CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
med en avtale med EU, trenger vi ikke kutte så mye her. Foto: Venstre / creative commons

med en avtale med EU, trenger vi ikke kutte så mye her. Foto: Venstre / creative commons

Klimafleksibilitet – en avhengighet

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 21.05.2019

Norge gjorde noe svært uvanlig da de bestemte seg for å knytte seg til EUs klimamål. Fleksibiliteten til EU falt i smak hos mange, men langt fra hos alle.

I 2015 foreslo den daværende Høyre- og FrP-regjeringen at Norges klimaforpliktelser i Paris-avtalen skulle oppfylles ved å samarbeide med EU. Som EØS-medlem har Norge allerede i mange år tatt del i den delen av EUs klimapolitikk som regulerer utslipp fra sektorene olje og gass, luftfart og industri på land.

Det er i utgangspunktet uvanlig at EØS-land ber om å være med på EU-politikk som de ikke er forpliktet til å delta i.

Forslaget om et tettere klimapolitisk samarbeid med EU, betyr at EU også skal regulere norske utslipp fra de resterende sektorene fram mot 2030 – til tross for at EØS-avtalen ikke sier noe om det. Norge underlegges med det de samme klimapolitiske forpliktelser som et hvilket som helst fullverdig EU-medlem. Avtalen, som kalles Innsatsfordelingsforordningen, kan leses mer om her

Uvanlig forslag

Vi har mange ganger sett hvor stor oppstandelse det kan bli når nye områder skal styres fra Brussel, for eksempel i spørsmål som berører energiressurser eller arbeidslivet. I motsetning til mange andre debatter, medførte dette forslaget liten grad av politisk motstand. Forslaget fikk i det hele tatt bred oppslutning på Stortinget. Det er i utgangspunktet uvanlig at EØS-land ber om å være med på EU-politikk som de ikke er forpliktet til å delta i. Denne frivillige EU-tilnærmingen sier noe veldig betegnende om norsk klimapolitikk – behovet for fleksibilitet.

Gjort oss avhengige av fleksibilitet

For å forstå bakgrunnen for EU-frieriet, må vi tilbake til tidlig på 1990-tallet da den første globale klimaavtalen skulle forhandles om, noe som i Norge ble fulgt opp med en nasjonal klimapolitikk. Siden den gangen har norsk klimapolitikk vært preget av stabilitet – en stabilitet som går ut på at klimapolitikken skal gjennomføres kostnadseffektivt. Det politiske behovet for kostnadseffektivitet har ført til en avhengighet av fleksible måter å kutte de norske utslippene på. Selv om fleksibilitet gjerne er ordet som brukes i klimapolitiske strategier, går dette hovedsakelig ut på å kutte utslipp i andre land der utgiftene er lavere enn hvis kuttene hadde blitt tatt i Norge.

Slik har Norge kunnet bidra til reduserte klimagassutslipp, uten at utslippskuttene har blitt gjennomført i Norge. Det politiske behovet for kostnadseffektivitet har igjen ført til at Norge aldri har hatt tallfestede nasjonale forpliktelser. Unntaket er en halvveis formulering i klimaforliket fra 2008 som sier at 2/3 at norske utslipp innen 2020 skal tas nasjonalt. Ettersom denne målsettingen ikke var forpliktende, og knapt har vært referert til blant norske regjeringspolitikere, kan den heller ikke sies å ha vært av særlig betydning.

Den nye sektorinndelingen gjør kanskje at klimatiltak blir særlig aktuelt foran høstens lokalvalg.

 

Ifølge Klimameldingen skal forpliktelsen i Paris-avtalen innfris med «hovedvekt på innenlandske utslippsreduksjoner og med nødvendig bruk av EU-regelverkets fleksibilitetsmekanismer». Ved å samarbeide med EU kan Norge både kjøpe utslippsenheter fra andre EU-land som slipper ut mindre enn det disse landenes forpliktelser tilsier, og overføre kvoter fra kvotepliktig sektor til ikke-kvotepliktig sektor hvis utslippene i sistnevnte sektorer er for høye.

