CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Det er for mye teori på skolen. Barn og unge trenger å få bruke kroppen, skriver espen Stueland. Foto: Eilif ursin reed

Det er for mye teori på skolen. Barn og unge trenger å få bruke kroppen, skriver espen Stueland. Foto: Eilif ursin reed

Klimaengasjement og kroppslige utfoldelser

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 26.04.2016

Hypotesen er at klimaengasjement kan springe ut av barns lek og utfoldelse i områder som ikke er helt tilrettelagt, planet ut og geometrisk oppmålt. Det kan trengs noen meter med plaster før man, fryktløs, er ute på den andre siden, skriver Espen Stueland i dette essayet.

Essayet er et utdrag fra Espen Stuelands bok "700-årsflommen -13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk" utgitt av Forlaget Oktober, 2016. Illustrasjonene er lagt til av KLIMA-redaksjonen, alle foto Eilif Ursin Reed.

Å bruke fantasien er å la innlevelse få tid. Fantasi gir en opplevelse av at noe annet enn våre konkrete omgivelser får form. En annen virkelighet blir synlig og kan oppleves på et indre plan. Omgivelsene blir fulle av eventyr, forlokkende fare, som krever heltemot, alt satt på spill, muligheter for redning. I leken tilegner barn seg en rekke motoriske og sanselige ferdigheter. Det skjer for eksempel ved at man har ujevn grunn under føttene mens man farter rundt, gjennom busker, ned knauser, stupbratte svaberg, i lek som gir blåmerker og slitte bukseknær. Man glemmer hva klokka er. Hestehalen er ikke lenger perfekt, men full av barnåler. Buksebaken får grønske, jakkeermene dype flekker av kvae. Man kommer hjem med blomsterbuketter, eller sprekkeferdig av lyst til å lage det første herbariet, eller rett og slett for å be om hjelp til å sy et kostyme som tilfører leken enda en dimensjon, et klesplagg som hensetter leken til en annen tid.

Kan en litterær poetikk fremheve forholdet mellom kropp og gryende omtanke for omverdenen som det sentrale?

Det er for mye teori på skolen. Barn og unge trenger å få bruke kroppen, få utløp for hormonene som spreller i bein og hoder, og kvitte seg med restenergiene som bobler frem. Å sitte stille i time etter time er tortur. Slike utsagn er gjengangere i debatter om forholdet mellom teorifag og praksis i skolen. Personlig kunne jeg ikke vært mer enig. I denne teksten vil jeg teste ut en tanke om at det å lære egen kropp å kjenne, analog fysisk utfoldelse, henger sammen med personlig utvikling av blant annet omtankeferdigheter, og at kroppsfornemmelser faktisk kan sies å bidra til å legge betingelser for klimaengasjement. Hypotesen er at klimaengasjement kan springe ut av barns lek og utfoldelse i områder som ikke er helt tilrettelagt, planet ut og geometrisk oppmålt. Det kan trengs noen meter med plaster før man, fryktløs, er ute på den andre siden.

 

Tanken at man selv er et hakk mer engasjert enn naboen, er utbredt. At det skulle hvile et større ansvar på unge mennesker enn på andre, er en urimelig tanke

Det finnes selvsagt uendelig mange måter barn og unges klimaengasjement kan vekkes på. Tankene i dette innlegget gjør på ingen måte krav på å være utfyllende. Hvis noen vil argumentere for at mer teoretiske tilnærminger (for eksempel å tilbringe tiden med dataspill) er det som skal til for å vekke politisk og samfunnsmessig engasjement, er det fritt frem. Jeg vil insistere på at innlevelse i andre arter, for eksempel ved å forestille seg rekkevidden av at en art trues med utslettelse, utgjør en inngangsbillett til den klimapolitiske empatien, og potensielt er mobiliserende. Jeg mener ikke dermed at nye versjoner av Æsops fabler (korte fortellinger med moralsk sluttpoeng, lagt i munnen på dyr med menneskelige egenskaper) er hva vår kritiske situasjon roper på.

Klima for beginners

Det er foretatt undersøkelser for å finne ut hva som er grunnen til at klimasaken i liten grad engasjerer norsk ungdom. Tilnærmingen tar i utgangspunktet for gitt at situasjonen er negativ. Man kan snu på flisa og spørre om voksne er mer engasjert. Engasjementet er generelt labert, og man er klar over at det godt kunne være høyere. Tanken at man selv er et hakk mer engasjert enn naboen, er utbredt. At det skulle hvile et større ansvar på unge mennesker enn på andre, er en urimelig tanke.

Det utføres hyppig spørreundersøkelser som kartlegger i hvilken grad befolkningen i land verden rundt er bekymret for klimaet. En slik undersøkelse, utført av Pew Research Center i 2013, målte bekymringen i hvor stor andel av den voksne befolkningen som ga tilslutning til utsagnet «globale klimaendringer er en stor trussel for landet jeg bor i». I land som England og Frankrike, USA, Canada, Mexico og Australia er befolkningen lite bekymret. I Brasil og Sør-Korea er prosentandelen av bekymrede mer enn dobbelt så høy som i USA. Forskjellene er altså store. Den politiske journalisten, klimaaktivisten og forfatteren George Monbiot bruker statistikken til å undre seg over hvor raskt klimabekymring avløses av glemsel. (Monbiot 2014) Han tar utgangspunkt i de uvanlige nedbørsmengdene som strømmet ned over England vinteren 2014. Nedbøren skapte massive flomproblemer, men var glemt i mai. Folk var lite villige til å ta forholdsregler mot at tilsvarende nedbørsmengder skulle få negative konsekvenser igjen. Inntil problemene blir alvorlige nok i Europa eller folk på en eller annen måte viser at klimaspørsmålet virkelig opptar dem, vil politikerne stå helt fritt til å være uforpliktende bekymret. Det vil ikke føre til avtaler om tilstrekkelig store klimagassreduksjoner under klimamøter i FN-regi. For folk i land andre steder i verden er problemene allerede uhåndterlige: Det største problemet er ikke at det mangler honorarer til å lønne forfattere av utredninger av typen Tilpassing til eit klima i endring (N OU 2010: 10), og heller ikke i første rekke at det mangler penger til å gjennomføre tiltak av den typen slike utredninger foreslår: «tiltak for flaum- og skredsikring, auka dimensjonering av vatn- og avløpsrøyr og dreneringsløysingar» som vil «få store kostnader». (Ibid., s. 223) Ofrene for at disse tiltakene ikke var på plass da ekstremværet slo til, er allerede på flyttefot.

Det største problemet er ikke at det mangler honorarer til å lønne forfattere av utredninger av typen Tilpassing til eit klima i endring

Det mangler ikke informasjon om den globale oppvarmingen, men den risikerer å bli bakgrunnsstøy. Formularet av forskerne sier og nye tall viser blir notiser mellom mindre viktige nyhetssaker. Hanno Sandvik, forsker ved Institutt for biologi, NTNU, har gjort en studie av forholdet mellom folks generelle bevissthet om og bekymring for den globale oppvarmingen. Hans tilnærming besto i å undersøke sammenhengen mellom et lands BNP og hvor stor andel av befolkningen som anser global oppvarming som et problem. Data fra 46 land ble brukt. Konklusjonen var at jo rikere et land er, jo mindre bekymret er befolkningen. Det var også en liten sammenheng mellom hvor mye karbondioksid landet slipper ut (per capita) og hvor opptatt folk er av klimaet. Viljen til frivillig å gjøre noe for klimaet («kjøre mindre») sank med økt innkomst. Tallene korrelerer negativt: I et land med store utslipp er befolkningen mindre opptatt av klimaet. «Funnene antyder at et lands villighet til å bidra med kutt av klimagasser synker jo større landets utslipp er. Dette overensstemmer med psykologiske studier, men gir politikerne et problem.» (Sandvik 2007) Det snur opp ned på forestillingen om at bare rike har råd til å bry seg om miljøet.

