoner er i tillegg delvis statsfinansiert. Slik får de mer innflytelse enn i USA og kan bidra til å dempe polarisering, sier Farstad.

Norge har også forholdstallsvalg som resulterer i mange partier.

– Slik kan mindre og miljøvennlige partier vinne frem og påvirke debatten og konkurransen mellom partiene, sier Farstad, men legger vekt på at dette er situasjonen sett i grove trekk og det trengs mer forskning på feltet.

Tøffere fremover

Hvordan vil så situasjonen med polarisering i klimapolitikken bli i tiden fremover?

– Jeg tror ikke at polariseringen vil forsvinne med det første, og vi må ikke ta for gitt at det blir enighet mellom partiene verken i Norge eller andre land. Det skyldes at vi nå står overfor en situasjon der vi må iverksette vanskeligere og dyrere klimatiltak enn tidligere. Da er det større risiko for mer motstand, sier Farstad, og peker på ‘de gule vestene’ i Frankrike som et eksempel.

Hun tror at større innsats rundt rettferdig omstilling, som for eksempel omskolering av arbeidere i oljesektoren og etablering av nye virksomheter i utsatte områder, kan være et grep for å unngå polarisering.

– Det er viktig at folk ser mulighetene i en grønn omstilling og ikke føler seg truet av den, understreker hun.