CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Olje – neppe en ny finansboble

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 02.09.2013

Tar vi klimatrusselen på alvor, vil verdien av fossile aksjer stupe. Det er Barack Obama, internasjonale tenketanker, IEA og europeiske banker enige om. Norske forskere og finansanalytikere er mer avventende.

«Invest. Divest.»
Da den amerikanske presidenten presenterte klimahandlingsplanen sin i juni, oppfordret han til å investere grønt og selge brunt. En skulle nesten tro han var kjøpt og betalt av «divestment»-kampanjene til miljøorganisasjonene 360.org og Verdens naturfond (WWF). De prøver for tiden å overbevise verdens finansinstitusjoner om at det er mer bærekraftig – ikke minst økonomisk – å investere fornybart heller enn fossilt, i alle fall dersom verdens politikere velger å ta klimaproblemet på alvor. Verdensbanken, Den europeiske investeringsbanken og flere europeiske storbanker er overbevist. Storebrand også, de solgte seg nylig ut av 19 kull- og oljesandselskaper. Og SV, som startet valgkampen sin i Aftenposten med dette som tema.
 
 
Karbonboble
Tanken til miljøorganisasjonen WWF og fornybar-tenketanken Carbon Tracker Initiative er enkel: Det internasjonale energibyrået (IEA) har regnet ut at for å holde oss innenfor FNs mål om å unngå global oppvarming på mer enn to grader, må vi la to tredeler av verdens fossile reserver bli liggende i bakken. I vekt betyr det at vi ikke kan brenne mer enn 565 gigatonn CO2. Men selskaper som driver med olje, gass og kull, anslår at reservene tilsvarer 3000 gigatonn CO2.
 
Dersom verdenssamfunnet velger å ta klimatrusselen på alvor, vil verdien av disse reservene måtte nedskrives, og verdien av fossile aksjer vil falle. Storbankene HSBC, Citi, BNP Paribas og Bank of England, analysebyrået Standard & Poor’s og IEA ser en kollaps i verdivurderingen av olje, gass og kull som en mulig systemrisiko for økonomien på lik linje med bankkriser og finanskriser.
 
Olje- og energiaksjer, som i flere tiår har vært blant de viktigste investeringsobjektene på verdens finansmarkeder, kan altså utgjøre en karbonboble. Professor Nicholas Stern, tidligere leder i Verdensbanken, er blant økonomene som nå råder investorer til å selge seg ut av fossil energi. Investor Jens Ulltveit-Moe hører til den norske menigheten; i et brev til de borgerlige politikerne ber han dem om å ta klima og grønn vekst på alvor.
 
 
Etterlyser edruelighet
Kristin Linnerud, finansforsker ved CICERO Senter for klimaforskning, ønsker diskusjonen om avkastning og risiko forbundet med grønne investeringer velkommen, men hun mener den må være mer edruelig enn vi har sett hittil.
– Storebrands valg om å la være å investere i kull og oljesand er prisverdig. Trolig bedriftsøkonomisk rasjonelt også – fordi den positive medieomtalen det fører med seg, mer enn oppveier tapet ved å begrense eget handlingsrom for investeringer i aksjer. Men valget er neppe motivert ut fra rene finansteoretiske betraktninger, sier hun.
 
– Så fossile aksjer er ikke overvurderte, slik du ser det?
 
– Nei. Jeg er skeptisk til enhver teori som antar at markedet tar systematisk feil. Jeg tror investorer følger godt med på den politiske debatten og på nyheter fra forskningsfronten om klimaendringer. Men jeg tror også investorer ser at de med en usikker klima- og energipolitikk tar en risiko ved å plassere alle eggene i én kurv. 
 
– Hvorfor er det viktig å merke seg karbonboble-diskusjonen – saken er jo startet av en fornybar-tenketank og WWF, i høy grad interessedrevne aktører?
 
– Diskusjonen understreker ett veldig viktig punkt: Vi er mer opptatt av klimapolitikk som rammer oss i dag enn av klimaendringer som rammer framtidige generasjoner. Ved at vi bruker begrep som karbonboble, blir konsekvensene av klimaendringer nær, personlig og truende; verdien på aksjene dine kan stupe allerede i morgen, sier Linnerud.
Linnerud mener likevel Carbon Tracker Initiative og WWF går for langt i sin argumentasjon.
 
– Til sjuende og sist er det klimapolitiske valg som vil avgjøre lønnsomheten og risikoen ved investeringer i fossil energi. Kan vi påvirke disse valgene i rett retning, vil investorene vite hva de skal gjøre, helt uten hjelp fra tenketanker og interesseorganisasjoner, sier Linnerud.
 