Kari Marie Norgaard går dypt inn i problematikken i den svært interessante boken Living in Denial. Climate Change Emotions, and Everyday Life (2011). Hun er sosiolog ved University of Oregon. Boken tar utgangspunkt i et sted som er rammet av en værtype klimaforskere mener skyldes den globale oppvarmingen: en usedvanlig varm vinter. Norgaard anonymiserer stedet der hun foretok feltstudier. Hun kaller det «Bygdaby». Vinteren 2000/ 2001 var varm i «Bygdaby». Som innbygger i «Bygdaby» identifiserte jeg raskt stedet som Voss.

Norgaard forteller at det ble snakket en del om klimaendringene og global oppvarming denne vinteren. Snøen kom to måneder senere enn normalt, og alle som kjenner til Voss, vet at snøfrie vintermåneder innebærer at mange går med et stort savn, med uro og uforløst virketrang. Snøfrie vintermåneder er feil, helt feil. Norgaard skriver at hun har merket seg at det å kunne smøre langrennskia med Swix’ Blå oppfattes som en indikator på det hun gjengir på norsk som «en skikkelig Norsk vinter» (Norgaard,s. 37).

 

..snøfrie vintermåneder innebærer at mange går med et stort savn, med uro og uforløst virketrang 

I dette uttrykket ligger uendelig mange forestillinger, knyttet til natur, ritualer, barndom, kollektiv identitet og en rekke kulturelle betydninger. Et uendelig variert spekter av sanselige opplevelser! Når den «skikkelige norske vinteren» uteblir, kan det for noen av oss kjennes som et overgrep. Til tross for at man altså snakket om vær og vind – og klimaendringene – ble den globale oppvarmingen ifølge Norgaard «fornektet» i den forstand at den ikke medførte noen endringer i folks måte å leve livet på. Hun mener ikke at fornektelsen er mer utbredt i «Bygdaby» enn andre steder. At valget falt på «Bygdaby» da hun skulle gjøre sine feltstudier, virker litt tilfeldig (nærheten til fjellene, som hun benyttet mye under oppholdet, gjorde utslaget da hun skulle velge). Hun bruker samtalene med innbyggerne som katalysator til å stille det hun kaller «vår tids vanskelige spørsmål». Hun beskriver innbyggerne som oppriktige i svarene på spørsmålene hennes og som politisk engasjert i forbindelse med det aktuelle temaet. Norgaard ville ha svar på spørsmålene: Hvorfor handler ikke folk, og hvorfor gjør man klimaendringene til et så usynlig problem i hverdagen? En forklaringsmodell hun bruker plass på, kalles information deficit model (informasjonsmangelmodellen):

«I det ligger at ‹hvis folk bare visste›, ville de handle annerledes: det vil si, kjøre mindre, ‹heve røsten› og legge press på myndighetene.» (Norgaard, s. 1) Slike forklaringer (at det mangler informasjon/kunnskap) er brukt blant annet av psykologer som har skrevet om fornektelsen av global oppvarming.

Men denne forklaringsmodellen kommer til kort, viser Norgaard. Det er ikke underskudd på informasjon om den globale oppvarmingen og dens konsekvenser. Det er ikke klimaforskerne som har sviktet, som visste, men ikke delte sine innsikter. Verken Norgaards egne innsamlede data eller de mange studiene hun også viser til, underbygger information deficit-modellen. I stedet viser forskningsresultatene at responsen på spørsmålet om hvordan klimaendringene oppleves, er sammensatt, situasjonen er på én og samme tid preget av «å vite og ikke å vite, følelsesmessig ambivalens». (Norgaard, s. 3) Hun konkluderer med at folk er klar over den globale oppvarmingen og har tilstrekkelig mye informasjon, men egentlig

ikke vil vite og på noen områder ikke vet hvordan de skal anvende det de vet. Vi har sett at innbyggerne kollektivt holder informasjonen om global oppvarming på armlengdes avstand ved å delta i kulturelle normer for oppmerksomhet, følsomhet og samtale, og ved å bruke en serie kulturelle fortellinger som avleder forstyrrende informasjon og normaliserer en spesiell versjon av virkeligheten hvor «det går bra». På den måten er samfunnets ikke-respons på global oppvarming skapt, gjennom kulturelle hverdagspraksiser. (Norgaard, s. 209)

En fornektelse som er sosialt konstruert (og som politikerne legger opp til ved å gjøre klimatiltak til et spørsmål om klimakvoter og dermed ta initiativet ut av hendene på folk), kan også endres. Spørsmålet er bare om det skjer fort nok. Inntil videre kan man lure på om det er opplysningsprosjektets død vi er vitne til. Vil den siste som forlater festen, slukke lyset og legge frem klimarapporten til dem som kommer etter?

Er de som mangler førstehåndserfaringer med naturen, mer tilbøyelige til å oppleve trusselen mot klimaet og naturen som fjern? Å forholde seg til «klimaendringene» som en abstrakt kategori innebærer at endringene forsvinner fra opplevelsen av sammenheng her og nå. Det fraværende blir representert symbolsk, med språk og bilder, som gjør det fraværende nærværende og gjør det mulig å forstå betydningen og rekkevidden av at noe risikerer å forsvinne (eksempelvis biomangfold eller at arter dør ut). Men det som blir abstrakt og fjernt, som man helt mangler førstehåndserfaring med, er enklere å neglisjere.

En øks kan endre alt

Jeg var en som aldri satt stille bak skolepulten. Jeg gikk på Bjøråsen barne- og ungdomsskole på Romsås. Klasserommene vendte ut mot skogen på den andre siden av grusbanen. Det var vinduer bare på den ene veggen i klasserommet. Hvert år, på begynnelsen av skoleåret, sikret jeg meg pult på vindusrekken. Det som befant seg utenfor, tiltrakk seg oppmerksomheten min, det fylte meg med planer for hva jeg skulle gjøre straks skolen var slutt. Stemmen til læreren ble fjern, inntil han brått sto over meg og ba meg gjenta det han hadde sagt. Jeg burde ha fått med meg skyggen som nærmet seg i øyekroken. Et kjapt blikk på tavlen ga mulighet til reorientering. Sto det ingenting der, ble det verre. Jeg ble raskt plassert i den andre enden av rommet. Bare de som kunne sitte ved vindusrekken, fikk lov, de som ikke brydde seg om det der ute, i alle fall ikke så mye at det stjal oppmerksomheten. Det var sløsing med vindusplass.

