CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
jordskred i hiroshima. Foto: Taisyo

jordskred i hiroshima. Foto: Taisyo

Dragkamp og ulike ambisjoner

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 28.10.2019

Jordskred og hetebølger i Japan. Brennende regnskoger i Brasil. Tautrekking og kullindustri i EU. Hvordan påvirker det landenes klimasatsing?

I august 2014 kom én måneds nedbør i løpet av to timer i fjellene rundt Hiroshima. Et voldsomt jordskred tok livet av 50 mennesker og fratok enda flere hus og hjem. I Japan har hundrevis av mennesker dødd som følge av ekstremregn, jordskred og hetebølger de siste årene. Likevel ser ikke slike ekstremhendelser ut til å styrke landets klimatiltak. 

Parisavtalen er den første globale klimaavtalen som er forpliktende for alle land, og hvor nesten alle land deltar. Det felles målet er å begrense oppvarmingen til godt under to grader, men det er opp til hvert enkelt land å bestemme hvor mye de vil og kan bidra til utslippskutt. For å nå målene i avtalen, er vi avhengig av at de store aktørene, som USA, EU, India, Japan, Kina og Brasil kutter drastisk i sine utslipp. Men hva gjør de egentlig for å bidra til klimakutt?

– Det er essensielt at de store utslippslandene går foran og tar lederskap, men det er stor variasjon i innsatsen og ambisjonene deres, sier Guri Bang, forskningsleder hos CICERO.

Hun har fulgt dramatikken og utviklingen i klimaforhandlingene nøye. Både for å forstå de internasjonale avtalene som har vært forhandlet frem, og de ulike posisjonene landene har i forhandlingene.

– Et av hovedgrepene i Parisavtalen er at landene selv skal melde inn planene for sine klimakutt, og inspirere og lære av hverandre for å finne tiltak som fungerer, slik at man drar lasset sammen for å nå togradersmålet. Avtalen inneholder også en mekanisme om at landene skal møtes hvert femte år for å dele sine erfaringer og gjøre opp status, forklarer Bang, og legger til at de største landene er spesielt viktige her. Hvis ikke land som EU, USA, Kina og Japan tar lederskap og går foran, hvorfor skal da et lite land som f.eks Malawi, med sine akutte fattigdomsutfordringer, gjøre noe?

– Det er en enorm forskjell på at de store og rike landene gjennomfører tiltak som andre land kan lære fra, til at mangel på klimatiltak kopieres, i verste fall.

Som en generell tendens går ikke utviklingen i klimapolitikken fort nok, viser forskningen ved CICERO. Det er mye usikkerhet knyttet til de ulike landenes planer og deres vilje til å ta grep framover. Hvor klima-ambisiøs er egentlig den nye femårsplanen til Kina? Hvordan vil klimapolitikken til USA se ut om fem år?

Tautrekking i EU

– I EU ser vi en dragkamp mellom ulike land. EUs 28 statssjefer er blitt enige om å kutte utslipp av klimagasser med 40 prosent innen 2030, men ikke alle landene er like ambisiøse eller har forutsetningene på plass for å bidra like mye. Tyskland har i mange år hatt gode støtteordninger for vind- og solenergi, og har sånn sett vært et foregangsland for å gjøre fornybar energi til et billig og bra markedsalternativ til fossil energi. Samtidig sliter Tyskland med å fase kullet raskt ut av sin strømproduksjon fordi det får store regionale ringvirkninger i økonomien, forteller Bang.

Storbritannia er også et pådriverland, med en lovfestet plan for utslippskutt som er konkretisert i femårige karbonbudsjett fram mot 2032. Ett konkret resultat av denne prosessen er at kullet vil være faset ut av strømproduksjonen senest innen 2025. Med Brexit forlater imidlertid landet sannsynligvis EU snart, og det er stor usikkerhet knyttet til hvordan klimapolitikken vil bli påvirket av dette både i Storbritannia og EU.

Bang viser også til at noen kullavhengige land i EU er bremseklosser for mer ambisiøs klimapolitikk. Polen og Tsjekkia er ikke så ivrige etter å fase ut kullet sitt og klarer derfor heller ikke å gjøre noe med planene om å kutte mer i sine utslipp.

De store utslippslandene

Tilbake til Japan. Kraftige tyfoner og voldsomme flommer har avslørt hvor sårbart et moderne samfunn som Japan kan være i møte med naturkreftene: Viktig infrastruktur gir tapt mot vannmassene, asfalterte veier går i oppløsning og elver av gjørme skjærer seg gjennom nabolag. Japanerne opplever stadig flere hendelser med ekstrem nedbør og ekstrem varme, en trend som vil fortsette i takt med klimaendringene. Hvordan kan de da forklare sin defensive klimapolitikk?

