CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Snøskred fra Sukkertoppen har gjort stor skade på deler av bebyggelsen i longyearbyen. foto: grete k. hovelsrud

Snøskred fra Sukkertoppen har gjort stor skade på deler av bebyggelsen i longyearbyen. foto: grete k. hovelsrud

Øya som tiner

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 19.11.2019

– Vi hadde en periode i 2016 med enorme nedbørsmengder. Flere naboer ble både evakuert og måtte flytte på grunn av skredfare. Da blir man jo litt utrygg.

Marry Kristin Waal Sandstå (41) er bosatt i Longyearbyen med mann og to barn. Mer regn, flere flommer og skred er klimaendringer de merker i hverdagen.

– Store jordras har ført til at deler av veinettet i byen i perioder er stengt, Longyearbyen barnehage er stengt permanent på grunn av rasfare og en av de barnevennlige fjellturene er sperret for adgang, sier småbarnsmoren. Hun sitter på kontoret sitt på Universitetssenteret (UNIS) og peker innover dalen mot Longyearbreen. Utsikten er ikke den samme som da hun først kom til Svalbard for seks år siden.

– Breen har trukket seg veldig oppover og krympet merkbart for hver vinter.

Longyearbyen er Svalbards administrasjonssenter og ligger på øya Spitsbergen. Stedet har 2 075 innbyggere og er en av verdens nordligste bosetninger. Svalbard er en del av Arktis, og menneskene som bor her opplever de dramatiske klimaendringene mer enn noen.

Måtte rive boliger

Grete Hovelsrud er professor ved Nord universitetet Bodø og seniorforsker hos CICERO og Nordlandsforskning. Hun har jobbet mye med klimatilpasning i Longyearbyen.

– Vi har fått et vær på Svalbard de siste årene som er helt annerledes enn vi er vant til. Både snøskred og flom har skapt store utfordringer, spesielt for husene under Sukkertoppen, sier hun.

Sukkertoppen (371 m.o.h) ligger like bak sentrum av Longyearbyen. Snøskred fra fjellet har vist seg de siste årene å true en stor del av bebyggelsen i byen, og flere ganger i året har beboere måttet evakuere. Det endte med at over 140 boliger ble besluttet revet i fjor som en del av arbeidet med å sikre byen mot snøskred. Det ble også bygget støttegjerder i fjellsiden.

– Utfordringen med en slik situasjon er at byen ikke har nok hus – og det er mangel på trygge tomter å bygge på. Nå må man holde seg unna de skredutsatte områdene, i tillegg til at det på grunn av bevaringsverdige kulturminner er store restriksjoner på hvor det er lov å bygge, sier Hovelsrud.

Smeltende permafrost skaper problemer

En annen konsekvens for bebyggelsen på Svalbard er at permafrosten tiner.

– Bygging i permafrostområder har vært en utfordring fordi det er frost cirka 100 meter ned i bakken. Alt av kabler og vannrør har derfor blitt lagt over bakkenivå i rørgater, og alle oppvarmede bygg har blitt plassert på påler for å unngå at varmestråling smelter permafrosten. Når vi nå opplever at den vanligvis så harde og stabile permafrosten begynner å tine, får det store konsekvenser. Trepålene under husene må byttes ut fordi de råtner i mildværet. Når bakken tiner og blir mer ustabil, øker faren for at bygninger slår sprekker. Da kreves store tekniske utbedringer, mange går over til stålbjelker, som tåler et våtere og varmere vær, forklarer Hovelsrud.

At permafrosten er i ferd med å tine, kommer også til syne ved at fjellsidene over Longyearbyen er mer ustabile – som har ført til jordras. Det har allerede vært flere tilfeller der skred og ras har nådd bebyggelsen i Longyearbyen og gitt store skader på lokal infrastruktur.