Skogsområdene fra Romsås i retning Røverkollen og videre i retning Lilloseter, eller over mot Skytta og Bånkallåsen, var min boltreplass. Da jeg var 13 eller 14, fikk jeg lov til å kjøpe min første øks, etter langvarige forhandlinger med moren min. Jeg hadde syklet de tre kilometerne til jernvarehandelen på Grorud Senter for å studere utvalget. Utlegget ville tære på tegneseriebudsjettet for lang tid fremover, men det var øks jeg ville ha. Verktøyskuffen i benken på kjøkkenet var så slunken at verktøyet som lå i den, skramlet og sklei frem og tilbake på den glatte bunnplaten hver gang skuffen gikk ut og inn. Den besto for en stor del av identisk dimensjonerte unbrakonøkler fra Ikea. Halvparten av verktøyet var så mykt i metallegeringen at det ble skeivt eller avrundet i sporet etter kort tids bruk, flat skrutrekker med vridning mot høyre. Verktøysamlingen var passe stor for en enslig mor som heller tilkalte vaktmesteren enn å ta jobben selv. Det stusselige utvalget av verktøy gjorde anskaffelsen av øksa til en desto større triumf. Den sikret meg autonomi. Selve øksa hadde en blålig egg, den var støpt i ett stykke stål, svartlakkert fra hode til håndtak, som var laget av perforert gummi. Den var omtrent like lang som fra albuen til tuppen av pekefingeren. Jeg lærte meg å slipe den, og at en øks kan bli en forlengelse av armen, som et slags fjerde ledd.

Forstørrelsesglasset

Historisk faller den tiden jeg lærte å lese, sammen med en periode da det var en boom av bøker om ulike hobbyer. Jeg var glad i faktabøker om naturvitenskap og biologi, i tillegg til fortellinger. En av bøkene jeg fikk, Livet i strandkanten, var utgitt i en serie som het Naturen omkring oss. På omslaget var det avbildet en blåstål, sikkert valgt på grunn av alle sine vakre farger, i en strandsonesetting med steiner som stakk over vannspeilet. Steinene var dekket av tang, skjell, rur, sneglehus, krabber, anemoner, krepsdyr. Boken innleder formanende:

Når du finner noe, og gjerne vil vite hva det er, kan du bruke denne boken slik: […] Ta alltid notater om det du ser, slik at du siden kan finne ut hva det er.

Noe av det sentrale er altså å finne ut hva noe er, å kartlegge. Bakerst i boken var det både en liste over andre «bøker du kan lese» og adressen til Norsk zoologisk forening og World Wildlife Fund, som «har til oppgave å være bindeledd mellom zoologer og zoologisk interesserte». Mon tro hvor mange barn og unge som tok kontakt. På forsiden, over det nevnte bildet, er det fire miniatyrruter som lokker med aktiviteter leseren kan lære: «Lag et kart over stranden»; «Om å samle på skjell»; «Grav etter dyr i sanden»; «Se på blomster og planter». Boken er laget i 1976, og den fremstilte ikke naturen bare som uberørt naturtilstand. Oljealderen var i full virksomhet langs kysten. I kapitlet «Fugler på stranden» er det en rute viet «Oljefaren». Det er avbildet en skarv med utslåtte vinger ved siden av teksten:

Det hender at tankskip springer lekk og olje renner ut i havet. Fugler som får denne oljen på seg, klarer hverken å fly eller å svømme. Mange sulter ihjel, eller de blir forgiftet ved at de svelger oljen når de pusser seg. Oljen klistrer fjærene sammen. Derved forsvinner det tynne laget av varm luft under fjærene, og mange dør av kulde. Men i visse tilfeller kan de reddes. Hvis du finner en fugl som er tilgriset med olje, så ta kontakt med Zoologiske museer. Ikke forsøk å vaske fuglen på egen hånd.

Temaet var aktuelt nok: Samme år som boken kom ut, inntraff Deep Sea Driller-ulykken, Bravo-utblåsingen på Ekofisk-feltet fant sted i april 1977, og Alexander L. Kielland-ulykken i mars 1980.

En annen bok i samme serie het Vi ser på villblomster. Gjennomgangsfiguren i disse bøkene er en oppdagertype med hatt, sjøstøvler, kakibukse. Han har tykke brilleglass og stikkende øyne som minner om skuespilleren Martin Alan Feldmans. Andre bøker jeg fikk på denne tiden, var en serie som het Naturen i fokus: Sjøpattedyras liv, Rovdyras liv, Fiskenes liv. Eksemplarene mine er velbrukt, liksom utgaven av Året rundt i skog og mark og Menneskekroppen. Fiskenes liv er utgitt i 1974 og er såpass oppdatert at den har kapitler både om «Forurensning» og «Kretsløp og forurensning», altså en økologisk tilnærming. Den største favoritten var likevel en helt annen bok, en barnebok om et forstørrelsesglass. Det var ikke Lewis Carrolls Through the Looking- Glass (som er en bok med langt flere litterære kvaliteter), men Astrid Bergman Sucksdorffs mer realistiske Forstørrelsesglasset. Med farfar i skogen (Bokklubbens Barn, 1975. 1. opplag: 65 000). Boken, oversatt av Harald Sverdrup, handler om Kalle, åtte år. Han har rødt hår, munn med fin amorbue og et årvåkent blikk. Fotografiene viser en gutt i skjorte og dongeribukse, med et slitt skinnbelte i, akkurat sånn jeg selv gikk kledd. Kalle bor i byen og har foreldre som skal arbeide i utlandet i noen uker mens han har sommerferie. Derfor kjøres han til farfaren, som bare kalles farfar og bor alene på et torp tretti mil fra Kalles hjemsted. Farfaren på Svarttjernstorp er en røslig mann med et uendelig godt smil og never som forteller om et langt liv i skogen. Halve bokens tiltrekningskraft var selvsagt at jeg så inderlig savnet å ha en slik figur i mitt eget liv.

Forstørrelsesglasset er en fotobok, tradisjonell realisme, som forteller om fauna og flora i de dype nordsvenske skogene. På en kommode finner Kalle et forstørrelsesglass etter bestemoren, som brukte det når hun leste «om blomstene». Hun var «interessert i blomster og særlig i de sjeldne orkidéene som finnes her i skogen». Sjeldne orkideers attraksjonskraft! Å gå noen mil for å se på sjeldne orkideer ...

Med forstørrelsesglasset oppdager Kalle raskt hvor annerledes alt blir når det får en annen skala: «Alt blir så fint når han kikker gjennom det, årene i treet i kommoden, kronbladene på den røde pelargoniaen, mønsteret på ullteppet. Imorgen skal jeg kikke mere, tenker Kalle og kryper til køys.»

 

Jeg er på leting etter et slags forstørrelsesglass. Eller et forminskelsesglass. Noe som rekalibrerer

Forstørrelsesglasset er bokens hovedmetafor. Redskapet forsterker det visuelle, og den sanselige beruselsen det kan være å oppholde seg i naturen. Han betrakter livet med et blikk som forstørrer, fordyper, og lar ham se detaljer han ikke ville ha sett med det blotte øye:

«Nå går jeg ut med forstørrelsesglasset,» sier Kalle en soldag da farfar pusler med et eller annet hjemme. Kalle kommer til en eng som er helt gul av smørblomster. Han ser masse forskjellige småkryp blant blomstene og gresstråene. Han følger etter sommerfugler og kikker på dem når de sitter stille et lite sekund. En spesielt fin en er hvit med svarte årer. Han finner en kokong, ikke større enn tommelfingerneglen hans. Den henger på et strå og ser ut som en liten hvit lykt. En edderkopp har laget den, og inni den har hun lagt eggene sine, kanskje to hundre stykker. Gjennom forstørrelsesglasset kan Kalle helt tydelig se hvordan en sommerfugl, en rødgul gulvinge, suger blomstersaft gjennom det lange sugerøret. En marihøne og en rød rovbille klyver rundt i blomsterskjermen på en hundekjeks. De leter etter små, små insekter, for det er maten deres.

