CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder

Mørklagte, mystiske India?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 21.09.2017

Kina har klart det: å skaffe strøm til sine 1,4 milliarder innbyggere, også de på bygda. Hvorfor klarer ikke India det samme?

Kull er fortsatt konge i India. Oppfyller ikke Paris-løftet sitt. Indiske utslippstall til himmels. Overproduserer elektrisitet. Fikk egen klimapolitikk først i 2008.

Om vi skal tro medievirkeligheten, er India den rampete gutten i klassen også når det gjelder klima- og energispørsmål. Landet kunne saktens trengt litt mer positiv oppmerksomhet, slik det fikk på 1960- og 1970-tallet, som sosialantropolog og India-ekspert Kathinka Frøystad sier det.

Mer fra Frøystad om litt, men først en tilsynelatende glad-nyhet: Hittil i år har indiske klimagassutslipp kun vokst med 1,8 prosent, ifølge ferske tall fra CICERO-forsker Robbie Andrew.  

Elektrifisering betyr strøm til ti prosent av folket

– Betyr det at India endelig har skikket seg, Andrew?

– Nei. – Det er på en måte stikk motsatt. Inderne prøver veldig hardt å øke kullproduksjonen, men sliter med å øke den så mye som de helst skulle – av flere grunner, sier Andrew og utdyper:

– India har ikke nok strøm for å møte befolkningens behov. Vi hører mye om indisk sol og vind for tiden, og de har hatt store framskritt der, men ikke nok. Helt siden de omfattende blackoutene i storbyene i 2012 har India jobbet for å øke el-forsyningen, stort sett kullbasert, men det er mange flaskehalser mellom nasjonalpolitiske mål og en glødende lyspære, sier han.

Hvem får statstøtte til strøm i India? Kathinka Frøystad forklarer. 

Siddharth Sareen, forsker ved universitetet i Bergen, forklarer at mens de fleste indiske delstatene nærmer seg 100 prosent elektrifisering, så er dette basert på en romslig definisjon fra myndighetenes side:

– En landsby er elektrifisert når de offentlige byggene er elektrifisert og når minst ti prosent av innbyggerne har elektrisitet, sier Sareen til KLIMA.

Han legger til at det er et uttalt politisk mål å forsyne alle med strøm, men at økonomiske insentiver uteblir. Dermed havner de fattigste på sidelinjen.

– Når det er sagt, skjer det mye, og stadig flere husholdninger blir elektrifisert, så potensielt kan vi være bare noen få år unna reell full elektrifisering, sier Sareen.

Dette kunne vært en glad-nyhet, hadde det ikke vært for det klimapolitiske bakteppet. La oss først zoome litt ut, både i tid og rom.  

India en av de største «ukjente»

Forbrenning av kull er den største kilden til CO2-utslipp på planeten. I 2016 utgjorde kullutslipp over 40 prosent av de totale CO2-utslippene. I India kommer 70 prosent av strømforsyningen fra kull og enda lever 20 prosent av befolkningen uten strøm.

I Parisavtalen fra 2015 forpliktet nesten alle verdens land seg til å begrense den globale oppvarmingen til maks to grader sammenlignet med førindustriell tid. Klimasystemet er i dag 0,9 grader varmere enn på slutten 1800-tallet, så vi er allerede veldig nær «målet».

Hvorfor går elektrifiseringen saktere under Modi-regjeringen enn den forrige? Fordi de vil ta sjumilssteg mot et rent India, sier Kathinka Frøystad.

Indias løfte i Parisavtalen er å kutte kraftintensiteten med 35 prosent og å ha minst 40 prosent fornybar kraft i elektrisitetsmiksen innen 2030. Denne ambisjonen er i utgangspunktet for lav for å nå Parismålet og i tillegg finnes mange andre hindringer: fattigdom, befolkningsvekst, industrialisering og enorme kullreserver.

India er en av de største «ukjente» i det storpolitiske klimaspillet. Samtidig er India ett av de landene som kjenner konflikten mellom vekst (fattigdomstiltak) og vern (klimatiltak) best på kroppen. Kull er navet i denne konflikten.  

Vil ha mer kull, men får det ikke til

– Inderne ønsker større kullproduksjon, men det er vanskelig i et land der reguleringer, ineffektivitet og kommunikasjon står i veien. Kinas autoritære folkerepublikk har ikke de «demokratiske utfordringene» India har. For eksempel er 62 av 120 planlagte kullgruver forsinket på grunn av reguleringer som beskytter rettighetene til mennesker eller miljø. Dessuten bruker inderne rettighetene sine til å protestere mot utbygginger, de bruker demokratiet, noe mange vil si er bra! sier Andrew.

En annen vanske er å få kullet fram til kraftstasjonen. Mange av kullgruvene ligger i øst-India mens kraftverkene ligger i vest, dit kullet fraktes med tog. I monsunsesongen hender det ofte at togene hindres på veien.

