CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
I kirgisistan må de ofte bruke fem ulike energikilder for å varme opp huset og lage mat i vintermånedene. Foto: karina standal 

I kirgisistan må de ofte bruke fem ulike energikilder for å varme opp huset og lage mat i vintermånedene. Foto: karina standal 

Den vanskelige energibalansen

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 14.12.2017

Vinterstid i Kirgisistan er det vanskelig å skaffe nok energi til å takle kulda. Det gir et interessant bilde på hvor vanskelig overgangen til fornybar energi kan være. 

Det er ikke bare myndigheter som strever med å finne den rette energibalansen for å få et energisystem som produserer nok strøm så miljøvennlig som mulig. I vanlige husholdninger på landsbygda i Kirgisistan må de ofte bruke fem forskjellige energikilder for å klare å varme opp huset sitt og lage mat gjennom de kalde vintermånedene. Og tilgang på nok og riktig energi er livsviktig når det blåser snøstorm og er 10 minus utenfor husveggen.

 

Tidlig september besøkte jeg og to kirgisiske kollegaer fra American University of Central Asia to landsbyer oppi fjellene i Naryn Oblast i Kirgisistan. Det var allerede blitt nattefrost og folk begynte å planlegge vinterens energiforsyning. Landsbyene ligger på cirka 2300 meters høyde så det blir kaldt. Og vinteren er lang, gjerne 7 -8 måneder. Da er det store mengder snø og tosifrede minusgrader mye tiden.

Mangel på energi gjør livet til en kamp fysisk og psykisk.

karina Standal

Nettopp fordi det er så lang vintersesong er det ikke et enkelt liv å leve der. Det er nesten umulig å dyrke noe særlig og det er svært få jobbmuligheter. De fleste lever av dyra sine – hester, sauer og kuer. Samt statlige trygdeordninger og pensjon som er rester etter velferdssystemet da landet var med i Sovjetunionen. Faktisk får man høyere og tidligere pensjon når man bor ‘i høyden’. Samtidig har velferden minsket siden ‘frigjøringen’ i 1992, ettersom det er blitt vanskeligere å få trygd, helsetjenester er blitt dyrere og økonomien er mer konkurranseutsatt.

Foto: Karina Standal 

Det gir også utslag på energitilgangen for de som bor der. Mangel på energi gjør livet til en kamp fysisk og psykisk. Det er vanlig å bo i murhus med tykke vegger. Det er svalt når sola varmer om sommeren, men det gjør det også vanskelig å varme opp. De som har best råd har installert et slags radiatorsystem, hvor vedfyring i jernovn, kalt peshka, varmer opp varmtvann som går i rør gjennom husets rom og sørger for at det er levelig inne. De med dårligere råd bor i må hus uten slike bekvemmeligheter.

Det er ofte strømavbrudd, gjerne i timer og noen ganger hele dager.

 

Kirgisistan har interessant nok en lang historie med strøm til folket. Sovjetunionens ledere skjønte fort at strømforsyning til alle, også de på landsbygda, var en viktig sak for å holde på makten. Landsbyene i Naryn Oblast har hatt strøm siden 50-tallet. Noe som må sies å være tidlig for et land som går under FNs definisjon av verdens minst utviklede land (Least Developed Countries). Men tida har gått fra strømnettet i Naryn Oblast og er ikke lenger like godt prioritert av dagens myndigheter i Kirgisistan. Det er ofte strømavbrudd, gjerne i timer og noen ganger hele dager. Folk har derfor lært seg at de må stole på andre energikilder enn strøm til viktige ting som matlaging og oppvarming.

Kvinner har derfor en rekke forskjellige måter å lage mat på. De med best råd har en elektrisk komfyr og med gassbluss på halvparten av kokeplatene, eller så har de kanskje en gassovn og en elektrisk ‘hybelkomfyr’ til brødbaking. De som er litt mindre bemidlede har kanskje en liten flyttbar (ofte svært gammel) bakerovn til brød, samt en enkel kokeplate, enten elektrisk eller med gassbluss. Men mange har ikke råd til å investere i slike ting og bruker peshka eller mesh – de samme vedfyrte ovnene som også brukes til oppvarming av huset.