Fortellerstemmen er diskré anonym. Kalle «følger etter», «finner» og «ser». For den åtte år gamle utgaven av meg var Forstørrelsesglasset som å lese naturen selv.

Med sin visuelle skala gjør forstørrelsesglasset verden mer sanselig. Hva om global oppvarming og klimaendringene, som er for store fenomener, kunne dimensjoneres tilsvarende, få plass i hånden din? Dimensjonert av et lite verktøy, et apparat man kan holde inntil den globale oppvarmingen? Hva slags hjelpemiddel skulle det være?

Jeg leser en rapport som engasjerer meg, om flom, hevet havnivå og de ødeleggende konsekvensene av det: Coastal flood damage and adaption costs under 21st century sea-level rise. Hva vil det koste at havet stiger med en meter? Det er det forskerne vil anskueliggjøre. Og ikke bare kostnadene et enkeltstående, avgrenset kystsamfunn må ut med, eller en nasjon. Det er et «globalt» regnestykke. Forskerne hevder at flom er den konsekvensen av klimaendringene som vil medføre størst økonomiske tap (Hinkel m.fl. 2013). To år etter at rapporten ble trykket, inngår den i kildematerialet i OECDs publikasjon Climate Change Risks and Adaption. Linking Policy and Economics (2015). Overalt i verden regnes det nå på kostnadene av klimaendringer (i Norge er det laget både offentlige utredninger, stortingsmeldinger og rapporter om konsekvenser og kostnader ved havnivåstigning, blant annet NOU 2010:10, Meld.St. 33 2012–2013). Økonomene forteller om nasjoner som vil bli ruinert. Verdensbanken har regnet ut at kystnære byer jevnlig kan komme til å måtte dekke skader for en billion dollar i 2050, der byer som Miami, New York og New Orleans er blant dem hvor skadene vil bli dyrest. Deler av Coastal flood damage-rapporten er utilgjengelig for meg. Jeg er ikke skolert i å forstå dens figurer, tabeller, og regnestykkene, som er en type likninger fylt av tegn jeg aldri har sett før. Rekken av små og store x-er, y-er og innstukne parenteser er det nærmeste formlene kommer å være «leselige». Populariserende grep har måttet vike for presisjon, fremvisning av metodene og analysene som gjør funnene etterprøvbare (falsifiserbare). Det er i stedet brødteksten som fanger og holder på oppmerksomheten min. Som leser av den må jeg jobbe hardt, men etter å ha lest sidene noen ganger og supplert med et intervju forskerne ga i britisk presse, får jeg grep om innholdet.

Jeg er på leting etter et slags forstørrelsesglass. Eller et forminskelsesglass. Noe som rekalibrerer.

Forskningsrapportens datamateriale er enormt. Prøv å forestille deg hvilke faktorer som skal med i et regnestykke over kostnader av at havet stiger en meter; oversikten over landområder. Selvsagt gir beløpet i seg selv et godt argument for å kutte klimagasser, slippe utgiftene, men i denne omgangen er ikke dét poenget. Det er utregningen av topografiske områder, hvor store de er og hva de brukes til, hva slags infrastruktur som vil bli ødelagt, hvor stor del av befolkningen som vil bli rammet, hvordan, hvor mye bebyggelse som blir knust, hvor store jordbruksarealer som forsvinner. Menneskers rammede liv, migrasjon. Rapporten beskriver enkelte usikkerhetsmomenter og dataprogrammer som er benyttet for å ta høyde for det usikre. Et av de virtuelle analyseredskapene (Dynamic Interactive Vulnerability Assessment, som man kan lese om på nettsiden til European Climate Adaption Platform), gir det forskerne kaller den «mest detaljerte globale skala-representasjon av kystsoner». Det er ett av flere dataprogrammer som er benyttet. Jeg skal ikke gå mer inn på rapporten – leseren har forhåpentligvis tatt poenget: at vi i vår søken etter informasjon om den globale oppvarmingens konsekvenser stilles overfor skalaer som er omfattende.

Jo mer jeg forstår av rapporten, jo mindre forstår jeg hvordan det virtuelle verktøyet, programvaren, algoritmene som benyttes, er mulige. Jeg både forstår og forstår ikke. Den fremskrevne verden blir grå, som i en generalisering som ikke tillater det konkrete. Det er som om jeg skulle befinne meg i horisontal posisjon med ansiktet ti centimeter over bakkenivå i en farkost som beveger seg i 7000 kilometer i timen. Ingenting har lenger kontur, ingenting er lenger sanselig. Verden som vind. Hvis noen nå hadde spurt meg hvor jeg befant meg, ville jeg manglet koordinater som kunne fortalt det. Jeg ville kjent meg forhekset. Jeg ville ønsket å bli løftet lenger opp, for å få oversikt. Det ville ikke vært nærhet, men avstand, som ga oversikt.

Det er én betydningsfull ukjent variabel som forskerne var opptatt av, men samtidig lå utenfor rapporten, og som de fortalte om i intervjuet. (Radford 2014) Det gjelder hvordan mennesker vil reagere underveis, før havnivået rekker å stige så mye som en meter. Havnivåstigningen er et faktum som kommer til å kreve politiske beslutninger som involverer ekstremt store folkemengder, oppbrudd og emigrasjon rundt i verden, sivile liv som må finne andre løsninger enn i generasjonene før. Dette glipper i algoritmene fordi det er noe som krever forståelse av andre typer mekanismer, andre tolkningsredskap. Forstørrelsesglasset som kalibrerer verden slik den er mot verden slik den kan bli, befinner seg ikke så langt unna, det er like enkelt som svaret på sfinksens spørsmål. Det forstørrelsesglasset er oss selv. Vår vilje, våre kollektive valg og evne til å følge opp.

Gläsbygden

Tilbake til Forstørrelsesglasset: Kalles erfaring er typisk for flere generasjoner født i siste halvdel av det 20. århundret. Den svenske landsbygda er blitt gläsbygden, jordbruket bygges ned, melkebøndene er blitt færre. Den norske bygdesosiologen Maria Almli mener at svenskene har «fjernet seg fra [bygda] og den offentlige fortellingen om den». Hun gjør en interessant observasjon: Hun deltok i et program som ble sendt på NRK for noen år siden. Det viste hennes liv med høsting, jakt og fiske kombinert med fulltids kontorjobb. På NRK het programmet «Maria fra Steigen». Da programmet skulle vises på SVT, fikk det tittelen «En modern stenålderskvinna»! I en kronikk bemerket Almli selv:

«Svenskene måtte dele meg i to. Den rurale delen av meg ble definert som steinalderaktig, mens mitt engasjement i karrieren var moderne, og ble satt i skarp kontrast til bygda.»

Spørsmålet er hvordan bygdene skal overleve. Det opptar dem som vil bygda vel. Noen etterlyser mottrekk til at bygda representerer alt det den smarte middelklassen vil definere seg i motsetning til. Det siste tiåret har turistnæringsfolk og kommunenes kulturbyråkrater forlest seg på Richard Florida (The Rise of the Creative Class, 2002, og The Flight of the Creative Class, 2005). Florida er opptatt av hva som skal til for å skape regional utvikling. Han mener det som trengs, er human kapital i form av det han kaller den kreative klassen og faktorer som skaper bolyst. I Norge er primærnæring og industriarbeidsplasser flagget ut og lagt ned, tjenestesektoren har overtatt. Kommunens kulturansatte har et ønske om å selge bygda til de urbane – dem med definisjonsmakt.