 
– Ingen karbonboble
Og riktig nok: Thina Saltvedt, oljeanalytiker i Nordea, er ikke bekymret for en økonomisk krasjlanding.
– Jeg tror ikke vi befinner oss i en karbonboble som sprekker. Jeg tror på en gradvis tilpasning av økonomien mot miljøløsninger idet finanskrisen slipper taket. Nicholas Stern og Carbon Tracker Initiative benytter mer ekstreme forutsetninger enn jeg ville lagt til grunn, sier Saltvedt.
 
Saltvedt synes likevel analysene er interessante og tror tematikken definitivt vil komme mer i rampelyset framover.
– Selskapene kommer til å fokusere mer på miljø, og myndighetene kommer til å innføre strengere miljøkrav, som selskapene vil måtte tilpasse seg, spår hun.
 
– Som Storebrand?
 
– Ja, det å bli mer miljøbevisst i sine valg er en ny trend, som jeg tror bare vil forsterkes desto lenger ut av finanskrisen vi kommer.
 
Kravene om mer fokus på miljø vil komme fra flere fronter, slik Saltvedt ser det: Forbrukerne vil kreve mer miljøvennlige produkter og tjenester, og dette vil gjøre selskap som leverer etter kundenes økende krav til miljø, til vinnere. Videre vil økt miljøbevissthet framtvinges i flere land som følge av forurensing. Kina er et godt eksempel, ifølge Saltvedt. Der kan smog kutte levealderen med 5,5 år i nord som følge av høy frekvens av hjerteinfarkt, slag og lungekreft. Til sist vil vi se nye, strengere miljøkrav gjennom både nasjonale og internasjonale avtaler.
 
– Etter nederlaget og lærdommen fra klimamøtet i København i 2009 har jeg ikke tro på en global avtale, men heller at ledende nasjoner som Kina og USA vil framtvinge krav gjennom økt tilgang på billig gass, sier Saltvedt.
 
 
Oljefondet frykter klimaendringer – i teorien
Pensjonsfond er blant de aktørene som får svi dersom karbonbobla sprekker, mener tenketanken Carbon Tracker Initiative.
– Enhver pensjonskasseleder må spørre seg selv om hun har innlemmet klimaendringer og karbonrisiko i investeringsstrategien. Hvis svaret er nei, må hun begynne nå, sier Howard Pearce, pensjonskassesjef ved britiske Environment Agency, til avisa The Guardian.
 
Statens pensjonsfond utland, populært kalt Oljefondet, har eierandeler i 147 av de 200 selskapene i verden som har størst reserver i olje, gass og kull. Nesten 15 prosent av hele porteføljen er tungt plassert i fossil energi. Fondet har i dag en markedsverdi på cirka 4440 milliarder kroner, over fire ganger så mye som et norsk statsbudsjett. Kan og bør Oljefondet selge seg ut av aksjer i selskaper som er tungt inne i de fossile verdikjedene?
 
– Klimaendringer regnes som en potensiell trussel mot framtidig økonomisk utvikling og verdiskaping og er ett av fokusområdene i vår eierskapsstrategi, sier Marthe Skaar, kommunikasjonsrådgiver i Oljefondet.
Oljefondet jobber for at selskapene de investerer i, skal arbeide aktivt for å redusere uønsket eksponering for denne risikoen og for å fremme en langsiktig utvikling i tråd med fondets økonomiske interesser.
 
– Vi har publisert flere forventningsdokumenter, senest i 2012, hvor vi utdyper hva vi forventer at selskaper gjør for effektivt å begrense og tilpasse seg klimaendringer, sier Skaar.
 
Ifølge årsrapporten for 2012 betyr det at Oljefondet «forventer at selskaper skal utvikle strategier for å håndtere risiko knyttet til klimaendringer». Men klimaprofilen ser ut til å eksistere bare i teorien: I fjor utgjorde miljørelaterte investeringer totalt 26 milliarder kroner, cirka 0,7 prosent av fondets totalverdi ved utgangen av året.
 
 
Klima i Oljefondet
– Oljefondet signaliserer at de vil ha en mer aktiv eierskapsutøvelse når det gjelder klimaspørsmålet. Enn så lenge innebærer ikke dette en dreining fra fossil til fornybar energi, sier Dag Olav Hessen som sitter i Etikkrådet.
Etikkrådets hovedoppgave er å vurdere om investeringer i enkelte selskaper er i strid med Oljefondets etiske retningslinjer. Hessen er moden for å gjøre klima til en større sak både i Etikkrådet og Oljefondet.
 