Videre er det vanskelig å få kullet til de riktige kraftstasjonene. På grunn av kommunikasjonssvikt mellom leverandør og mottaker tømmes en del kraftstasjoner for kull og blir stående uvirksomme. Og om ikke dette var nok, så har ikke alle kraftstasjonene råd til å kjøpe kull.

– Kullselskapet selger kullet til kraftstasjonen. Kraftstasjonen brenner kullet og selger strømmen til et distribusjonsselskap. Distribusjonsselskapet selger det videre til sluttkundene. Problemet er at distribusjonsselskapene har enorm gjeld og derfor problemer med å betale elektrisiteten!

India har en utstrakt gaveøkonomi. Folk bruker heller pengene sine på gaver til en slektning enn å legge til side penger til strøm.

kathinka frøystad

– Med andre ord: Selv om de ønsker å kjøpe elektrisitet, så har ikke alltid distribusjonsselskapet råd til å kjøpe kraften for å selge den videre, sier Andrew.

Problemet er altså ikke tilbud og etterspørsel, men mellomleddet. Fornybar er dermed i ferd med å få et bedre fotfeste enn de ellers ville fått, selv om det er store problemer der også, særlig med insentivordningene.

For å oppsummere: Grunnen til at kull ikke øker så mye i år, handler ikke om uvilje mot kull fra indernes side, eller om å ville hindre ytterligere global oppvarming, men om hindringer. Målet til inderne er å øke både kullproduksjonen og forbruket. 250 millioner mennesker lever uten strøm i et meget varmt land. Mindre enn 10 prosent av husholdningene har aircondition.

– Om inderne kunne, ville de brent mye mer kull, først og fremst for å få lys og kjøleskap inn i hjemmene til folk, sier Andrew.  

Tre kriterier for elektrifisering

Så når amerikanske kullforskere og energijournalister konkluderer med at Indias kullplaner alene kan krasje Paris-avtalen, har de helt rett.

Samtidig vet vi at mellom 2010 og 2016, når 261 gigawatt kullkapasitet ble installert, så ble 431 av den planlagte kapasiteten skrinlagt.

Ingen vet hvor India hopper. Ikke engang Kathinka Frøystad, sosialantropolog ved Universitetet i Oslo, som har studert India i 25 år.

– Det jeg vet, er at full elektrifisering er et mål myndighetene har jobbet med i mange år, men det går litt i rykk og napp, og elektrifisering av bygda er det vanskeligste, som Andrew demonstrerer.  

Slik gikk det med "Sarangdev", en venn av Kathinka Frøystad, da statsminister Narendra Modi innførte ny pengeseddelpolitikk. Videoklippene fra India er tatt av Frøystad.

 

– Når mener egentlig indiske myndigheter et hus i en landsby er elektrifisert, Frøystad?

Det har de tre kriterier på. Det ene er at det skal være ført strømnett fram til landsbyen. Det andre er at det skal være elektrisitet på de offentlige byggene, det vil si skoler, helsestasjoner – om de finnes – rommet der landsbyrådet møtes etc. Det siste kriteriet er at minst ti prosent av landsbyhusene skal ha fått innlagt strøm, sier hun.

– Myndighetene kan altså hake av at en landsby er elektrifisert selv om inntil 90 prosent av innbyggerne ikke har strøm. Etter dette er det opp til innbyggerne selv, i alle fall de som lever over den indiske fattigdomsgrensen, å ordne med elektrisitet.  

Strøm ikke viktigst

– Hvor høyt står egentlig strøm på ønskelista til den gjengse inder?

– Ikke øverst. De er mer opptatt av å sende barna sine velutstyrt på skolen og å skaffe mat til familien. India har et veldig dårlig helse- og velferdssystem og legebesøk kan fort bli svært dyrt og utarme familieøkonomien (se videoen under).

– Dessuten spør folk seg ofte om det er verdt å legge inn strøm. Elektrisitetsmangel gjennom mange år har gjort folk skeptiske, og enda er det store rasjoneringer som gjør denne investeringen mindre attraktiv – ofte stenger myndighetene strømtilførselen om natta. Og når det er om natta de gjerne trenger strømmen til å kjøre takviftene gå for å unngå myggen – hva er da poenget? Det koster mye også, sier Frøystad.

Kathinka Frøystad forklarer indisk gaveøkonomi.

Hun legger til at fordi India ikke er en velferdsstat, må folk sikre seg trygghet gjennom sosiale nettverk og ved å utveksle gaver. India har derfor en utstrakt gaveøkonomi. Folk bruker heller pengene sine på gaver til en slektning enn å legge til side penger til strøm i huset.

– For folk med knapp økonomi, er det viktigere å bygge seg sikkerhetsnett gjennom gaveutveksling enn å spare.