 

..er det mulig at en klimabevissthet kan gro frem som et bredt, folkelig prosjekt hvis den urbane identiteten innebærer å forakte verdiene til de som rent faktisk lever nærmere, og lever av, naturen?

Distriktssenteret bestiller forskningsrapporter som besvarer spørsmålet om hvordan kan man operasjonalisere «Floridas begreper i Norge». (Hauge m.fl. 2009) Den slags resulterer blant annet i forsøk på å gjøre bygda glossy. Om et sted kan bli litt mer ungdommelig, vil urbane borgere anerkjenne det og reise hit, ser det ut til at kommunens byråkrater har tenkt. Egenart og forskjell stues bort på låven. Det vil si, låven får et skilt påskrevet: Antikviteter eller Bruktmarked (som er sterke signaler om hva man nå kvitter seg med, pluss at det appellerer til den urbane, miljøbevisstes sans for gjenbruk). Å skulle bevise at man er ganske kul, er å påføre seg en tung bevisbyrde, omtrent som den middelaldrende som lærer seg ungdommens gloser (men bruker ordene litt malplassert). Ta Voss som eksempel. Bygda har skapt seg en identitet som ekstrembygd, eller framet seg som ekstrembygd, for å bruke et begrep Mike Hulme har ivret for. Det er strategisk vellykket ettersom ekstremsportens to viktigste faktorer, høyt tempo og fare/risiko, er to av modernitetens virkelig uutslitelige og attraktive kvaliteter. Våghalsen som utfører sine bokstavelig talt halsbrekkende stunts er verdt en kikk, som en overvintret versjon av kuriositetskabinettets abnorme vanskapning. Skapninger uten frykt er interessante tilfeller for genforskerne.

Å gjøre seg lekker på andres premisser vil i dette tilfellet innebære konflikt med tradisjon og egenart. Og er det mulig at en klimabevissthet kan gro frem som et bredt, folkelig prosjekt hvis den urbane identiteten innebærer å forakte verdiene til de som rent faktisk lever nærmere, og lever av, naturen?

Ubehaget ved naturen og angsten for å smittes av naturbegeistringen

En gang på midten av 1990-tallet diskuterte jeg forskjellene mellom svensk og norsk lyrikk med den tidens mest toneangivende svenske litteraturkritiker og lærer på skriveskole. Vi kom inn på naturlyrikk, og at denne kategorien tradisjonelt har hatt ulik status i de to nabolandene. De mest folkekjære lyrikerne i Norge har vært naturlyrikere. Slik har det ikke nødvendigvis vært i Sverige. Selv brukte han aldri ordet natur når han snakket om lyrikk, fortalte han. Heller ikke når lyrikken det var snakk om, faktisk handlet om natur (i en eller annen forstand). Han mente at det å bruke ordet natur straks ville få tilhørernes interesse til å dabbe av. Lykkeligvis hadde han kommet på en løsning på problemet. Man kunne bruke ordet landskap i stedet. Ordet var ikke belastet, og tillot at man snakket om alt det natur er laget av. Han anbefalte konsekvent sine elever på skriveskolen å gjøre det samme når de skrev lyrikk.

En gang tok han med skriveskoleelevene sine til Oslo og kom på besøk på Vagant-kontoret. Jeg tok imot gjestene. På kontoret hadde jeg et skipar stående. Elevene begynte umiddelbart å stirre på skiparet. For dem ville det ikke vært merkeligere hvis det var en elg som sto der. De fikk det ikke til å stemme med sine indre bilder av drifting av et litteraturtidsskrift, og særlig ikke Vagant. Langrenn så ikke ut til å være noe de kunne identifisere seg med; verken utøverens eller publikummerens livsførsel befant seg innenfor. Overraskelsen skyldtes nok også at Oslo sentrum lå snøfri. Jeg kunne forklare elevene at løypene befant seg bare en kort T-banetur unna der vi var (på loftet i Aschehougs lokaler på Sehesteds plass). Verken naturens eller snøens tilgjengelighet så ut til å vekke noe annet enn mistro. Dette lot seg ikke pakke inn ved å bruke ordet landskap.

I Sverige er naturen, i likhet med bygda, tabuisert. Mine forventninger til en klimalitteratur skrevet i et intellektuelt paradigme som avskriver naturen, er ikke veldig høye. Noen omgår det å skrive om naturen ved å skrive beksvarte dystopier, der naturen er ødelagt.

Dystopiske naturbeskrivelser kan da erstatte linnéiske eksesser. I den grad dystopier kan leses som uttrykk for fremtidsbekymring, ikke en bejaelse av og forhåpning om at alt kollapser, må man anta at det ligger en form for anerkjennelse av naturen i bunnen av dystopien. Den må bare ikke uttrykkes. Man skal ikke fortelle om eventuelle gleder ved å ferdes i en natur der artsmangfoldet er intakt.

Dikotomien by/bygd, atter ein gong

Bygda og naturen er de siste hundre årene forstått som kulturens og byenes motsetning. I det etablerte narrativet finnes en forestilling om at bygda er et sted som har sakket akterut. Det er dette utbredte skismaet som ligger til grunn for førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, Bjørn Tordsson, sin analyse av hva natur har kommet til å representere, eller symbolisere. Han mener at ved å utgjøre en motpol til samfunnet får

«friluftslivet paradoksalt nok også en sosial funksjon. ‹Natur› blir et samfunnskritisk begrep og friluftslivet ladet med sosiale ambisjoner. Gjennom hele dets historie har friluftslivet hatt en rolle i de store sosiale prosjektene».

I Norge har embetsstanden, statslederne og sentrale politikere i generasjon etter generasjon besverget sitt forhold til naturen: Einar Gerhardsen (hytte i Bærumsmarka), Gro Harlem Brundtland (hytte ved Mylla i Nordmarka), Torbjørn Jagland og Jens Stoltenberg (FNs spesialutsending for klima var en ivrig jogger i Nordmarka: «Jeg er helt avhengig av disse turene ut i skogen,» uttalte han til NRK /ut.no. Grimsæth 2014). Da Jonas Gahr Støre vurderte om han skulle si ja til å bli innstilt som partileder, fant han svaret på på toppen av Hallingskarvet. Ifølge ham selv sto han på toppen og sa «til meg selv i mitt eget påhør at svaret er ja» (Sandvik 2014). Om det har vært spesielt viktig for Arbeiderpartifolk å stå frem som naturelskere, vet jeg ikke. Men alle de nevnte er kjent som friluftsmennesker, alle har de litt Fridtjof Nansen i blodet. De er avbildet med ski på føttene, i anorakk – en helt sentral sosiologisk iscenesettelse.

