CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
En reell omstilling er avhengig av at den fossile energien aktivt begrenses, ifølge ny forskning. Men politikere, her ved tina bru, liker bedre å snakke om hva vi skal begynne med - enn hva vi skal slutte med. foto: Olje- og energidepartementet

En reell omstilling er avhengig av at den fossile energien aktivt begrenses, ifølge ny forskning. Men politikere, her ved tina bru, liker bedre å snakke om hva vi skal begynne med - enn hva vi skal slutte med. foto: Olje- og energidepartementet

Omstilling, ja takk – utfasing, nei takk?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 12.10.2020

Den grunnleggende uenigheten i norsk omstillingsdebatt handler om hvordan omstilling skjer: Er det nok å heie på det nye og grønne, eller må vi også sette grenser for det vi ønsker mindre av? Her er forskningslitteraturen om omstilling tydelig: Vi trenger begge deler.

En av studiene som underbygger dette, som forskerne Richard York og Shannon Bell publiserte i fjor, analyserer tidligere omstillinger av energisystemet. Særlig ser de på hvordan kullkraft tok over for biobrensel som den dominerende energikilden rundt forrige århundreskifte, og hvordan olje gradvis ble viktigere enn kull i etterkrigsårene.

Begge disse omstillingene hadde stor betydning for energisystemet, men ingen av dem medførte noen reduksjon i forbruket av annen energi: Selv om bioenergiens andel av energiforsyningen sank da kull ble viktigere, og kullkraft-andelen sank med vekst i oljeforbruket, fortsatte det absolutte forbruket av biobrensel og kull å øke.

Nye energikilder kom altså på toppen av, ikke i stedet for, den tidligere dominerende energikilden.

Enige om målet

Til nå har oljeindustrien vært Norges viktigste næring. Den har skapt arbeidsplasser og eksportinntekter, samt vært en motor i norsk industri og teknologiutvikling. Klimamålene i Paris-avtalen tvinger oss nå til å frigjøre oss fra oljeindustrien - til å utvikle nye og klimavennlige næringer uten klimagassutslipp, og uten at det går ut over verken arbeidsplasser eller inntekter.

Om dette er det bred politisk enighet blant norske politikere.

Men til tross for politisk enighet om behovet for omstilling, blir man stadig mindre enige om hva dette bør bety for oljepolitikken: Skal oljevirksomheten fortsette som før, med utvidelser til stadig nye havområder, mens vi venter på at nye næringer kommer til? Eller skal politikerne aktivt styre mot en utfasing av oljeindustrien, før vi vet nøyaktig hvilke jobber som står og venter på den andre siden av omstillingen?

Klimamålene i Paris-avtalen tvinger oss til å frigjøre oss fra oljeindustrien - til å utvikle nye og klimavennlige næringer.

BÅRD lahn, cicero-forsker

Konflikten så vi senest illustrert da Klimaomstillingsutvalget la fram sin rapport nå i september. På tvers av politiske og faglige skillelinjer ble utvalget enige om en rekke anbefalinger til tiltak som skal bygge opp nye næringer.

Når det gjelder å sette begrensninger på den næringen vi skal omstille oss bort fra, var det imidlertid uenighet på flere punkter. For eksempel protesterte enkelte utvalgsmedlemmer mot forslag om å stoppe tildeling av nye leteområder for olje.

Ikke nok å legge til rette for fornybar

Studien til York og Bell konkluderer med at det ikke er tilstrekkelig å støtte opp om nye former for fornybar energi: En reell omstilling er avhengig av at den fossile energien aktivt begrenses. Det kan skje gjennom tradisjonelle klimapolitiske virkemidler som å avgiftsbelegge bruken av fossil energi. Men det kan også gjøres ved å legge begrensninger på produksjon av kull, olje og gass.

Den alvorlige klimasituasjonen kan tvinge fram nokså ekstreme grep for å begrense tilbudet av fossil energi, mener York og Bell. De argumenterer blant annet for å vurdere en statlig overtakelse av fossilproduserende selskaper, for å kunne gjennomføre en kontrollert avvikling av næringen.

Tiltak for å begrense fossilproduksjon av hensyn til klimaet blir stadig mer utbredt.

BÅRD LAHN, CICERO-FORSKER

Andre har foreslått mer moderate virkemidler for å regulere fossilproduksjonen. Blant annet har norske økonomer tatt til orde for en internasjonal avtale om redusert produksjon av kull, olje og gass, eller en ekstra avgift på produksjonssiden.

En fersk artikkel i tidsskriftet Climate Policy viser at tiltak for å begrense fossilproduksjon av hensyn til klimaet blir stadig mer utbredt. Samtidig møter slike tiltak ofte sterk motstand, nettopp fordi den industrien man forsøker å fase ut har stor politisk makt og en viktig rolle i økonomien.

Virkemidlene finnes

Hvis Norge ønsker å omstille seg bort fra en stor olje- og gassektor, så vil de viktigste politiske virkemidlene være de samme som vi allerede bruker for å regulere olje- og gassnæringen: Tildeling av leteområder for olje og gass, og skattesystemet som regulerer hvordan staten og selskapene deler risiko og profitt.

Dette er de samme virkemidlene som Klimaomstillingsutvalget framhever i sin rapport.

Det er særlig interessant å merke seg at utvalget peker på redusert tildeling av leteområder som det mest målrettede tiltaket for å begrense Norges avhengighet av oljeindustrien på sikt.

Uenighet er det imidlertid også på dette punktet, der stortingsrepresentant Stefan Heggelund (Høyre) markerer uenighet med resten av utvalget.

Dermed bekreftes det forskingslitteraturen forteller oss – at selv om aktive grep for utfasing kan være nødvendig for å oppnå omstilling, vil slike grep også være særlig politisk kontroversielle. Denne konfliktlinjen vil sannsynligvis bare bli viktigere i årene som kommer.