CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Er løsningen under bakken? Det er i såfall litt oppe i luften. Foto: Quest Carbon Capture (CCS) Canada 2015

Er løsningen under bakken? Det er i såfall litt oppe i luften. Foto: Quest Carbon Capture (CCS) Canada 2015

Ingen vei utenom karbonfangst og -lagring?

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 07.02.2022

Det finnes ingen magisk enkeltløsning hvis vi skal nå målene fra Parisavtalen. Vi må kutte utslippene og legge om energisystemet, og vi må gjøre det raskt. Men i tillegg vil vi nok trenge karbonfangst og -lagring.

I Paris 2015 ble verdens ledere enige om at global temperaturøkning ikke skal overstige to grader i 2100, og at de skal prøve å begrense den til 1,5.

Menneskeskapte utslipp har til nå varmet opp jorda med omtrent én grad siden den industrielle revolusjon. Og for hvert tonn CO2 som slippes ut i atmosfæren, så vil den globale gjennomsnittstemperaturen fortsette å øke. Det betyr at hvis vi skal vi stanse global oppvarming, så må utslippene av CO2 ikke bare reduseres – de må helt bort.

Det finnes en rekke scenarioer for hvor mye CCS en vil trenge for å begrense klimaendringene til "godt under" to gader. Den blå streken er median-scenariet av de som ble vurdert av IPCC. I hvert scenario legges det forskjellige forutsetninger for utviklingen av andre faktorer - som utviklingen av fornybar energi for eksempel, til grunn. Lær mer om scenarioer her. 

Parisavtalen gjør karbonfangst nødvendig

Uansett hvordan vi snur og vender på det: Vi satser i økende grad på at det er den lite utviklede teknologien karbonfangst og -lagring,  som skal sikre neste generasjon et levelig klima. Det handler kort fortalt om å fange CO2 fra utslippskilder, og lagre det trygt dypt under jordskorpa. Dette omtales ofte som CCS, fra engelske Carbon Capture and Storage.

— Målene i Parisavtalen krever raske og kraftige kutt i utslippene av klimagasser. Nesten alle scenarioene som er i tråd med målene i Parisavtalen fordrer at globale klimagassutslipp er null i løpet av andre halvdel av dette århundret, sier CICERO-forsker Glen Peters

Sammen med kollega Ida Sognnæs har han analysert de forskjellige scenariene som viser mulige veier for utslipp fram mot 2100.

— Vi kommer nærmest ikke utenom CCS. Modellene som ikke legger inn CCS finner det vanskelig å kutte i utslipp raskt nok til å begrense oppvarmingen til godt under to grader i 2100, sier han.

Det er minst tre grunner til dette:

Den ene er at selv om «andre halvdel av dette århundret», høres ut som det er en stund til – så er det faktisk rett rundt hjørnet. Det er like lenge til 2050 som det er lenge siden OL på Lillehammer. Og hvis du føler det er lenge siden – så minner jeg om at OL-helten fra 94, Johan Olav Koss antageligvis kommer til å være en sprek 82-åring når vi bikker 2050. Utslippene må altså ned i et helt utrolig tempo. Og for hvert år de går opp istedenfor ned, jo kraftigere må kuttene bli.

Den andre grunnen er at det ikke finnes noen konkurransedyktige alternativer i sektorer som i stål- og sementproduksjon, og innenfor shipping og luftfart. Mesteparten av utslippene fra sementproduksjon kommer fra den kjemiske reaksjonen som oppstår når kalkstein brennes. Derfor betyr det lite om fabrikken ellers kjører på fornybar energi. Flytrafikk og shipping er andre sektorer hvor utslippsfri teknologi ennå er langt unna.

Den tredje grunnen er at vi kommer sannsynligvis til å trenge negative utslipp. Det må fjernes CO2 fra atmosfæren – som må lagres.