– Personlig synes jeg tiden er inne til å ta opp klima i full bredde, både på investerings- og forvaltningssiden og i Etikkrådet, sier Hessen.
 
– I Etikkrådet har ikke klimagassutslipp vært tatt med, selv om vi stadig diskuterer om det er naturlig å trekke det inn. Noe av utfordringen er at dette ville problematisere investeringer i oljeselskaper generelt, men også her finnes jo en gradient fra eksempelvis tjæresand til gass, sier han.
 
Statssekretær Hilde Singsaas i Finansdepartementet sier at departementet etter råd fra Etikkrådet kan utelukke selskaper fra fondets investeringsunivers, dersom det er en uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til, eller selv er ansvarlig for, alvorlig miljøskade. – Etikkrådet ser i denne sammenheng også på oljeselskap, sier Singsaas.
 
– Klimaendringer er et fokusområde i Norges Banks eierskapsutøvelse. Banken har skrevet et forventningsdokument om håndtering av klimaendringer. Forventningene omfatter både utslipp av klimagasser og tropisk avskoging, og de formidles og brukes i dialog med selskapene som fondet har investert i. Banken er også tilsluttet Carbon Disclosure Project. Prosjektet er støttet av over 600 institusjonelle investorer og søker blant annet å bedre selskapenes rapportering om risiko ved klimaendringer og begrensede vannressurser, sier hun.
 
 
– Alle aksjer må med
Men hva er egentlig god finansiell investeringsstrategi? Kristin Linnerud og Thina Saltvedt er samstemte.
– Etablert finansteori sier at investor bør investere i en portefølje der alle aksjer er inkludert. Når én aksje faller i verdi, stiger verdien på en annen. Slik fjerner man gratis og enkelt store deler av porteføljerisikoen. Det sier seg selv at en smal portefølje med hovedvekt på olje- og gassaksjer vil ha en unødvendig stor risiko. Det samme gjelder en ren fornybar kraftportefølje, sier Linnerud.
 
– God strategi handler om å avdekke hvor den forventede lønnsomheten er størst. Tenke langsiktig. Ikke bli for påvirket av kortsiktige svingninger. Være dynamisk, slik at man kan endre strategi hvis markedsforholdene og de langsiktige utsiktene skulle tilsi det. Spre risikoen på ulike alternativer, sier Saltvedt.
 
Utgangspunktet for investeringene i Oljefondet er nettopp ønsket om god avkastning for framtidige generasjoner innenfor et moderat risikonivå.
 
– For å oppnå dette har det vært bred enighet om å spre investeringene i små eierandeler i aksjer og obligasjoner over hele verden. Brede investeringer gjør at vi eier «litt av alt». Å spre investeringene gjør oss mindre sårbare for utviklingen i enkeltsektorer eller enkeltselskaper. Vi utelukker ikke oljeselskaper som sådan, men satser  heller ikke «ensidig» på slike selskaper, sier statssekretær Singsaas.
 
– Hvem lytter finansanalytikere til, for eksempel innen oljesektoren?
 
–      Vi prøver å unngå å bli for preget av ett syn. Vi skal jo prøve å si noe objektivt om hvordan vi tror verden vil utvikle seg framover basert på et så balansert bilde som mulig. Det er selvfølgelig viktig å lytte til oljeselskaper, investeringsstrategien og evnen deres til å tilpasse seg en mer miljøvennlig konkurransearena, men også miljøorganisasjoner, politikere, små selskaper som tester ut ny teknologi, forskningsinstitusjoner, interesseorganisasjoner og opinionsdannere må med. Med andre ord prøver vi å danne oss et så bredt bilde som mulig for å få et nyansert og balansert bilde av hvordan verden ser ut og hvordan den vil se ut framover, sier Saltvedt.
 
—  Ved at vi bruker begrep som karbonboble, blir konsekvensene av klimaendringer nær, personlig og truende
 
Olje – neppe en ny finansboble

ADVARER. Storbankene HSBC, Citi, BNP Paribas og Bank of England, analysebyrået Standard & Poor’s og IEA ser en kollaps i verdivurderingen av olje, gass og kull som en mulig systemrisiko for økonomien. Foto: Norsk olje og gassForsidefoto: Harald Pettersen, Statoil

Olje – neppe en ny finansboble

SKEPTISK. Klima- og finansforsker Kristin Linnerud er skeptisk til enhver teori som antar at markedet tar systematisk feil. Foto: Monica Bjermeland

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 4, 2013