CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Obama-administrasjonen, deriblant utenriksminister john kerry, drev utstrakt diplomati for å få på plass en klima-avtale formet i sitt bilde, skriver guri bang. foto: COP PARIS @ FLICKR

Obama-administrasjonen, deriblant utenriksminister john kerry, drev utstrakt diplomati for å få på plass en klima-avtale formet i sitt bilde, skriver guri bang. foto: COP PARIS @ FLICKR

Paris-avtalen skreddersydd USA

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 18.12.2015

USAs fingeravtrykk er svært synlig i den nye Paris-avtalen.

Etter at FNs partsmøte om klima i København endte i kaos i 2009, inntok USA en ny rolle i forhandlingene.

President Obama har jobbet langsiktig både nasjonalt og internasjonalt for å styrke USAs klimapolitikk: ved å skrittvis innføre nye klimatiltak på hjemmebane, eksempelvis karbonkutt i kraftsektoren (Clean Power Plan), og samtidig engasjere Kina i et bilateralt samarbeid som tilrettelegger for en ny dynamikk mellom de to største utslippslandene i de internasjonale forhandlingene.

USA og Kina gikk foran allerede i november 2014 med sammen å melde sine nye klimamål for 2030, noe som gjorde det vanskeligere for andre land å ikke følge etter.

Da Paris-møtet startet hadde mer enn 180 land meldt inn sine klimamål til FNs klimasekretariat.

Amerikansk tilnærming

I månedene (og årene) før sluttforhandlingene i Paris drev Obama-administrasjonen utstrakt diplomati for å få på plass en avtale formet i sitt bilde. Flere av de mest sentrale elementene i avtalen, som bottom-up-tilnærmingen og krav til jevnlig rapportering, har amerikanerne spilt inn i forhandlingene, og de reflekterer sentrale trekk i amerikansk styresett.

Føderalismen bygger på prinsippet om stor grad av selvstyre i delstatene, hvor læring av andres erfaringer med hvilken politikk som virker er en sentral dynamikk for framskritt mot felles mål. Delstatenes rolle er å være «laboratorier» for å utvikle effektiv føderal politikk.

Bottom-up-tilnærmingen i Paris-avtalen følger den samme logikken, hvor landene setter seg felles mål – togradersmålet og avkarbonisering – men tar en pragmatisk tilnærming til klimapolitikk i enkeltland.

Pragmatisk

Paris-avtalen setter en viktig ramme som tilrettelegger for framskritt, men det vil ta lang tid og mye utprøving av klimapolitikk i praksis før effektive løsninger blir etablert.

Denne pragmatiske tilnærmingen som tar innover seg at politikkendring tar lang tid, vil ha større sjanse til å lykkes på sikt enn den mer idealistiske Kyoto-designen som forsøkte å trigge rask endring gjennom uprøvde tiltak som f.eks. verdensomspennende kvotehandel.

Sterke rapporteringsmekanismer er også et sentralt element i Paris-avtalen som USA har kjempet for. USA anser det som viktig å bygge tillit mellom landene, og at dette gjøres best ved å stille krav til åpenhet, rapportering og kontroll av utslippsdata, samt hvor langt enkeltland har kommet i å nå klimamålene sine.

En slik «frihet under ansvar»-tilnærming, hvor gjensidig tillit er et premiss, er i tråd med amerikansk styresett, og mer generelt demokratiske styringssett.

Hva skjer etter presidentvalget?

USAs lederskap i Paris-forhandlingene viste seg å være viktig for å få på plass avtalen. Utenriksminister John Kerry var personlig til stede i sluttspurten for å håndtere vanskeligheter som oppsto, og president Obama forhandlet per telefon med andre statsledere for å overkomme hindringer.

Obama-administrasjonens engasjement i klimasaken er imidlertid kontroversielt på hjemmebane. Spesielt har republikanske ledere gitt uttrykk for at USA vil innta en helt annen posisjon dersom en republikaner vinner presidentvalget neste år. Flertallet i senatet har også signalisert at de ønsker å fjerne Clean Power Plan og hindre at USA betaler sine lovede bidrag til internasjonal klimafinansiering.

Det er dermed usikkerhet knyttet til hvor stabil USAs lederrolle i internasjonal klimapolitikk vil være framover, men ikke helsvart: En ny president vil ikke være i stand til å fjerne alle elementene i Obamas nasjonale klimapolitikk, spesielt ettersom klimatiltakene er i ferd med å bli iverksatt. Da blir de vanskeligere å ta bort.

Også internasjonalt vil det bli vanskelig for en ny president å gjøre helomvending, ikke minst i den bilaterale avtalen med Kina. Et godt forhold til en så økonomisk og politisk viktig stat som Kina blir viktig også for den neste presidenten i USA.