CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
foto: Pascal Maga (Creative commons)

foto: Pascal Maga (Creative commons)

Mer bråk og gule vester når EUs klimapolitikk strammes til?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 01.05.2019

Klimakvoteprisen i EU har endelig begynt å stige – og videre opp skal den. Det slår ut på folks strømregning. Får vi se enda flere gule vester?

 

Lenge har det vært slik at EUs klimakvotesystem, som Norge også er en del av, i grunnen ikke har vært all verdens å skryte av: Det har vært for mange kvoter, lav pris, og dermed lite push i retning utfasing av kull og mer grønn teknologi.

Men så skjedde det noe: I kjølvannet av en reform som det ble politisk enighet om i EU i november 2017, har kvoteprisen økt ganske kraftig i fjor og i år. Fra å ha ligget ganske stabilt på rundt 40 kroner for noen år siden, ligger prisen nå på cirka 240 kroner. Og selv om brexit skaper litt usikkerhet på kort sikt – frykt for at britene på vei ut av EU vil dumpe en betydelig mengde kvoter ut i markedet – mener analytikere likevel at prisen kan komme opp i rundt 380 kroner eller mer de nærmeste par årene.

Hvilke konsekvenser får det?

Mange husker nok de «gule vestenes» opprør i Frankrike, som blant annet ble trigget av en skjerpet klimapolitikk. Vil høyere kvotepris føre til flere opprør og mer motstand blant ulike berørte grupper?

Grovt sett kan vi skille mellom tre mulige «opprørsgrupper»:

  • De østeuropeiske landene, med Polen i spissen, som er bekymret for dyr energiomlegging bort fra kull.
  • Kraftkrevende industri, som er bekymret for internasjonale konkurranseforhold og utflagging/karbonlekkasje.
  • «Folk flest», som primært berøres via økte strømpriser.

La oss se på disse gruppene i tur og orden.

Flere østeuropeiske land har lenge vært kritiske til kvoteinnstramming – ganske enkelt fordi de overveiende har en kullbasert energiforsyning. Polen sto da også i spissen for en gruppe land som forsøkte å blokkere reformen. Det de klarte, var å kile inn noen viktige smutthull. Blant annet sikret Polen seg muligheten til å fortsette å dele ut en del gratiskvoter til kraftindustrien i en overgangsfase. Dessuten ble det vedtatt et moderniseringsfond som skal bidra til oppgradering av kraftsektoren i lavinntektsland i øst.

Polen og andre østland vil nok fortsette å murre mot EUs klimapolitikk, men alt i alt har de altså kommet relativt godt ut av reformen.

Mens kraftselskapene lenge har vært støttespillere for en innstramning av kvotesystemet, gitt at de enkelt kan sende regningen videre til kundene, så har kraftkrevende industri vært langt mer skeptiske. Denne delen av industrien konkurrerer mer globalt, med land som har slappere klimapolitikk og mindre karbonkostnader.

Industrier som stål, sement og papir er viktig for et Europa som har hatt det tøft etter finanskrisen. Disse industriene har derfor hittil blitt tilgodesett: Primært ved at de har fått kvoter tildelt gratis, men også ved at man har opprettet spesielle nasjonale kompensasjonsordninger.

I all hovedsak gjør 2018-reformen lite for å fjerne disse ordningene – industrien vil i betydelig grad fortsatt få gratiskvoter. I tillegg skal det opprettes et innovasjonsfond som skal støtte ulike avkarboniseringsprosjekter i industrien.

Alt i alt tror jeg den kraftkrevende industrien er rimelig greit ivaretatt og at noe opprør derfor ikke er i vente fra den kanten.

Hva så med «folk flest»?

Som nevnt er det en klar kobling mellom kvotepris og strømpris, i og med at kraftselskapene øker strømprisen noenlunde i takt med kvoteprisen (selv om strømprisen selvsagt også er påvirket av andre forhold).

Her har vi en jobb å gjøre med å forklare hva som skjer og å være i forkant med å finne ordninger som motvirker uheldige fordelingsvirkninger. Acer-debatten viste tydelig hvordan nokså komplekse saker kan bli satt på spissen og hvordan saklig debatt og informasjon fort kan drukne i tomme slagord og billig retorikk. Det samme gjelder for klimakvoter og strømpriser.

Det hviler et ansvar på byråkrater, forskere, industri og miljøorganisasjoner om å informere og saklig debattere hva som skjer. Selv om miljø og klimapolitikk ofte kan være teknisk og innfløkt, er det mulig å få frem viktige elementer på en forståelig måte, om man bestreber seg litt.

Klarer vi ikke å knekke denne koden, kan det fort bli mer bråk. Arroganse og «snikinnføring» av ulike miljøtiltak møtes fort av sinte mennesker, både med og uten vest.