 

Renser gassen før salg

I Europa alene antar modellene at det vil være tusen karbonfangst – og lagringsanlegg i 2050. I dag finnes det ifølge Global CCS Institute kun 27 kommersielle CCS-anlegg i hele verden, til tross for flere tiår med prøving og feiling. I Norge har vi to av disse CCS-anleggene. Det ene befinner seg i Nordsjøen, på Sleipnerfeltet, det andre befinner seg i Hammerfest, på Melkøya.

Anleggene skiller ut CO2 fra naturgass, og sender den tilbake i steinformasjoner langt under havbunnen. Begge stedene er CO2-innholdet i gassen på et nivå som gjør det nødvendig å rense den før den kan transporteres og selges.

På Melkøya må naturgassen renses for «urenheter» som blant annet CO2, før den kan fryses ned i flytende form – og skipes av gårde som Liquified Natural Gas (LNG).

Grunnen til at CO2 fanges og lagres, istedenfor å slippes ut i atmosfæren, er for å slippe å betale avgift på utslippene.

Skal tjene penger på frakt av CO2

I det siste har det vært mye snakk om anlegg på sementfabrikken Norcem i Porsgrunn og avfallshåndteringsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Disse anleggene skal fange, men ikke lagre CO2. Lagringen skal et separat selskap ta seg av.

Fortums Oslo Varmes energigjenvinningsanlegg på Klemetsrud i Oslo kan bli verdens første i sitt slag med fullskala karbonfangst. CICEROs videoreporter Amund Aasbrenn dro på besøk for å finne ut hvor restavfallet hans ender opp, og for å jakte på karbonfangsten.  

Dette er ifølge seniorrådgiver Camilla Bergsli i Gassnova, et statlig foretak som promoterer kostnadseffektive løsninger for CCS, en del av utviklingen innenfor CCS.

— Tidligere bestod CCS-prosjekter av et fangstanlegg, et rør og et lager. I dag tenker man seg i stor grad at transport og lagring skal kunne kjøpes som en tjeneste i markedet, sier Bergsli.

Det er dette det såkalte Langskip-prosjektet går ut på. CO2 skal fanges ved Norcem og på Klemetsrud, mens transport og lagringsselskapet Northern Lights tar seg av frakten og lagringen.

— Northern Lights forretningside er at de skal ta betalt for å hente fangstaktørers CO2 med skip og lagre det i sitt lager. De har satt av plass til volumene fra Norcem og Klemetsrud, men har plass til mer og planlegger dessuten å utvide kapasiteten hvis etterspørselen er der, sier Bergsli.

Lageret til Northern Lights er ti mil ut i havgapet utenfor Øygarden i Vestland, og 2,6 kilometer under havbunnen. Oppstart er i 2024, og foreløpig kapasitet i lageret er 1,5 millioner tonn CO2.

På den norske kontinentalsokkelen er det ifølge Olje- og Energidepartementet teoretisk mulig å lagre80 milliarder tonn CO2, eller tusen år med norske utslipp. Så det er nok plass. Det er tid det begynner å bli knapt med.

— I gjennomsnitt sier scenarioene som viser kostnadseffektive veier til en temperaturøkning på under 2 grader, at det trengs ett karbonfangstanlegg per dag fram til 2050, sier Peters.

Han vedgår at det ser vanskelig ut. Men at noe er vanskelig betyr ikke at man skal gi opp.

— Løsningen på klimaproblemet er aldri bare én teknologi. Karbonfangst og lagring er viktig, men ikke den ene teknologien som skal redde oss. Den må komme i tillegg til kutt i klimagassutslipp, kutt i fossil energi og kraftig utbygging av fornybare energikilder, sier Peters.

Peters mener at det ikke er grunn til å avskrive CCS selv om utviklingen har gått sakte til nå.

— Vi må se på hva som har gått galt tidligere og vurdere hvordan vi kan gjøre ting bedre. Men vi kan ikke se bort fra CCS bare fordi det ikke har vært en suksess til nå. Vi kan elske eller hate CCS, men vi kommer mest sannsynlig til å trenge det, sier Peters.

Publikasjoner