CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
India var blant landene som ønsket frivillige regler for utslippskutt for fattige land. forhandlingene  endte med enighet om felles og bindende regler. bildet viser indias sjefsforhandler Ravi Prasad. foto: IISD.org

India var blant landene som ønsket frivillige regler for utslippskutt for fattige land. forhandlingene  endte med enighet om felles og bindende regler. bildet viser indias sjefsforhandler Ravi Prasad. foto: IISD.org

Konflikter til tross: Overraskende stor enighet i Katowice

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 20.12.2018

Gitt hvor tregt forhandlingene gikk i de tre årene før årets møte var det overraskende for mange som følger forhandlingene tett hvor store deler av regelboka for Parisavtalen det ble enighet om. 

Det årlige partsmøtet til klimakonvensjonen foregikk i år i Katowice i Polen. Parisavtalen fra 2015 etablerer et rammeverk for internasjonalt samarbeid om klimatiltak. Avtalen inneholder imidlertid ikke tilstrekkelig detaljerte regler for hva landene skal gjøre. Et hovedmål for årets møte var å bli enige om en såkalt «regelbok» for Parisavtalen.

Behovet for økte ambisjoner

Parisavtalen fastsetter ambisiøse globale mål. Temperaturøkningen skal begrenses til godt under to grader - helst halvannen grad, vi skal øke tilpasningsevnen, og sikre finansiering som er i samsvar med den store omstillingen som skal gjennomføres.

Avtalen bygger imidlertid på nasjonale bidrag som bestemmes fullt ut av hvert enkelt land, og som i hovedsak ble sendt inn før forhandlingene i Paris. Allerede da avtalen ble skrevet visste forhandlerne at ambisjonsnivået i de nasjonale planene var utilstrekkelig for å nå de globale målene. Derfor laget de de som kalles en «ambisjonsmekanisme» som skal sikre at den samlede innsatsen øker over tid.

Ambisjonsmekanismen består av viktige elementer som at landene skal sende inn nye bidrag hvert femte år, og at nye bidrag alltid skal være mer ambisiøse enn de gamle. Parisavtalen sier imidlertid lite om hva disse bidragene skal inneholde, hvilken informasjon som skal gis, og hvordan bidrag skal bokføres og etterleves. Jobben med å utforme en mer detaljert regelbok som kan bidra til at avtalen fungerer i praksis ble derfor utsatt – og skulle altså vedtas i år i Katowice.

Det endte med enighet om felles og bindende regler, noe som gir økt grunn til å tro at ambisjonsmekanismen kan fungere som tiltenkt.

Regelboka

Verdens land har forhandlet om regelboka i de tre årene som har gått siden møtet i Paris. De kom likevel til Katowice med et alt for langt og sprikende utkast. Det gjenstod helt enkelt alt for mange uenigheter som skulle løses i løpet av to uker. Det var derfor ikke gitt at landene ville klare å enes om en regelbok i år. Det gjorde de - riktignok med noen viktige unntak som jeg kommer tilbake til.

Regelboka omhandler viktige tema som utslippskutt, klimatilpasning, finansiering, global gjennomgang, etterlevelse, og mer. Denne artikkelen fokuserer på utslippskutt, klimafinansiering og markedsmekanismer. 

Utslippskutt

Fram mot møtet i Katowice var det spesielt en stor uenighet som preget forhandlingene. Gruppen av likesinnede utviklingsland, som blant annet inkluderer Kina, India og Saudi Arabia, krevde en todeling av regelverket med bindene krav for rike land og frivillige krav for fattige land. Alle andre land ønsket seg et felles sett med bindende regler. Denne uenigheten var spesielt viktig og utfordrende i arbeidet med å lage en veiledning for hvilken informasjon landene skal gi om utslippskutt.

Det endte med enighet om felles og bindende regler, noe som gir økt grunn til å tro at ambisjonsmekanismen kan fungere som tiltenkt. Samtidig gis det fleksibilitet til de landene som måtte trenge det, og bare de delene av veiledningen som er relevant for den typen mål landet selv har satt gjelder.

Klimafinansiering

En annen uenighet som preget forhandlingene fram mot Katowice dreide seg om klimafinansiering. Fattige land ønsket seg blant annet større forutsigbarhet gjennom bedre informasjon om framtidig klimafinansiering. Rike land var på sin side tilbakeholdne med hvilken informasjon de ønsket å gi.

Regelboka som ble vedtatt inneholder tydeligere krav til informasjon om finansiering av klimatiltak, men ikke så tydelige som mange utviklingsland har ønsket. Rike land må gi kvantitativ informasjon, og ikke bare kvalitativ, og det skal være en felles gjennomgang og vurdering av informasjonen.

En utfordring er et regelboka ikke inneholder en klar definisjon av hva som teller som klimafinansiering, og land står fritt til å melde inn ulike former for finansiering – fra offentlig støtte til private lån. Det gjør det vanskelig å sikre at klimafinansieringen er «ny og addisjonell» slik intensjonen er. Vi fikk en klar illustrasjon på hvor ulikt det er mulig å telle klimafinansiering for noen år siden da OECD la fram en rapport som sa at rike land bidro med 57 milliarder dollar i året, mens det indiske finansdepartementet kom fram til at tallet var 2 milliarder dollar.

Markedsmekanismer

For å gi land fleksibilitet med tanke på hvordan de vil nå sine nasjonale mål tillater Parisavtalen bruk av markedsmekanismer. Avtalen etablerer et system for kvotehandel mellom land, samt en «bærekraftig utviklingsmekanisme» - en videreutvikling av dagens grønne utviklingsmekanisme.

Mens det ble enighet om mange deler av regelboka lykkes de ikke å bli enige om reglene for markedsmekanismene. Et av de vanskelige punktene underveis i forhandlingene var hvordan regelverket skulle håndtere utslippskutt utenfor de nasjonale bidragene, for eksempel i internasjonal luftfart og skipsfart. Det som skapte størst problemer i innspurten var at Brasil presset på for regler som ville gjøre det mulig å dobbelt-telle utslippskutt. Dette kunne ikke andre land godta, og derfor ble hele regelverket om markedsmekanismer utsatt til neste år.

Fra det internasjonale til det nasjonale

Gitt hvor tregt forhandlingene gikk i de tre årene før møtet i Polen var det overraskende for mange som følger forhandlingene tett hvor store deler av regelboka det ble enighet om.

Den første virkelige testen på om Parisavtalens ambisjonsmekanisme kan fungere får vi første kvartal i 2020. Da skal alle land melde inn nye eller oppdaterte nasjonale bidrag. Disse må være langt mer ambisiøse enn dagens bidrag om målene i Parisavtalen skal nås. En viktige milepæl på veien dit blir høynivåmøtet til FNs generalsekretær Guterres i September 2019 der han ønsker at landene skal signalisere økte ambisjoner.