Ifølge klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) er dette den mest forpliktende klimaavtalen Norge kan inngå, og det er heller ikke noe i veien for at Norge kan bidra til større utslippskutt enn målet om 40 prosent.  Meldingen sier imidlertid ingenting om hvor stor andel som skal kuttes i Norge, eller hva som skal gjøres innenfor hvilke sektorer, og på hvilken måte. Hovedvekten kan riktignok være innenlandske utslippsreduksjoner, men så lenge EU muliggjør utslippskutt på tvers av medlemsland, bidrar dette til et like fleksibelt klimamål som tidligere målsettinger.

Klimaforpliktelsens inndeling i ulike sektorer skiller seg riktignok fra tidligere da fokuset har vært generelle kutt på tvers av alle sektorer. Den nye sektorinndelingen gjør kanskje at klimatiltak blir særlig aktuelt foran høstens lokalvalg.

Hjemme-borte diskusjonen

Like lenge som Norge har hatt en nasjonal klimapolitikk, har den politiske debatten vært preget av spørsmålet om hvorvidt utslippskutt hjemme eller borte anses som den mest legitime måten å bidra til globale utslippsreduksjoner. Høyre og Arbeiderpartiet har gjerne stått sammen om å kutte utslipp borte. På den måten blir utslippskuttene kostnadseffektive, og truer ikke nødvendigvis norsk økonomisk vekst, implisitt norsk oljeproduksjon. Fremskrittspartiet, med sin noe mer moderate klimapolitikk, kan også plasseres i denne bolken. Venstre og Kristelig folkeparti, sammen med Senterpartiet, har tradisjonelt sagt at utslipp bør tas hjemme. Da regjeringen presenterte EU-forslaget i 2015 stod Venstre og Kristelig folkeparti imidlertid på sidelinjen som samarbeidspartnere. I dag er de regjeringspartnere.

Sosialistisk venstreparti, som det eneste partiet som stemte mot en EU-avtale, har derimot vært tydelige på at kuttene bør gjennomføres nasjonalt. Ifølge SV åpner EU-avtalen opp for at vi kan kjøpe oss fri fra egne utslipp. Der innsatsfordelingsforordningen ble vedtatt nettopp for å sørge for kostnadseffektivitet, frykter SV at ensidig vektlegging av kvotehandel kan redusere den langsiktige kostnadseffektiviteten.

Hvis det ikke satses på riktig teknologiutvikling nå, altså den teknologien som er nødvendig for å oppnå det såkalte lavutslippssamfunnet, kan kostnadseffektiviteten på sikt reduseres. SVs argument rommer altså et etisk aspekt, men peker også framover idet det sier noe om hvordan Norge skal klare seg i en forestående omstillingsprosess.

Selv om det er uvanlig å be om å være med på EU-politikk uten at EØS-avtalen forplikter til det, er avtalen likevel støttet av Stortinget. EU kunne tilby noe Norge trengte – et fleksibelt klimakuttregime. Med det sikret regjeringen politisk flertall i en sak som var svært avhengig stortingsforankring, men som fort kunne endt opp uten.

Fleksibilitetsmekanismene kombinert med et forpliktende regime var antagelig utslagsgivende for støtte fra Venstre og Kristelig folkeparti.

Men ifølge opposisjonen er vektleggingen på fleksibilitet, og fraværet av nasjonale forpliktelser, langt fra forpliktende nok. Først i 2030 vil vi se effekten av klimamålet. Da vil vi også se hvorvidt målet er innfridd, og om dette har skjedd med «hovedvekt på innenlandske utslippsreduksjoner» eller med «nødvendig bruk av EU-regelverkets fleksibilitetsmekanismer».

Lina Christensen skrev masteroppgaven Norges klimamål for 2030. En fleksibel løsning? som mastergradsstipendiat ved CICERO, som en del av REMIX-prosjektet.