Strømsystem fra femtitallet. Foto: Karina Sandal 

Det å skaffe brensel og holde det varmt er ganske utfordrende, selv utenom strømbruddene. De som har penger og arbeidskraft betaler skogvesenet for å kunne hogge ned trær til brensel. Siden Sovjettida har det vært forbudt å hogge trær i naturen uten å skaffe skogvesenets tillatelse og den er ikke gratis. I tillegg til kostnaden i rene penger må man ha noen som kan ta den tunge jobben med å hogge, kløyve, og man trenger enten egen bil eller må leie annen transport for å frakte det hjem. Det ekskluderer mange familier siden det er så mye migrasjon at det ofte kun er eldre og barn igjen i landsbyene.

Det er (...) et stadig slit, både i arbeid og økonomisk, å sikre seg den energien som trengs til matlaging og oppvarming.

 

De fleste fyrer mest med dyremøkk fra dyra sine. Det tar mye tid og det er en tung jobb å tilberede møkka så den kan brukes til brensel. Dette gjøres av både menn, kvinner og barn. Men er man fattig har man ingen dyr, ei heller gass og da er man i en knipe. Da må man belage seg på kull alene og det er dyrt. De fleste ønsker å bruke kull om vinteren fordi fyringen blir lettere og det gir en bedre varme. Da slipper man å stå opp om natten for å fyre slik at ilden ikke dør ut og det blir iskaldt inne. Men de som kan bruker ved og dyremøkk på dagtid for å strekke ressursene. Kullfyringen har selvfølgelig konsekvenser for miljøet, både gjennom gruvedrift, transport og bruk, men det er ikke noe alternativ å varme opp elektrisk. Det er både for dyrt, lite effektivt i gamle murhus og strømnettet ville kollapse. Solenergi har ikke helt kommet til Kirgisistan ennå, og vinterens snøfall i Naryn Oblast ville uansett gjøre at det ble produsert lite strøm når behovet var størst.

Foto: Karina Standal 

Det er altså et stadig slit, både i arbeid og økonomisk, å sikre seg den energien som trengs til matlaging og oppvarming. Alle i familien deltar i arbeidet med lage dyremøkk, hente vann, og kløyve ved fra de er ganske små barn, men for kvinnene som er avhengig av fyring for matlaging gir det også ekstraarbeid siden det er mer tidkrevende enn matlaging på strøm og gass.

I gamle dager var et barns helse myndighetenes ansvar. I dag er ansvaret lagt på folket selv – akkurat som med energiforsyningen.

karina standal

Denne kampen har selvsagt også store konsekvenser hvis man går tapende ut. Når man ikke har dyr til møkk, ikke arbeidskraft til vedhugging eller penger til kull og gass lider man i kulda. Små barn som blir dårlige i kulda kommer seg heller ikke lett til lege når veiene er sperret av snø og helsetjenestene er blitt dyrere og dårligere. I gamle dager var et barns helse myndighetenes ansvar og et alvorlig sykt barn ble fraktet med fly til sykehus i hovedstaden gratis. I dag er ansvaret lagt på folket selv – akkurat som med energiforsyningen. Muligheten for folk til å bedre tilværelsen er også ganske liten. De fleste har utdannelse, til og med på høyere nivå, men det er nesten ingen jobber å få i lokalmiljøet eller Naryn by.

Foto: Karina Standal 

Resultatet av mangelen på utvikling de siste 30 årene med mangel på energi og inntektsmuligheter er ganske nedslående; landsbyene er fulle av ‘sosiale foreldreløse’ - det vil si barn som vokser opp med aldrende besteforeldre siden foreldrene har reist for å søke arbeid og et bedre liv et annet sted. Et sted hvor klimaet ikke er så hardt og livet ikke en evig kamp for tilværelsen. Noen kommer tilbake, mange gjør det ikke.

Faktaboks:

  • Energieffektivitetsindikatorene til IEA viser at 29 prosent av energibruken i landene som er med i indikatorene kommer fra husholdningene.
  • I de fleste IEA-landene har energibruken i husholdningene gått ned med ca 30 prosent fra 2000 til 2014.

(IEA 2017 )