 

Ledere innen børs og industri liker å stå frem i DN med at de tar med forretningsforbindelser på mosjonsturer i marka. Det kan gjøre noen hver betenkt. Man kan bli naturhater av mindre

Et viktigere bilde enn far og sønn ved siden av bjerka, Molde 1940, er bildet av kong Olav på Holmenkollbanen (under oljekrisen i 1973), på vei opp for å gå på ski – visstnok uten egen smørebuss på størrelse med stortingssalen. Han kunne til og med hoppe på ski, og ble den mest folkekjære kongen. Hans Børli, «skogens dikter», var Aps husskald. I boken Unge år (1974) skrev Gerhardsen: «Et liv i møter med organisasjonsarbeid og politikk er morsomt for den som liker det og er interessert i det. Men uten turene i skog og mark tror jeg ikke at jeg hadde holdt ut. Slike turer sammen med kamerater i bevegelse blir faktisk en viktig del av ens arbeid og liv.» Besvergelsen er et etablert topos blant norske samfunnstopper. Ledere innen børs og industri liker å stå frem i dn med at de tar med forretningsforbindelser på mosjonsturer i marka.

Det kan gjøre noen hver betenkt. Man kan bli naturhater av mindre.

Det antagonistiske forholdet til naturen er utbredt, et veletablert topos. Den som ønsker å løsrive naturen fra denne forståelsesmåten, har nærmest en tung bevisbyrde på sine skuldre. Skjønnlitterære forfattere har løsrevet språket om naturen fra det som gjerne oppfattes som «klisjéfylt romantikk» ved å nærme seg naturen ved å bruke naturvitenskapelige eller encyklopediske skrifter. I diktsamlingen Blomsterur siterer Frederik Nyberg Carl von Linné, Jens Corneliusons Växternas Namn og Ingvar Svanbergs Människor och växter. Også Marte Huke har latt seg inspirere av oppslagsverk i sin poesi, som Teknikkens vidundere: I fartens tidsalder (1951), Norges landformer (1978), Insekter i farger og Goethes verk Plantenes metamorfose. Metoden som brukes når forfattere gjengir eller omformer allerede foreliggende verk eller tekster, har mange navn. Den omtales gjerne som konseptuell, som å appropriere (tilegne seg), å rekontekstualisere, som cut up eller arkivisme (en betegnelse som alltid forekommer i tospann med det teoritunge ordet performativitet). Poesien kan være en bestrebelse på å gjøre virkelighetsfremstillingen mindre selvsagt, og problematiserer forholdet mellom individ og sansninger, eller gjør poesien til en «kritikk av institusjonen poesi», altså til metapoesi. På denne måten kan poesien – i beste fall – fornye skjønnlitterære tilnærminger til for eksempel natur, eller til tekster om natur. Natur som sådan er sjeldnere noe forfattere vedkjenner at de har en uformidlet begeistring for. «Hva betyr natur ‹som sådan›?» kan spørsmålet lyde da.

Smaken av selvfangede reker

I artikkelen «Rewild the Child» (oktober 2013) tar George Monbiot til orde for at ungdom må få førstehåndskunnskap om naturen. Teksten begynner slik: «What is the best way to knacker a child’s education? Force him or her to spend too long in the classroom.» Monbiot forteller at etter at elevene ved King’s College London hadde fått undervisning i «natural environments», gjorde de det bedre i lesing, matematikk, vitenskap og samfunnsfag. Etter utendørsundervisningen var elevene mer positivt innstilt til skolefagene:

Å utforske naturen «beriker andre skolefag, gjør dem mer aktuelle og øker de apatiske elevenes appetitt på å lære». En britisk studie viser at feltarbeid på landet styrker langtidshukommelsen. Det foreligger bred dokumentasjon på at barns oppmerksomhet styrkes når de deltar i utendørsaktiviteter og villmarksliv. Tenåringsjenter som var med på en treukers kanotur i USA, ble mer beslutningsdyktige, flinkere til å si hva de mente og ta ledelse, og mer tilbøyelige til å utfordre konvensjonelle oppfatninger om kvinnerollen, selv 18 måneder senere. Forskning på studieopplegg utviklet av the Wilderness Foundation UK [fra 2001, 2007 og 2011], som tar ungdom med atferdsvansker med på fjelltur, viste at både selvkontroll, selvbevissthet og oppførsel endret seg til det bedre. Ofsted [fork. for den ikke-statlige Office for Standards in Education, Children’s Services and Skills] rapporterer at det å få barna ut av klasserommet styrker «motivasjonen, den personlige utvik-lingen og atferden».

Gevinstene er betydelige for den enkelte og for samfunnet. Barn som vokser opp i London, er naturligvis i en annen situasjon enn barn hvor som helst i Norge, hvor vi aldri er langt unna naturen. Det er større forskjell mellom hvordan norske barn levde i 1985 og hvordan de lever nå, enn mellom en norsk og en britisk barndom. Muligheter og forventninger er den store forskjellen. For mange er fritiden blitt så hektisk at fristundene fra organiserte aktiviteter er kjærkomne anledninger til å få ned pulsen. Organiserte aktiviteter fortrenger den tiden da barn før måtte ta initiativ selv. For eksempel at man lørdag morgen fant frem skøytene fra kjelleren og løp optimistisk opp på myra for å se om høstens første frostnatt hadde gjort isen trygg. Det er ikke tid til å gjøre ikke noe spesielt. Dette reduserer mulighetene for en viss type kompetanse som man bare får ved å bruke egne sanser og egen kropp og tilegne seg både fysiske og mentale typer kom petanse. Pappaen til hovedpersonen i Maria Parrs Tonje Glimmerdal sier om jenta si: «Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att til kvelden.» (Parr, s. 15)

I den britiske studien pekte to faktorer seg ut: Den prosentvise andelen av fritid som tilbringes med spillkonsoller og mobiler mellom hendene, eller er organisert av foreldre som kjører og bringer til fritidsaktivitetene, har økt. Når fritiden gjennomorganiseres, går det på bekostning av noe. Mye av det det var naturlig å fylle fritiden med før, har mer eller mindre forsvunnet fra repertoaret. Et eksempel: å reke formålsløst rundt i områder som ikke er tilrettelagt.

Er det noen sammenheng mellom at barn tilbringer mindre tid på egen hånd og det at lærere i håndverksfag har registrert at nye kull har merkbart lavere kompetanse hjemmefra enn for bare et par tiår siden? Tiden til å utvikle kompetanse helt på egen hånd er blitt avkortet og spist opp. En av mine egne kilder, en lærer på en jordbruksskole, har fortalt at selv elever som har vokst opp på gård, i dag er mindre nevenyttige enn elevene var for en liten generasjon siden.

Monbiot hadde en gruppe med ti barn fra en «vanskeligstilt bydel i London» på besøk i sine hjemtrakter i Wales. Få av elevene hadde vært «på landet» før. De hadde ikke sett havet, langt mindre vasset i strandkanten og opplevd hvor mange arter som holder til i fjæra. Monbiot skulle lede et todagersopplegg. På forhånd hadde han blandede forventninger til hvordan de unge kom til å motta det. Han tok dem med ned i strandsonen og lot dem fange krabber, lukte på anemoner. Han viste dem at det går an å spise levende reker rett fra håven. Rekene er søte som druer, fortalte han. Etter hvert kastet de seg utpå og fant selv på stadig flere aktiviteter. Selvtilliten vokste, og de trengte ikke lenger en voksen til å fortelle hva de skulle gjøre eller ikke. De begynte å ta initiativer på egen hånd. Monbiot oppdaget at de har hatt så lite kontakt med livet i naturen at de verken har sett et edderkoppnett eller vet hva som skjer når man berører det. Én gutt skilte seg ut. Han hadde oppsiktsvekkende god observasjonsevne og intuisjon. Da Monbiot fortalte det til guttens lærer, ble hun overrasket, og bemerket: «Det må jeg si til ham. Noe sånt er det ingen, noen gang, som har fortalt ham før.» Tenk om dette forandret guttens selvbilde? Det vakte noe i ham som ellers ville visnet bort. Forholdet mellom elev og lærer kan stivne og trenger noe utenfra for å vitaliseres. I hvilken grad legges det opp til rystelse utenfra?