Japan er fattig på fossile energiressurser. De legger derfor veldig stor vekt på energisikkerhet og energieffektivitet, og atomkraft har lenge vært nøkkelen for deres klima- og energipolitikk. På linje med USA, ledes landet av en statsminister som ikke prioriterer klimaspørsmål høyest. Shinzo Abe har lagt mye innsats i å pleie gode forbindelser til den amerikanske presidenten, og fremstå som en av Trumps mest trofaste og lojale allierte. I 2018 lovte han imidlertid handling på klimafeltet, men foreløpig har det skjedd lite.

Brasil sliter med noe av det samme. Her ble Jair Messias Bolsonaro høsten 2018 valgt til president for de neste fire årene. Han lovet blant annet å føre en politikk som åpner for kommersiell utnyttelse av landarealene i Amazonas, noe som vil føre til økt avskoging. Avskoging er Brasils største bidrag til global oppvarming.

Foto: Instituto Socioambiental Brazil

Regnskogen i Brasil er under økende press. Foto: Instituto Socioambiental Brazil

Landet har den største sammenhengende regnskogen i verden. Den inneholder store intakte økosystemer og en mangfoldig gruppe av urfolk og andre skogfolk. Brasil har lenge vært trukket fram som et eksempel på at det er mulig å stanse ødeleggelsen av verdens regnskoger, og ved hjelp av målrettede tiltak, inkludert en innstramming i skogloven, klarte landet å redusere avskogingen med hele 84 prosent i perioden 2004 til 2012. Men med Bolsonaro som president fikk Brasil en regjering som prioriterer annerledes, og setter ressursutnyttelse og økonomisk gevinst over klima- og miljøhensyn.

Klarer ikke Brasil å stanse avskogingen i regnskogen, kan verden vinke farvel til målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

I USA har klimapolitikken blitt snudd på hodet etter at Trump overtok som president i 2017. Han lovet å trekke USA ut av Parisavtalen, og har satt i gang en massiv innsats for å rulle tilbake politikk som hadde som mål å kutte utslipp fra kraftverk, framskynde overgangen fra kull til gass og fornybar i kraftsektoren, styrke utslippsstandarden for biler, og redusere metanutslippene fra olje- og gassproduksjon, for å nevne noe. Den største barrieren for ambisjonsøkning i USAs klimapolitikk framover er den sterkt polariserte situasjonen på klimapolitikkfeltet, hvor det er svært vanskelig å få til tverrpolitisk enighet om stabile klimatiltak som får fungere lenge nok til å ha en innvirkning på utslippene. 

Ambisjonsøkning over tid

Parisavtalen legger opp til at medlemslandene selv skal melde inn nasjonalt fastsatte bidrag (også kalt Nationally Determined Contributions) hver femte år, som skal øke i ambisjon over tid. Hvert land må fastsette nasjonale utslippsmål og hvilke tiltak de skal innføre for å redusere klimagassutslipp. For at bidragene skal styrkes over tid, bør det legges vekt på progresjon og høyest mulig ambisjon. Nye nasjonale bidrag skal meldes inn i 2020.

Hvert femte år skal det også gjøres en felles gjennomgang av hvor langt landene er kommet i å nå sine mål og oppfylle sine løfter. Denne prosessen skal hjelpe landene å vurdere den kollektive fremgangen som er gjort med tanke på å nå togradersmålet, kutte de globale utslippene, samt styrke klimatilpasningstiltak og finansiell støtte til fattige land.

– Den første fullstendige gjennomgangen av framdrift på de nasjonale bidragene skal være i 2023. Da blir det interessant å se hvor langt landene har kommet og hvilke planer de har for det videre arbeidet. I beste fall vil disse mekanismene bidra til å styrke det internasjonale klimasamarbeidet, sier Bang.

 

CICEROs forskning på klimapolitikk

Forskning på klimapolitikk er et relativt nytt felt innenfor samfunnsvitenskapen som har utviklet seg mye i løpet av de siste 20 årene. Klimapolitikk handler om politiske beslutninger på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå, og forskningen på klimapolitikk analyserer beslutningsprosesser som skjer på alle disse nivåene. I tillegg sammenligner forskerne prosesser og land for å styrke kunnskapen om hvilken politikk som fungerer best i den spesifikke beslutningssituasjonen og konteksten.

CICERO-forskere studerer både internasjonal, nasjonal og lokal klimapolitikk, og prøver å forstå hvordan politikkutforming på ulike nivåer påvirker hverandre, og hvordan politisk gjennomførbare løsninger kan utformes innenfor spesifikke institusjonelle rammer.