Longyearbyen ligger alt av kabler og vannrør i rørgater over bakkenivå. Foto: Grete K. Hovelsrud

Erosjonssikring i Longyearelva

Klimaendringene gjør seg også gjeldene i Longyearelven, som renner ned fra isbreene og gjennom Longyearbyen. På grunn av mer ekstrem nedbør og større grad av vannsmelting, får vi både jordskred og hyppigere tilfeller av flom. Eksperter anslår at den årlige nedbøren på Svalbard vil øke med 45-65 prosent, bli mer intens og opptre oftere. Ettersom lufttemperaturen krysser frysepunktet, vil nedbør oftere komme som regn i stedet for snø.

– Før i tiden var det nærmest en semiørken på Svalbard, mens vi nå opplever stor vannføring og mye erosjon. Målet er å beskytte hus mot flom og erosjon, sikre elvebreddene og elvebunnen, samt gjøre det mulig å bygge nytt i utsatte områder.

Sjøisen trekker seg tilbake

Hovelsrud trekker frem en siste konsekvens av at klimaet på Svalbard er i endring.

– Sjøisen i hele Arktis minker. Vi har aldri sett mindre is rundt Svalbard enn nå, og tilbaketrekkingen av sjøisen en viktig årsak til klimaendringene med den store temperaturøkningen om vinteren. Et arktis med lite is får kjempekonsekvenser for både dyr, havet, industri og værsystemer. Ta f.eks ringselen. Den er avhengig av snø oppå isen for å lage huler til ungene sine, og er sårbar for vær, vind og rovdyr uten, sier hun. Isbjørnen får også problemer uten havisen, da den oftere må legge ut på krevende svømmeturer for å komme til områder hvor den kan jakte og gå i hi.

– Sjøisen har også en viktig rolle som sommeren, da den reflekterer solinnstrålingen. Der sjøisen er borte, blir varmen fra solen i stedet tatt opp i havet og bidrar til mer oppvarming. Sjøisen beskytter altså på så mange måter, sier Hovelsrud.

For beboerne på Svalbard betyr smeltingen også at man må ferdes på isen på en ny måte.

Nye næringer

– Mange av de som bor her er opptatt av å bruke naturen og komme seg ut, og vi snakker mye om konsekvensene av kalde og mindre kalde vintere. Å krysse tundraen i Adventfjorden for å komme over til Hiorthhamn eller for å gå toppturer er populært, men hvis det blir mye varmere og permafrosten smelter innover dalen, vil perioden hvor dette er mulig å gjøre tørrskodd, bli veldig redusert, sier Marry Kristin Waal Sandstå. Med en mann i reiselivsbransjen er det også mye snakk om at snøscooterløypene er utsatt.

– Det er viktig å være mer oppmerksom på isforholdene nå enn før og turismen må tilpasse seg på en ny måte, sier hun.

Marry Kristin og familien går ofte på tur til fjellet Tenoren. Dersom permafrosten tiner mer, vil sannsynligvis kryssingen av Adventdalen til fots bli vanskeligere og sesongen for den tørrskodde turen bli kortere.

Marry Kristin og familien går ofte på tur til fjellet Tenoren. Dersom permafrosten tiner mer, kan kryssingen av Adventdalen til fots bli vanskeligere og sesongen for den tørrskodde turen bli kortere. Foto: Harri Sarkkinen.

Tidligere var nesten alle i Longyearbyen ansatt i Store Norske Kulkompani og jobbet med kulldrift. Dette har nå endret seg og folk er i stor grad sysselsatt i turistnæringen, forskning og utdanning i tillegg til servicenæringene, selv om det fortsatt er kulldrift. Kull er fremdeles den eneste energikilden på øya, men Longyearbyen Lokalstyre jobber for å få ned utslippene. Det krever en annen form for tenkning og tilpasning enn tidligere å satse på nye næringer.

Både dyr og mennesker på Svalbard må altså tilpasse seg nye tider. Behovet blir stort for å planlegge for framtidige klimaendringer.