De britiske forskningsrapportene kunne vise til at undervisningsopplegg av den typen Monbiot beskriver, hadde positive resultater for skoletrøtt ungdom og såkalte problembarn. De britiske politikerne erklærte høylytt sin støtte til prosjektene, men så skjedde det noe. Ni av ti sentre som drev med utendørsundervisning, mistet all den lokale pengestøtten. De måtte legges ned.

Døden i trærne

Jeg tror på lek. Lek er en velsignelse, kroppslig utfoldelse, å bruke fantasien, la innlevelse få tid, å glemme tid, gjøre noe som opphever bevisstheten om tid og rom. Den franske forfatteren og sosialantropologen Marcel Mauss (1872–1950) holdt i 1934 et foredrag kalt «Kroppsteknikkene». Han bruker ordet om måtene mennesker i like samfunn lærer å bruke sine kropper på, utfolde ferdigheter. Kroppen, skriver han, er menneskets første og mest naturlige verktøy. Kroppen er en inngang til et rikt fantasiliv, sier jeg.

 

Ti av ti sjimpanser fraråder hjelm ved lek

Mauss henter eksempler fra nær sagt ethvert tenkelig erfaringsområde: jakt, kvinnens fødestillinger, svømming, rituelle skikker og vaner ved spisebordet. Livet i skogene, utenfor eller mellom bebyggelsen, i ulendt, ikke tilrettelagt terreng i urbane mellomområder, forener mange kroppsteknikker. Skating, parkour og freerunning inneholder bevegelsesmønstre som bryter opp og utvider forestillingene om nødvendigheten av å bevege seg der det er meningen man skal gjøre det. Kroppen blir noe annet enn summen av bevegelser man sleper seg gjennom verden med, noe mer enn perfekt trutmunn i speilet; den strekker seg mot en nytelse som ligger i å oppheve de fysiske kreftene, oppheve gravitasjonen, om så bare de tidels sekundene det tar å utføre en saltomortale, med forkjært landing, og obligatorisk forsikring til venner om at det går bra, selv om alle skjønner at det der gjorde massivt vondt. En overskrift i VG i oktober 2014: «Innfører forbud mot å klatre i trær.» Elever ved Hognestad skole på Jæren hadde i alle år fått klatre i noen rognetrær på skolens område. Etter press fra noen foreldre med egen Facebook-gruppe måtte en motvillig rektor nedsette forbud mot klatring. Rektoren selv forsvarte treklatring, hun mente at det utviklet barnas motoriske evner.

Foreldre har altså gått sammen om trygghetsforanstaltninger mot farer som ikke fantes i utgangspunktet. Og det stilles krav til at barna nærmest skal overvåkes. De får ikke være ute av syne. Hekken som skjermet, en bortgjemt plass på utearealet, klippes ned.

Selv har jeg opplevd at taket rundt stammen glapp, og jeg rutsjet et stykke før jeg landet over skrevs på en grein. Jeg var syv–åtte år, på kommunistisk sommerleir med faren min. Det var vondt, men ellers ufarlig, selv om jeg skal innrømme at jeg iblant lurte på om jeg en gang i fremtiden ville kunne få barn.

Med sikkerhetsutstyret forsvinner den uanstrengte og mobile kroppsfornemmelsen, barnets bevegelser blir stivere og kantete. Ti av ti sjimpanser fraråder hjelm ved lek.

Engasjement for klimaet og miljøet er ikke bare noe som kommer av å være ute i naturen, selvsagt. Hvis det var slik at et fullblods klimaengasjement oppsto først etter obligatoriske 10 000 treningstimer i tretoppene, i klyv opp ura og på ryggen i enga, ville det stått dårligere til enn det gjør. Mange tanker om naturen blir stigmatisert som «tilbake til naturen», som romantisk tankegods. Men hva er natur? Og vet vi ikke lenger at også mennesket er natur?

Svarene kommer an på hvilken optikk man velger. Barn og unge forholder seg annerledes til natur enn før. En gjenganger i studier av forskere med ulik vinkling mot barn og barndom kan bekrefte mange foreldres inntrykk: Barns fritid blir stadig mer organisert. Bjørn Tordsson, som har forsket på friluftsliv i mange år, forteller at barn går i en institusjonalisert triangel mellom skole, hjem og organiserte fritidsaktiviteter. Fri lek er på vei ut. Finn Edvin Brøndal, som har jobbet ved Hudøy feriekoloni i mange år, har i et intervju fortalt at tidligere «brukte vaktmesteren hele høsten på å rydde opp etter hyttebygging og barnlig skogsvandalisme. Nå holder barna seg til grusveiene, henger ved husene og sitter og prater.» (Klem 2013) Brøndal sier også at han ikke tror barna «kan leke ute i naturen lenger, de er ikke vant til det». Når kroppen ikke utfolder seg i ulendt terreng, der greinverk for eksempel må skyves bort og holdes så det ikke pisker i ansiktet på den som kommer bak, utvikles ikke de motoriske mulighetene. Forskeren Ellen Beate Sandseter ved Høyskolen Dronning Mauds Minne hevder at foreldrene spiller en avgjørende rolle for utviklingen, at barn blir mer fremmede for naturen. Hun kan fortelle:

Internasjonal forskning viser at en av hovedfaktorene til at barn ikke leker ute lenger, er at foreldrene er redd for sikkerheten til ungene. Det handler om «stranger danger» i form av frykt for kidnapping og overfall, trafikkfare, eller redsel for at barna skal klatre i trær og slå seg. (Klem 2013)

Sandseter mener vi er i ferd med å tilegne oss en ny, «utenlandsk sikkerhetsmentalitet». Vi importerer en tenkemåte fra land hvor urbaniteten har gjort det å ferdes i naturen til noe fremmed. Vi etterlikner en levemåte som innebærer å fornekte oss selv og våre egne verdier. De reddeste foreldrene får trumfe gjennom tiltak i barnehagen. De som vil overbeskytte, får sette premissene.

Den systematiserte sikkerhetsmentaliteten er en form for omsorgssvikt.

I enkelte barnehager polstres trærne så barna ikke skal kunne slå seg når de aker. Tykke polstringsmatter av samme typen som brukes rundt lyktestolper i alpinbakker, er bundet fast med lastestrammer og spennebånd.

 

At de med ansvar for barna behandler trærne som om de var dødelige trusler, er med på å skape bestemte forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen

De nevenyttige fedrene har oppført sikkerhetsforanstaltningen på dugnad, mens de i sitt stille sinn tenker at dette er noe tull, dette er feil, sånn var det ikke da vi var små. Men de resignerer, siden det foreligger et vedtak fra forrige styremøte, der en aktiv forelder overstyrte forsamlingen. Hun (eller han) kunne vise til en uheldig eller fatal historie fra noen år siden. Men hvor lemlestet og skadet er det egentlig mulig å bli? Man trenger noen smeller, på samme måte som man trenger alfabetet? Kan det tenkes at all polstringen betyr at det har utviklet seg en ny mentalitet, mer skadelig enn de eventuelle skrubbsårene?

At de med ansvar for barna behandler trærne som om de var dødelige trusler, er med på å skape bestemte forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. Hva skal barna tenke om trærne? Autoritetspersonene som signaliserer engstelse, planter den videre. Denne diskusjonen koker ofte ned til spørsmålet om hvorvidt barn ikke lenger skal få klatre uten å ha på hjelm. Å bruke hjelm er selvsagt nødvendig hvis man skal klatre opp en fjellvegg hvor det kan komme steinsprang, men når man skal opp i en lønn, en eik, en alm, en rogn, eller opp på en stein som fikk ligge igjen da traktoren jevnet ut resten av uteområdet, hjørnet med «autentisk natur»? Hjelmen er i veien. Sklir barnet når det er høyt i treet, kan stroppene under haka henge seg opp. Da henger du der!

I motsetning til innbilte farer er det en faktisk risiko involvert i å la barn på vei til fritidsaktiviteter ferdes langs veier de må krysse, når foreldre med dårlig tid kjører barna til de samme fritidsaktivitetene. De myke trafikantene er eksponert for sjåfører som knapt har tid til å bremse. Faren kan delvis elimineres ved at alle barn blir kjørt.

Sikkerhetsmentaliteten frarøver barna noe av det viktigste de skal lære når de er i den såkalte motoriske gullalderen: å bevege seg i verden. Foreldre overfører sine fobier på barna, sikkerhetsforanstaltningene innprenter seksåringen at kroppen er gebrekkelig, dette greier du ikke! Dette blir for vanskelig for deg! Verden er farlig! Du må beskytte deg!

Oppmerksomheten rundt barn og unges manglende erfaringer med natur er sterkt økende mange steder i verden, blant annet i asiatiske land og USA. Gjennom skolene iverksettes det programmer som skal få barn ut i naturen. Richard Louv, en amerikansk forfatter og journalist, vakte for noen år siden enorm oppmerksomhet med boken Last Child in the Woods (2005), blant annet på grunn av en betegnelse som fremgår i undertittelen: Saving our Children from Nature-Deficit Disorder. Ifølge Louv er ikke betegnelsen nature-deficit disorder ment medisinsk-diagnostisk, men som et forsøk på å si at manglende omgang med naturen betyr at barna berøves viktige erfaringer, blant annet ved å leke og utfolde seg i omgivelser som gir tilgang til opplevelsen som ikke er strukturert. Mangelen på omgang med naturen har også et folkehelseaspekt. Selvsagt er Louv blitt møtt med kritikk. Det er ikke riktig å skylde på barna, i og med at det er de voksne som legger grunnlaget for denne utviklingen, lyder en innvending.

En litteratur som viser at alt henger sammen med alt

Klimaengasjement er ikke nødvendigvis betinget av en interesse for natur forstått som skog, fjell, vidde, hav. Ikke all skjønnlitteratur som går inn i klimaproblematikken, må handle om natur slik forstått. Men den forholder seg trolig, på et eller annet vis, til at mennesket, som biologisk skapning, ikke kan leve uten natur (luft, vann, energi). Den er med på å skape bevissthet om at det økonomiske systemet og samfunnet slik vi kjenner det i dag, ikke er utrustet til å håndtere at millioner av mennesker drives på flukt når tørke og varme en gang i fremtiden gjør deler av verden ubeboelig. At litteratur oppholder seg ved slike sammenhenger, spiller selvsagt liten rolle, i det store og hele, men det forhindrer ikke at forfattere likevel gjør det, og slik omtolker ulike fagområders innsikter i at det økonomiske, etnografiske og politiske former naturen. En annen natur trer frem. Når ingen områder i naturen lenger er uberørt av menneskelige inngrep eller forvaltning, oppstår fortellinger om hvordan det var, om det som forsvinner, og noen vil fortelle og fantasere om hvordan det kommer til å bli, det vi foreløpig ikke vet, det usikre som reflekterer tilbake på vår usikkerhet.

Den voksende mengden av menneskeskapte klimagasser i atmosfæren skaper et lokk som gjør at varmestråler fra sola ikke slipper ut av atmosfæren etter å ha blitt reflektert fra jordoverflaten. Dette forårsaker oppvarmingen. Temperaturen i havet stiger, økosystemene forstyrres. Når næringskjedene i havet kollapser på grunn av issmelting, går det også ut over sjøfuglbestanden, for eksempel alkekongen. Fjellveggene på Runde, som alltid har vært dekket av lundefugl, blir glisne. Det er ikke fraflytting, det skyldes ikke emigrasjon til bedre områder, det er død. Det var her de beste hekkeplassene og det beste matfatet befant seg. Når polene smelter, stiger verdenshavene og strømmer inn over lavtliggende jordbruksområder. Matproduksjonen minker, mindre mat betyr i første omgang at folk må flytte på seg, befolkningstettheten i byer stiger, arbeidsledigheten stiger, sosial misnøye og lidelse øker. Når vannressursene forsvinner, er det kilde til konflikter. (Alfsen m.fl. 2013) Det amerikanske forsvarsdepartementet skriver (i Quadrennial Defence Review 2014) at klimaendringene truer den globale sikkerheten og må regnes som en «threat multiplier» som vil utlølse vold. Hvor går man derfra? Til den naturen som ikke er estetisk sublim i kantiansk forstand eller som det snakkes om i offentligheten (men derimot i de tekniske etatenes rapporter om det sårbare nærmiljøet).

Klatring, snekring og lek erstattes av andre kroppsteknikker, nye former for uorganisert aktivitet i områder som brukes på tvers av hva boligområdets planleggere så for seg. Disse aktivitetene befinner seg på grensen mellom det Rem Koolhaas, den nederlandske professoren i arkitektur, kaller «generisk by»: Den viltvoksende byen, byen som eser ut uten distinkte forskjellsmarkører, en esende, uavgrenset toleranse snarere enn en borg. Den generiske by representerer planleggingens endelige død, skriver Koolhaas. Ikke fordi det ikke blir planlagt – det blir tross alt brukt mangfoldige pengesummer på planlegging – men fordi planleggingen overhodet ikke gjør noen forskjell: «For de samme pengene kunne man brolagt de åpne områdene med diamanter og dens mudderfelter med edelsteiner.» Men er ikke det hva leken gjør, brolegger mudderfelter med edelsteiner? Fotballsparkingen finner sted på steder det ikke er tilrettelagt for denslags; helt til beboernes insistering på ro for kvelden blir umulig å overhøre. Ikke tilrettelagt vil selvsagt også si at det finnes et potensial for ulykker og skade, for at en tørr furukvist som står ut av stammen, kan bore seg inn en kropp som kommer løpende i et uoversiktlig terreng, at litt av huden på ankelen skaves av når en halvknust europall gir etter som landingsplass, at sand, støv og mørkt, piplende blod fyller kjøttsåret; og det vokser frem kroppsteknikker i møtet med vondter, sår, blod, omtanke; å følge en kompis hjem mens han holder armen over skulderen din, hinkende. Ja, hvorfor ikke, i grunnen kan man godt snakke om dette også, et sted i klimadiskursen.

At sosialt betinget kroppsspråk, sosiolekt, som uttrykker vitale fantasier om identiteter, også har tangeringspunkter i det som skjer med naturen, med oss, er det jeg prøver å si.